Opprinnelig skrevet av
helgemann
OBS! REN UTBLÅSNINGSTRÅD
Jeg har det for tiden tungt! Veldig tungt!. Denne tråden skulle vel egentlig handle om stoffskifte. Kanskje jeg skulle ha skrevet dette en annen plass? Kanskje jeg skulle ha skrevet på hjemmesiden min, i stedenfor her? Eller kanskje på wordpress? Egentlig skulle jeg hatt en søppelplass å tømme mine tanker. En psykolog hadde vært tingen, men å snakke hverdagslig med en psykolog går ikke, det blir for dyrt. Et dyrt vennskap! Jeg avsluttet behandlingen med psykologen i fjor, etter å ha gått hos hos han i mange år. Jeg hadde ikke noe lengre å prate om, rydde opp i. Og for tiden har jeg ingen jeg kan prate med her. Hjemmepsykiatrien jeg hadde, fikk jeg lite utbytte av. De forstod meg overhodet ikke. De kunne ikke se meg som helt menneske. De fokuserte kunne på det psykiske. Og når de truet meg med å umyndiggjøre meg, for å få meg til å gjøre slik de ville, da sa jeg stopp!, dette gikk over alle støvelskaft!
Tiden med hjelp i fra det offentlige, har gitt meg mer hodebry enn gavn. Men til slutt ville de høre på meg, og gi meg det jeg hadde krav på å få. Nemlig varig uføretrygd. Jeg har nå fått en sikker inntektskilde, noe jeg aldri har hatt før. Det offentlige systemet var kun fokusert på den psykiske biten, og hadde lite eller ingen evne til å se på andre ting, som gjorde slik til at jeg var den jeg var. I stedet ble jeg sett på som lat, slem, og giddesløs. Men heldigvis er den tiden nå et tilbakelagt stadium. Nå må jeg slite med ettervikningene.
Livet mitt har vært preget av nederlag på nederlag. Jeg skal liksom ikke få lov å ha det godt, jeg skal liksom pines og plages, hver eneste dag. Jeg skal liksom ikke få lov å beholde noe ting. Katten jeg kjøpte, måtte jeg gi i fra meg, fordi jeg ikke klarte å ha den lengre. Helsa min satt en galant stopp for det! Og trur du ikke helsa også satt en stopper for å eie en bil også??!! Nå har jeg lagt den ut for salg...! Hva er vits med en bil, hvor jeg kun kan bruke den, når det er klar vær? Er det dårlig vær, mørkt ute, osv, kan jeg bare glemme å kjøre. For da blir jeg fullstendig i villrede hvor jeg er hen på veien. Og da må jeg sakke farten ned på bilen. (Og ikke nok at synet svikter når jeg kjører, men også ting jeg ønsker å bruke på bilen. Å sette inn cd-spiller i bilen, er bare å glemme, for da slokner batteriet hver gang! Og tror du ikke at vinterdekkene jeg kjøpte også var feil med????!!!!! desp1 3 av dekkene var rett vei, mens den fjerde var feil vei... desp2 rend: til alt sammen!!!!!!!!!) Det siste nederlaget mitt, er at jeg må bruke høreapperat...!!!! rend:
Å føre en normal samtale er nesten håpløs! I tillegg må jeg slite med tinnitus. Og, som ikke det var nok, er pengekassen min ganske så tom nå før jul. Kan hende jeg får skrapet sammen litt penger til å kjøpe meg ei skjorte. Men den brukte dressbuksa som er gammel, må jeg nok beholde enda en stund. Siden det koster mange penger å investere i en ny en. På toppen av det hele, ble det feil på mitt nye kjøleskap...!! desp2 Så da må jeg leve på mat jeg ikke tåler. Som brød, syltetøy og slike ting. Ikke rart jeg egentlig bare har lyst til å opgiv1
Det blir jo ikke bedre, når små søsknene mine kommer seg dit de vil, mens jeg må slite meg fram. For hvert steg jeg tar, står det ti djevler å holder meg tilbake!!!!!! desp2
Nå for tiden, har jeg på en måte gitt opp det hele. Jeg lar alt bare skure og går. Jeg bryr meg ikke lengre. Å flytte som er min store drøm, er lite vits. Siden jeg er så glad i familien min, og veldig familie kjær. Å sitte alene i en stor by, langt borte i fra familien, har jeg dårlig erfaring med!
Og nå når jula er kommet, blir det enda værre. Da blir jeg på mint om alle de tingene jeg går glipp av, og ikke får være med på. Egentlig savner jeg et felleskap, som jeg ikke har. Å bo hjemme sammen med mor, går ikke bra. Siden vi har så lett for å krangle, og å bli frustrerte på hverandre.
Det var kanskje ikke så lurt å selge katten min, men jeg hadde ingen alternativ! Jeg hadde ikke plass til den i min nye leilighet. Og ikke kunne jeg gi den det den trengte. Så da var det jo egentlig best å gi den i fra meg. Men akkuart nå, har jeg mest lyst å bare gi opgiv1
...for det er prøvelser og atter prøvelser i livet mitt. Det berømte lyset i tunnelen finnes ikke for min del!!!!! Men å avslutte det hele, er jeg ikke tøff nok til. Selv om jeg på en måte beundrer de som har klart det. Jeg har jo mistet noen på den måten. Min far tok sitt liv før jeg fylte to år. Og en venn gjorde det samme. Det kan jo virke befriende, å avslutte det hele, slippe alle smertene, sorgen og plagene. Men tankene og kjærligheten til mine nærmeste holder meg tilbake...
Mandag hadde jeg en real krangling med familien min. Jeg ble så forbanna at jeg dro hjem til meg selv! Hvorfor må de kreve så mye av meg, og de gnager på mine negative sider? Hvorfor kan de ikke akseptere at jeg er den jeg er? Hvorfor kan de ikke akseptere at det er mange ting jeg ikke takler? Som f.eks. det å få høreapperat. For de, så var det ingen problem, det var bare å stikke apperatet i ørene, og gå ut på gata, og være glad og lykkelig. Men for meg er det ikke slik.
For meg er det en stor sorg, sorg for å ha fått dårlig hørsel, sorg for å ikke klare å fungere optimalt i hverdagen, sorg for at jeg ikke kan være frisk og rask, sorg for at jeg er så svak og skrøpelig, sorg fordi jeg ikke kan jobbe normalt, sorg for at jeg ikke klarer å vaske i huset mitt (noe mor gråter for, hun gråter fordi jeg ikke klarer å holde orden i huset mitt... Og jeg gråter for at hun ikke forstår, og ikke spør om jeg trenger hjelp). Jeg er jo en mann, for søren!! Og en mann skal jo være familiens overhodet, bære ansvar, og være tøff og sterk. Mens jeg, er en pingle. Søster klager hele tiden på meg, og jeg klager tilbake på henne. Hun krever at jeg skal være blid og glad. Jeg skal stråle som solen, slik at hun kan slikke og nyte den. Hun er sint for at jeg er trist. Hun mener at jeg ikke unne henne noe godt, at jeg er sjalu og egoistisk. Men hvorfor kan jeg ikke være trist? Hvorfor kan jeg ikke få sørge i fred?
Jentene har det så lett, det virker sånt på mor og søster. Hvorfor klarer de ikke å forstå at jeg har en annen natur? At for meg, så er det ikke bare å skru på en bryter, og prate i vei. I lukket forum, med en psykolog, eller andre steder, hvor jeg kan "være i skjul", er det lettere å prate om mine ting. Men å prate om de samme tingene til mor og søster, og de bare bagatilisere det hele, og mener jeg er alt for oppghengt i stoffskifte og slike ting. De mener at jeg bruker stoffskifte som skjold. Nei, jeg orker ikke å prate om mine ting til de andre. Særlig når det blir på den måten. At de krever at jeg skal stå rakrygget, og bare kjøre på, og ikke legge meg ned, når jeg har det tungt og vanskelig. Men hvorfor kan jeg ikke få lov til det? Synes synd på meg, være inne i min hule, for så å komme ut, når været har blitt bedre? Hvorfor må de to jentene i livet mitt, knuse huledøren min, og hale meg ut???? Hvorfor kan jeg ikke få lov å være i fred, men min sorg og smerte, for så å komme ut, når jeg har fått bearbeidet alt sammen????????? desp1
Jeg måtte virkelig spørre søster og mor, om de aldri var fornøyd med meg? Gjorde jeg aldri noe godt? Vare det bare negative ting med meg? Da ble søster sint og forbannet, og kalte meg for egotrip, at hun ikke orket å høre på mine egoistiske tanker, så gikk hun ut i gangen, og furtet der. Mor er jo r æ v dilter, og mener at søster har rett, og at vi skal bære henne på hendene våres. De mener jeg var egoistisk, den dagen søster kom hjem med bestått vitnemål i hendene, og jeg bare satt der, sur og lei. Men jeg var det fordi jeg hadde så mange negative tanker å slite med. Tanker om det å få høreapperat, tanker om alle nederlagene og smertene som dukker opp i utide hos meg. Men å forklare det, var ingen vits, tenkte jeg. Fordi de bare ville ha sagt "...nei, nå må du slutte å tulle, opp med hummøret, det er mange unge som bruker høreapparet, opp og hopp!!!...." Nei, jeg vil ikke opp og hoppe! Jeg trenger tid på å komme igjennom alt dette! Men DET skjønner de vist ikke......
D R I T T og D R A ><
