”Kronisk autoimmun atrofisk thyroiditis”

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert tråden. Jeg har lest nesten alle innlegg her inne i høst, men har ikke vært så aktiv med å skrive selv.

Nytt siden sist: Jeg har etter en lang nedtrappingsperiode sluttet med hydrokortison-tablettene. Har ikke merket at jeg er blitt dårligere nå, så jeg antar at jeg ikke behøver dem. :wink:

Ellers har jeg begynt med å ta min thyroid om kvelden. Det gjør starten på dagen mye lettere, i og med at jeg skal opp tidlig noen dager, og da kan jeg spise frokost med en gang jeg våkner. Jeg har økt doseringen (etter sommerens 125 mg) til ca 155 mg (2 1/4 tablett på 125mg). Noen kvelder tar jeg 2 1/2 tablett.

Med henblikk på den siste tidens skriving om osteoporose: Jeg står også i stor fare for denne sykdommen (mor + 2 søstre er diagnostisert), så jeg prøver å forebygge. Har denne høsten lest mye om kosthold etc, bl.a. på denne siden: http://www.helsenyt.com
Og der fant jeg disse tablettene omtalt: http://www.helsenyt.com/frame.cfm/cm...100/pronr=231/

Jeg var i Danmark for noen uker siden, og da kjøpte jeg flere bokser. :D

I tillegg vil jeg tipse om at den danske osteoporoseforeningen har gitt ut en kokebok. Den har jeg også kjøpt: http://osteoporose-f.dk/publikationer/boeger.html

Jeg har hatt en ganske travel høst: Begynte i ny jobb, med nye kollegaer etc, så det har krevd en del ekstra energi. Jeg er fortsatt i 100% stilling, men har likevel orket litt mere på fritiden nå. Har den siste uken lagt om til tilnærmet LCHF. Det er vanskelig å få til på jobben, da vi får mat som spises sammen med barna, men jeg gjør så godt jeg kan. Jeg har hatt en del problemer med luft i magen, så jeg prøver også å bruke laktosefrie produkter.

Lykke til, alle forumvenner! vink11

Hei,
Dette minner meg om hvordan jeg hadde det i en periode. Alle målinger var innenfor normalen, men symptomene var omtrent som dine. Jeg sluttet med Leaxinen og la om til lavkarbokosthold. Mange av symptomene forsvant da, men jeg var ikke så opplagt og utholdende som jeg ønsket.
Jeg fant mye nyttig informasjon her på forumet, på nettet og ikke minst i Datis Kharrazians bok "Why do I still have symptoms when my lab tests are normal" Anbefaler denne boken til alle med stoffskifteproblemer.
Jeg leste boken i en fei, klasket den i bordet til legen min, med beskjed om at enten fikk han lese seg opp eller sende meg til en spesialist. Han henviste meg til en hyggelig og dyktig endokrinolog, som fant ut at jeg hadde gått på for store doser og at kroppen viste allergiske reaksjoner på Levaxinen. Han mente imidlertid at jeg måtte begynne på nytt, og nektet å gi meg naturlig hormon. Jeg begynte så med en dose på 12,5 mcg, og gikk på denne lave dosen i flere måneder før jeg økte. Jeg har nå holdt på i mer enn et år, og økt dosen sakte men sikkert. Jeg er ikke i mål enda, men er fantastisk fornøyd med livet akkurat nå, og er sprekere og mer utholdende enn mange av ungdommene på jobb. Jeg er 52 år, og kunne vært mor til de fleste av de.
I følge Datis' bok er 99% av de med autoimmun thyroiditis allergisk mot gluten.
Jeg sluttet da med gluten, i tillegg til at jeg fortsatte med lavkarbo kosthold. Resultatet lot ikke vente på seg, vekten raste nedover 10 kg, humøret og overskudet økte. Jeg gikk daglige turer med familiens hund i minimum to timer i ulendt terreng. Jeg føler at jeg nå styrer livet mitt selv, og tenker ikke over sykdommen unntatt når jeg tar Levaxinen om morgenen.
Jeg våkner glad og uthvilt hver morgen. Livet er herlig. :p
Helbredelse finnes ikke bare i en hvit pille, vi må ta ansvar selv også. Se på livsstilen og kostholdet vårt. Matallergier/intoleranser kan effektivt hindre helbredelse.
Ønsker deg lykke til videre, og har ingen problemer med å skjønne at du er oppgitt og lei deg.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av akas

Så er det tid for en presentasjon av meg? Jeg fikk diagnosen ”Kronisk autoimmun atrofisk thyroiditis” høsten 1997. Da var TSH oppe i 70 (0,2-4,2) og fritt T4 7,1 (11,8-24,6). Jeg var da ”gammel” småbarnsmamma (42 år gammel med 3 barn, 4, 6 og 8 år gamle). Jeg kjenner igjen den dårlige samvittigheten mange på forumet føler overfor sine barn. Den hadde jeg også (og har fortsatt). Jeg ble satt på Levaxin, og da jeg flyttet fra Norge til Sverige i 1999, var jeg oppe i 100 mikrogram daglig dose.

I de følgende årene har jeg søkt lege for trøtthet, hodepine, søvn etc ved flere tilfeller. Alle ganger er det tatt nye prøver, men ”Alle prøver er normale. Det kan ikke skyldes hypotyreosen” har vært standardsvar. Så jeg prøvde ”lykkepiller” en kort periode, jeg tok til og med en test for Alzheimer en gang, men ellers har jeg bare kjempet på. Viljen er sterk. Jeg har ved flere tilfeller sagt at det kjennes som ”trøttheten fortsatt sitter i hodet”. Og ”jeg skulle gitt mye for bare en gang våkne og kjenne meg opplagt og utsovet”. Men jeg har stolt på legenes kommentar, og tenkt at jeg skal jo være frisk!

Nå i vinter fikk min eldre søster diagnose, og da fortalte hun meg at ”det er ikke alle som blir hjulpet av bare Levaxin”. Jeg må innrømme at jeg smilte litt av henne først, for det var jo bare å ta sin lille pille hver dag. Men så begynte jeg å tenke. På hvordan jeg egentlig hadde det (uten rangering): trøtthet, uten ork, sovne på sofaen hver ettermiddag etter jobb, dårlig kontakt med venner og familie, redsel for å glemme saker på jobb, vansker med hoderegning visse dager (har studert matematikk på universitetsnivå), isolering, dårlig kjønnsdrift, tørr hud, andpustenhet etc. etc.

Og så begynte jeg å lete og lese på internett. Og kom fram til at mine plager kanskje skyldes sykdommen likevel. Så i mars fikk jeg ny legetime. Ny lege (som vanlig på mitt legesenter) som hørte på meg. Jeg hadde bestemt meg for å prøve å få Liothyronin. Etter lang diskusjon (og overtalelse) sa hun: ”OK. Jeg tror ikke at det vil hjelpe, men du er et voksent menneske”, og så fikk jeg resept. Jeg hadde ved dette tilfellet TSH 0,04 (0,40-4,0), fritt T4 21 (12-22) og fritt T3 4,2 (3,2-7,0). Jeg måtte også love å komme tilbake i juli og fortelle hvordan det hadde gått, for hun hadde flere pasienter som klaget over symptomer selv om prøvene var normale. De første dagene tok jeg 5 mikrogram Lio to ganger pr dag, men økte snart til det doble. Kjente bedring de første dagene, men lurer på om det var Placebo-effekten. Har tenkt å øke igjen, men vil ta blodprøve først. Har tid i neste uke.

Jeg har også begynt å tenke på binyrene etc., så i dag tar jeg spytteprøver og urinoppsamling som skal analyseres ved Scandlab i Stockholm. Nå skal jeg bli frisk!!!

Som dere forstår, så har jeg begynt kampen. Det føles bra. Men jeg vet også at det kan kreve mye. Her i Sverige er det ikke mange leger som har forståelse for å bruke naturlig hormon, og om jeg har forstått det rett, så går nesten ingen lisenser gjennom på legemiddelsverket for tiden. Min siste lege ville ikke høre tale om naturlig hormon, så der kommer jeg ikke lenger, tror jeg.

Men jeg satser først på Lio + Levaxin, og så har jeg bestemt meg for å kjøpe D3 i morgen etter å ha lest mye på forumet i dag.:wink:

---

Hei Iris!

Min introduksjon skrev jeg i mai 2010. Etter det har jeg prøvd Lio, og jeg har nå i litt over et år brukt naturlig thyroid fra Erfa. Jeg brukte også (i litt over et år), en dose på ca 20mg hydrokortison.

Min situasjon er mye bedre nå enn mitt "begynnerinnlegg" viser. Men for å få mere energi og overskudd, tenkte jeg å forsøke "lav-karbo" eller LCHF som man sier her i Sverige. Det er jo en fullstendig glutenfri diett (har tenkt mye på det) pluss at jeg i tillegg velger laktosefrie melkeprodukter.

Jeg har ingen kiloer å miste, men håper som sagt at overskudd og energi vil øke. Kan ikke si at jeg er VELDIG opplagt når jeg våkner på morgenen. :wink: Men jeg klarer meg bedre nå enn før.

Takk for din respons. Godt å høre at det går bedre for deg med dette kostholdet! Det gir absolutt lyst til å kjempe videre! hjerte1

Hei igjen!

Liten oppdatering. Jeg fortsetter med Erfa-dosen tatt på kvelden. Tar 125 mg hver kveld. Kan kanskje være litt lite, men blodprøvene er ok. Har sunket litt i FT4, så jeg kan jo forsøke en liten økning igjen (selv om det snart er vår).

Var til legen for ikke så lenge siden, og nå har jeg fått konstatert at jeg HAR Osteoporose. Legen vil absolutt at jeg skal ta medisin, men jeg har ikke begynt enda. Det byr meg imot! Har blitt mere aktiv istedenfor, og tar tilskudd av D3 (selv om legen ikke ville teste), K2 og kalk. Prøver også å spise mye brokkoli (og litt grønnkål) og paprika. Har gått over til Lavkarbo, så jeg spiser helt glutenfritt (selv om jeg ikke har glutenintoleranse ifølge test), og håper energien melder seg.

For energinivået er ikke på topp, men jeg har likevel tatt sjansen på å ta opp igjen arbeidet med et eksamensarbeid i matematikk-didaktikk. Det er vanskelig å komme i gang, men jeg håper at jeg klarer det før innlevering i september. Det blir godt å få avsluttet noe som er påbegynt.

Var kjekt å lese litt på forumet igjen.

Lykke til, alle sammen!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av akas

Var til legen for ikke så lenge siden, og nå har jeg fått konstatert at jeg HAR Osteoporose. Legen vil absolutt at jeg skal ta medisin, men jeg har ikke begynt enda. Det byr meg imot! Har blitt mere aktiv istedenfor, og tar tilskudd av D3 (selv om legen ikke ville teste), K2 og kalk. Prøver også å spise mye brokkoli (og litt grønnkål) og paprika. Har gått over til Lavkarbo, så jeg spiser helt glutenfritt (selv om jeg ikke har glutenintoleranse ifølge test), og håper energien melder seg.

---

Godt at høre fra dig, Akas kram3

Nu er de fleste tests, man bruger til at fastslå graden af osteoporose i forhold til undersøgelsesreultater - alderskorrigeret. Dvs. at det samme resultat bliver tolket forskelligt, afhængigt af patientens alder. Mærkeligt nok, er det oftest kvinder der udvikler osteoporose i forskellig grad, hvilket tyder på, at det er hormonforandringer, karakteristiske for kvinder, som påvirker knogletætheden. Det store problem er så, at de fleste lægemidler udviklet til behandling af osteoporose er symptombehandling. Og tilkoblet fluoratomer, for forøgelse af knogletætheden. Problemet med disse lægemidler er blot, at selv om knoglemassen bliver større, bliver den også mere sprød, og der findes ingen uafhængig forskning, som finder knogletætheden både større og stærkere som angivelig effekt af behandlingen. Også når man forsker i hyppigheden af aldersbestemt knoglebrud, er der ingen forskel, så hvorfor give patienterne disse bivirknings-tunge stoffer, ville være mig en gåde, hvis det ikke var for kendskabet til patentering og indtjening indenfor medicinalindustrien.

Når noget helsepersonel endelig og en sjælden gang får øje på den hormonale forskel mellem kvinder og mænd i forhold til osteoporose, fortsætter de i dette forenklede spor som om det eneske forskel mellem mænd og kvinder var østrogen og testosteron. Lavt testosteron giver f.eks. ikke lav knogletæthed - ikke alene af den grund i hvert fald, men for begge køn er det den "naturlige" og konstant tiltagende væksthormon-mangel, der reducerer knogletæthed, og stemmer fint overens med at kvinder taber mere væksthormon med alderen, end mænd gør, simpelthen fordi mænd opretholder deres "anabole-balance" længere end kvinder gør.

Jeg synes, at mest interessante aspekt her er at undersøge de væksthormon-stimulerende aminosyrer, fordi også omsætningen af disse er påvirket af alderen, og man kan faktisk - til en vis god grad - genoprette kroppens beholdning af disse aminosyrer med tilskud, så syntese af væksthormon i hypofysen bliver større end hvis man ikke slet ikke gør noget selv. Gode søgeord er Human Growth Hormone Amino Acids eller HGH Amino Acids, eller HGH Boost og ingen af disse er ulovlige søgninger efter doping o.l.

Hos os, i vore lande, er der ingen vits i at søge hgh-styrkende-lægehjælp. Hos os findes kun en form for væksthormon-relateret tilstand, man kan bliver behandlet for - dværgvækst. Lige som der heller ikke eksisterer mild/moderat binyreinsufficiens men kun Addisison's... :roll:

Jeg er selv en (ellers) "lille skid" med ualmindeligt spinkel knoglebygning og iflg. alle medicinske standarder, burde jeg, i min alder, allerede være fremskredent "knogleskør". Det er jeg ikke. Faktisk lige modsat, men jeg har jo også levet med tilskud af aminosyrer i årevis, og fortsat nye helsegevinster faktisk melder sig, selv nogle jeg ikke anede, jeg havde problemer med (man kan jo vænne sig til alt, bare processen er langsom og gradvis nok). :mrgreen: Jeg har endda ikke brugt tilskud af calcium og har ikke drukket mælk siden jeg var barn.... Så det er ikke mine gode råd, men et eksempel på at det betaler sig stort at søge oplysninger om disse mange plager, vi alle må leve med.

Jeg kender til mange, der indtager deres "knogle-medicin" hver eneste dag - med kilovis af kalktabletter til, men uden D og K vitaminer, og deres læger bliver ved med at undre sig, hvorfor i alverden er der "ikke noget der hjælper".... Med nok af K & D vitamin, behøves end ikke særligt tilskud af calcium, idet når disse to vitaminer er tilstede - er kroppen vældig flink til at genbruge det calcium, der allerede er i systemet.

Det er vores ulykke, at vores "moderne" medicin har så ubændig tyrkertro på at man kan skide på helheden, og behandle symptomer. Håber du finder ud af det, Akas hjerte1

Takk for svaret, Anisa! kram1

Jeg husket at Cirkeline hadde en tråd om osteoporose tidligere, og har funnet den.
Der står det ganske mye om diverse kost-tilskudd etc som er essensielle, og jeg har laget meg en liste.
Noen av dem bruker jeg jo allerede, men jeg har ikke hatt den helt store disiplinen med å ta alle disse hver dag. Medisinen husker jeg, men vitaminer etc? Nope.

Har blitt litt flinkere nå, og har lovet meg selv at dette skal jeg klare.

Jeg hadde forventet meg diagnosen. Mamma, moster og to søstre har samme. Mine søstre har spist Fosamax i flere år, men jeg har vært mere fysisk aktiv enn dem, og har unngått det til nå. Legen skrev ut Alendronat til meg, men som jeg skrev: Jeg vil helst ikke ta den. Har lest ganske mye om preparatene mot osteoporose, at de forhindrer at skjelettet utkalkes, men ikke bygger opp, og at skjelettet dermed blir dårligere og sprøere selv om beintettheten ser bedre ut. (Dette ble visst dårlig forklarrt, håper du forstår hva jeg mener.)

Har begynt å trene, både med å gå mye igjen, og så på en "vibrasjonsmaskin" jeg fikk anbefalt på et av trenings-sentrene her. Den gir små støt, som skal gi impuls til å bygge opp beintettheten igjen.

Skal søke på ordene du gav meg. Lar ikke noe være uprøvd (bortsett fra Alendronat).
Klem til deg!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av akas

Har begynt å trene, både med å gå mye igjen, og så på en "vibrasjonsmaskin" jeg fikk anbefalt på et av trenings-sentrene her. Den gir små støt, som skal gi impuls til å bygge opp beintettheten igjen.

---

Kjære Akas
Veldig hyggelig å høre fra deg igjen, men ikke så hyggelig at du har fått den diagnosen. Trening er veldig bra for osteoperose. Jogging har veldig god effekt på skjelettet, nettop fordi det virker på samme måte som du beskriver med vibrasjonsmaskin. Man tramper på en måte sammen tettheten i skjelettet for hvert steg man løper. Hvis du skulle være interessert i å lese min treningshistorie så finner du den her. Hadde også vært flott om du kunne dele dine treningserfaringer her hvis du skulle føle for detvink11

Hei Blondie! kram1

Så kjekt at du svarte! Jeg har begynt å gå ganske mye. Forsøker å få til 3 ganger i uka. I dag gikk jeg på mølla i over 20 min. Hastighet 6,5 km/t og med stigning på 15%. Har holdt pulsen under 140. (Uten å vite at jeg skulle det. Bare flaks.)

Jeg har ikke begynt med å løpe, for jeg er litt redd for livmorframfall. Er tross alt 58 år nå, og har ikke trent systematisk noen gang. :sad: Men denne vibrasjonsmaskina skal visst hjelpe på der også (vet ikke helt om jeg skal tro på det) men om det nå virker, så kan jeg nok jogge litt forsiktig om noen uker? Takk for treningsprogrammet. Skal spare det.

Treningen på vibrasjonsmaskinen tar ca 15 min.

Deilig på trenings-senteret, for de har infra-rød badstue der også. Nesten luksus.

Lykke til med treninga!

Ny liten oppdatering!

Jeg holder på med et eksamensarbeid for tiden, så det blir ikke mye overskudd til annet. Trening for eksempel.

Nå skal arbeidet inn i slutten av uka, så da håper jeg på overskudd til å begynne igjen.

Gledelig nyhet for meg: Jeg har fått lisens på Erfa her i Sverige!!! xx6 Legemiddelsstyrelsen har godkjent at jeg får preparatet, så i neste uke får jeg min resept fra legen, og da er det bare for apoteket å bestille! Da går også kostnaden på "Högkostnadsskyddet", dvs inn i den potten man selv må betale for medisiner på et år. Nå bruker jo ikke jeg så veldig mange medisiner (har fortsatt ikke påbegynt medisiner mot osteoporosen :wink:) men det er likevel en sikkerhet.

NÅ må jeg tilbake til mitt arbeid! God søndag!

Ny oppdatering (Det blir sjelden, men jeg ER her). vink11

Eksamensarbeidet er godkjent (men god karakter :wink:). Godt å bli ferdig med det som var påbegynt i 2006. :lol: Jeg er dermed tilbake i 100% jobb. Min svenske lege ville at jeg skulle gå ned i dose på Erfaen til 90mg (på grunn av TSH-en), så jeg tenkte at jeg skulle prøve. Men verdiene synker rakt i bunnen (11 i Fritt T4 og 3,8 i FT3), så da jeg fikk vite det i uka, så økte jeg dosen momentant. Legen har nok ikke noe å si til det. Det går å resonere med ham. :mrgreen:

Har en tøff arbeids-situasjon i år. Vi er stort sett 2 voksne på 30 livlige 5- og 6-åringer. Herlige unger, og jeg liker min jobb, men det sliter å ikke kunne nå over alle og ha tid til å "se" hvert enkelt barn. Noen spesielle skulle også hatt mere ressurser (dårlig økonomi i kommunen), så når man i tillegg legger til lite tid til planlegging, så blir det stress. Så jeg har vært veldig trøtt utenom arbeidstiden. Prøver å komme meg ut en del, men det blir nok for lite av det.

Nå har jeg en hel helg framfor meg til egen disposisjon. Det har frosset på ute, så jeg MÅ legge om til vinterdekk på bilen under helgen, og det ser ikke ut i huset, men jeg får ta det jeg orker. Og neste uke er det høstferie, og dermed færre barn på fritids. Jeg skal jobbe mandag og tirsdag, og etter det "hjem" til Norge noen dager for å hilse på mine gamle foreldre. Mor er 93 år nå, og far 89. Jeg er mest urolig for min far, for han har en infeksjon i kroppen, og responderer ikke på antibiotika, så nå har de avsluttet behandling. Han har levt et langt og bra liv, så han ønsker ikke noe livsoppholdende medisinering, og det aksepteres heldigvis av alle oss søsken. Likevel er det en påkjenning å vite at det bare går nedover og at det avgjørende øyeblikket kan komme uten at jeg kan nå fram til et siste farvel. Men jeg har forsøkt å besøke så ofte jeg har kunnet.

Ønsker alle som er innom en riktig god helg! kram1