Legene har endelig funnet noe!
Jeg har følt meg i helt forferdelig dårlig form de siste 3 årene. Hypothyreose har jeg hatt i 11 år, men aldri vært så borte-vekk langt inni tåkeheimen som nå.
Da legen i fjor sommer hadde tatt "alle blodprøvene som var å ta" insisterte hun på at jeg forsøkte antidepressiva for "skjult depresjon", dvs. en depresjon man ikke merker selv. Etter 4-5 mnd på Cipralex følte jeg meg sykere enn noen sinne, og kuttet ut. Samtidig hadde jeg lest på Internett om alle mulige årsaker til symptomene jeg følte, og hadde kokt alt ned til en diagnose som passet : binyrehormonforstyrrelser. Legen gikk motvillig med på å forsøke EN av prøvene jeg ba om, men sa samtidig at jeg burde slutte å surfe på internett etter diagnose. Jeg fikk lov til å ta en 24-t-urinprøve, som ikke viser lett binyretretthet, og som jeg derfor ikke trodde skulle gi noe utslag, og som derfor ikke verken ville bevise eller motbevise sykdom. Det tenkte jeg.
Idag, 1 mnd etter at jeg tok 24-t-urinprøve fikk jeg svar på at det er noe galt med binyrene mine. Det føles som en merkelig seier. Eller et tap med en god bismak, om dere vil. Fælt å vite at noe er galt, men samtidig en lettelse å vite at jeg endelig kommer til å bli tatt på alvor av legene. Nå kan jeg få hjelp. Nå kan jeg endelig konsentrere meg om å bli frisk og ikke om å bli trodd.
Så merkelig at man må vente i 3 år og diagnostisere seg selv før man får hjelp.
PS. Jeg har hatt 4 fastleger i perioden, så det er flere enn en udugelig lege som har skylden.
Re: Legene har endelig funnet noe!
Sitat:
Opprinnelig skrevet av Kameleona
Legen gikk motvillig med på å forsøke EN av prøvene jeg ba om, men sa samtidig at jeg burde slutte å surfe på internett etter diagnose.
Så merkelig at man må vente i 3 år og diagnostisere seg selv før man får hjelp.
PS. Jeg har hatt 4 fastleger i perioden, så det er flere enn en udugelig lege som har skylden.
Akkja. Enda lurer legene på HVORFOR så mange pasienter surfer rundt på nettet etter diagnose. Kan det kansje være fordi legene ikke gjør en god nok jobb?
Håper du blir tatt på alvor nå!
HJELP! Hypothyreose. Nå klarer jeg snart ikke mer....
Litt historie
1995: "teppet" gikk ned. Jeg ble HELT plutselig dårligere. Trøtt, tåkete, kald.
Legene fant at jeg hadde hatt kyssesyke noen år tidligere, at jeg hadde hatt borrelia en stund tidligere. TSH var 6,7 og T4 var 23. Ingen andre hormonprøver ble tatt.
Diagnose: Hypothyreose.
Medisinering: Levaxin (Thyroxin)
Jeg ble IKKE bedre av medisinen, men skulle likevel fortsette med Levaxin. Jeg var ung, og godkjente svaret og det å føle meg redusert. Sunn mat, trening og store ambisjoner hjelp meg gjennom studier og inn i en karrierejobb i 2002.
2003- 2005: Etter 2 fødsler ble helsa brått svært mye dårligere. Jeg var så i tåkeheimen at jeg ikke klarte å snakke uten å snøvle. Inn og ut fra leger siden da, uten at det har hjulpet mye. Delvis er det min skyld, fordi jeg har vært for sliten til å takle mer enn karrierejobb, unger og 5 flyttinger, 4 forskjellige kommuner og 5 forskjellige leger.... Delvis har det vært legenes skyld fordi hver enkelt av flyttingene har medført nye leger som "vil vente og se".
2009: Jeg er sykemeldt på 5. måned, og har det IKKE bra. Jeg svimer av og faller i bakken, en gang pga lavt blodsukker, andre ganger usikkert hvorfor. Hele tiden går jeg halvt i svime og tåka kommer og går.
Legen mener jeg kan ha ME, og holder på å utrede meg i forhold til det.
I tillegg kjemper jeg en kamp for å få blodprøvene jeg trenger, og for å få hjelp av endokrinolog.
Blodprøver viser:
- for høy T4 når TSH er OK.
- Blodkalsium har noen ganger vært like over referanseverdien, men er nå OK.
- DHEA er for lav.
- Østrogen er svært høyt.
- Blodsukkeret er i laveste del av referanseområdet
- Jeg tror selv blodtrykket mitt er lavt, utjevningstrykket virker helt elendig, men jeg måler perfekt blodtrykk hos legen (snitt siste år 120/78)
Legen ber meg slappe av og vente.
Det er skikkelig kjipt. Jeg ødelegger livet mitt akkurat nå. Barna mine har en mor på sofaen, som ikke tåler mas, lyd, lek eller sosial omgang. Karrieren min, som jeg har kjempet vanvittig mye for, er i ferd med å gå til h.... Ekteskapet mitt... Vel, jeg kan si så mye som at mannen min er lei av å være "alene" om alt. Jeg føler meg så forbannet ubrukelig. Og legen sier jeg ikke har ventet lenge nok, og tilbyr meg, som alle andre leger, lykkepiller. FAEN. Jeg vil ikke slippe unna følelsene mine av håpløshet over å ikke ha noe liv. Jeg vil ha et liv!!
Et lite hjertesukk der.... Jeg har sett litt på forumet, og skjønner at det er mange som har mye erfaring, og håper på at noen her kan ha noe å tilføye til legenes "vent og se".... help1
Sv: HJELP! Nå klarer jeg snart ikke mer....
Kan desverre bare nikke gjennkjennende til historien din Dolphin.
Både fordi jeg har lest så mange likende historier her, og fordi jeg har samme historien selv. (syns min er enda verre)
Jeg reagerer kraftig på at du skal vente !
Hva F... skal du vente på ? At livet snart er slutt likevel så det ikke blir nødvendig å forsøke noe ?
Og slike holdninger fra den som skal hjelpe fører bare til at du må mobilisere all din kraft du har igjen, på å finne noen som vil hjelpe deg.
Det som først og fremst hjalp meg, var at jeg klarte å få mast, og tilslutt lurt, meg til å begynne med Armour istedenfor Levaxin.
I fjor oppdaget jeg at D-vitamin har en meget gunstig effekt, så hvis jeg hadde prøvd det tidligere, og det hadde hatt samme effekt den gangen jeg var på Levaxin, er det ikke sikkert jeg hadde bytta til Armour.
Men det får jeg aldri visshet i da.........
Prøv D3 i noen måneder. Funker ikke det tilstrekkelig, så bytt til Armour - er mine sterkt subjektive løsningsforslag.
Så skal du bare ha all sympati og lykke til fra meg.
