-
Hehe, det er sant som du sier S.M., og jeg vet ikke om man skal le eller gråte, for det er ganske komisk at man nesten går rundt og ønsker seg et brukket ben, og det er ganske trist at det er slik at det er sånt (ytre tegn) som må til for å få forståelse utenifra..
Her om dagen hadde jeg en såkalt "gråtekveld", jeg så videoer fra da søsknene og jeg var barn og ble veldig sentimental den kvelden, da fikk min mor et lite sinneutbrudd og freste om at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv, og at etter jeg hadde fått denne sykdommen hadde jeg blitt helt oppi den (hennes ord) "og den stoffskiftesida du har funnet på nettet, gjør at du ikke kommer deg videre, men henger deg opp i sykdommen din.." bla, bla.. jeg synes det er ganske ignorant av henne. Jeg er da 20 og bor i egen leilighet, studerer, har sosialliv, og fikser alle deler av livet.
Det gjør vondt når de som i teorien skal stå deg aller nærmest ikke forstår hva du sliter med.
Hun har altså fått med seg at jeg er del av et forum på nettet, men hun har ikke vært her inne og kikket.
Det skal sies at jeg begynner å bli mye bedre i takt med armour inntaket mitt, men hypotyreosen er fortsatt en del av hverdagen min, og jeg frykter for utgiftene jeg vil ha resten av livet på armour som ikke gies på blå resept, og jeg frykter også at den positive effetkten ikke skal vare livet ut.
Og jeg tenker på dere andre som enda ikke har funnet riktig medisin og/eller dose.
-
Vil bare si at jeg har slitt veldig mye med irritasjon, sinne, frustrasjon og humør svingninger, spesielt uka før menstruasjon. Synes irritasjonen og sinnet er blitt bedre, tror det er fordi min livssituasjon er blitt roligere nå, mindre stress. Tror også at jeg har brukt sinne og irritasjon som er krykke, kraften derfra til å komme meg på beina og i sving.
Men jeg har mistet min humoristiske sans. Er blitt så alvorlig at det ikke er måte på. Kjedelig.....
Til Marianne :D
(Orket endelig å lese litt igjennom tråden her.)
Heldig er den gutten som klarer å få tak i deg, og er det en som bare er fokusert på kroppen din, er han ingenting å ha. (Hvor lang tid tror du det går før han f.eks. er skallet og har øl-vom?) IKKE KAST PERLER FOR SVIN
Og jeg er veldig enig i at det er dumt at andre ikke kan se på oss denne sykdommen, selv om jeg ser enormt mange ting utenpå.
Det er så forferdelig å bli møtt med holdninger som med din mor. De nærmeste skulle liksom vært der for oss, men istedenfor legger de stein til byrden med ekstremt sårende og uvettige utalelser.
Jeg synes ofte at det verste med å være syk, er andre folks holdinger og uforstand og mistro m.m.
Men det er derfor så bra at vi har hverandre her inne - at vi forstår ulike aspekter hos hverandre og viser tålmodighet og forståelse (selv om vi av og til også kan misforstå eller være litt for brå i uttalelsene).
Marianne, du er så søt og skjønn ei jente at jeg rett og slett har lyst til å adoptere deg. Og hvis gutta ikke behandler deg ordentlig, så skal jeg komme og ta dem et tak!
-
Ã…h Stina, om jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte i mitt forrige innlegg, så vet jeg det iallfall ikke nå... Smiler stort og rørt her, men kjenner en ydmyk tåre på vei ned mitt kinn..! (vi er da sårbare mennesker.)
I den siste tida har forumet utviklet seg til å bli mer personlig, støttende, oppmuntrende og omsorgsfullt, i forhold til tidligere da det gikk mer på tall, benevnelser, linker til vitenskapelige artikler og i det hele tatt en mer "saklig" profil. Det kan være at det er noen som ikke er fan av denne utviklinga.. men jeg kan ikke annet en å si at det gjør utrolig mye med meg og humøret mitt og få et innlegg som dette :P Og jeg unner alle andre det også!!
VI ER FLOTTE MENNESKER ALLE SAMMEN!! Gjenta i speilet, hehe :lol:
I starten da jeg kom hit var det for å lære om sykdommen og få råd i forhold til medisin. Etterhvert har den sosiale faktoren blitt vel så viktig. Jeg greier utmerket godt å skille dere alle fra hverandre med historiene deres (TROSS HYPO) og jeg tenker på dere i hverdagen min, også når jeg ikke er på nett =)
Og når det gjelder dette med kropp, Stina, så vet jeg godt at livet er for kort til å gå rundt med komplekser. Det er ikke verdt det. Det er bare det at det er så uvant med disse ekstra par kiloene, det er ikke mange, men det er bare så mye perfeksjon i miljøet mitt.. det er sånn samfunnet har blitt. synd er det.
Mammaen min er ikke egentlig et dårlig menneske. Føler jeg må skrive det. Men jeg er veldig skuffet over hvordan hun har håndtert at jeg er blitt syk. Pappa kan jeg heller ikke prate med om dette noe særlig. Og venner.. venner, de... tja, hva skal man si, man er ung, og det er ikke akkurat kroniske sykdommer som er poppis samtaleemner over caffe latten :oops: He he. Som dere skjønner, er jeg glad for forumet ditt Sonja, og alle dere som deltar, og nå legger jeg meg, en spesiell go'natt hilsen til deg, Stinamor =)
-
Hei Marianne :)
Jeg liker også den sosiale vrien forumet har fått! :D Hvorfor ikke dele det som vi kan? Jeg tenker som så: Kjenner noen igjen historien min så gjør det ikke så mye. Det vil bare si at jeg har dem nært inn på livet ;) Hvem ellers ville gidde å følge med? he he he... Men det jeg liker med det sosiale preget er at det blir mennesklig. Og denne sykdommen vår har så mange spekter og så mange skjebner. Jeg tror det kan være sunt å dele en del av det med de andre på forumet. Om noen vil ha det vitenskapelig og saklig så kan de jo det også. Jeg tror at det er en stor del av det hele. Som du sier så lette du etter informasjon i begynnelsen, og det gjorde jeg også, og jeg tror det er viktig at vi hjelper de nye med det de lurer på.
-
Marianne
Jeg tror at hele samfunnet er blitt veldig kroppsfiksert, og det er egentlig en skam, for det er noen veldig få skjønnheter, resten er mer eller mindre pene. Men uansett, så glemmer vi mer og mer å se på innholdet i en person fordi vi alle blir preget av omverdenen og dermed ser med samfunnets briller. Det er synd. Og de av oss som ikke liker det så godt, må kjempe imot så godt vi kan.
Den sosiale vrien? Hm... Har alltid oppfattet det som om det var noen veldig flinke, flotte og greie holdninger her inne jeg. Men jeg er jo da heller ikke særlig våken. Og jeg er dessverre så hypo at jeg ikke klarer å skille så veldig mellom historiene. Av og til går det bra, men så: Hvem var nå hvem igjen? :oops: :oops: :oops: Men det er ikke så farlig, for jeg liker alle sammen. :D
Og så regnet jeg slett ikke med at din mor var et dårlig menneske. Bare uvitende eller litt tankeløs (og det er vi jo alle til tider i ulike situasjoner). Og vi foreldre reagerer noen ganger på feil måte. F.eks. kan vi kjefte når vi egentlig er redde for hva barna driver på med, istedenfor å sette oss ned å snakke ut med dem. Ja, det er jo ikke sikkert at barna vil snakke heller. Så da blir det ofte formaninger og bla, bla, bla. Jeg er visst slem til det, i alle fall.
Lykke til videre, vennen. Og også til Anne Ma som er så søt og snill som det går an å få blitt. En varm klem til dere begge :D :D :D
-
Jo da Stina, det har alltid vært sosialt, men mye mer "sak"/"vitenskapelig". Det går kanskje i perioder? Når vi blir ferre kommer vi jo nærmere inn på hverandre liksom. :) Og så lærer vi hverandre å kjenne etter som tiden går.
-
Det ligger nok noe i det du sier der, ja! :wink: (Anne Ma)
Og jada Stina, jeg mener helt bestemt at forumet har blitt mer "pludrete" med flere fortellinger fra dagliglivet, mer personlig osv. enn det var da jeg startet her. Men det er jo en utvikling også jeg har vært med på, alle som er her inne og skriver bidrar jo til hvordan vi skal ha det! - Synes vi har et fint demokrati, jeg 8)
Og Stina, kom plutselig på - du skrev et sted lengre opp at du i takt med hypoen har mistet fullstendig din humoristiske sans! DET er jo ikke sannhet overhodet, du har jo servert oss resten av gjengen med en rekke 10-12 vitser på rad i en annen tråd her :D *le*
-
Oi, oi, oi - hvorfor har innlegget mitt kommet 3 ganger. Har ikke trykket tre ganger jeg???? Pleier å forhåndsvise, men ikke bomme slik.. Hva har skjedd? Må se om jeg kan få slettet noe av det.
Joda, har visst pittelitt tørr humor tilbake, men det er så lite og den ligger så dypt begravet at den ikke er så lett å hente fram. (Forresten - vitsene er bare kamuflasje, akkurat som jeg bruker sminke når jeg skal ut - må jo forsøke å lure folk så de ikke skal skjønne hvor gal jeg virkelig er :oops: )
Ang mer "kos" enn "sakelighet", så kanskje det har "sklidd" litt ekstra ut i sommer? Har bare ikke tenkt så mye over det. Men jeg må si at jeg setter veldig, veldig stor pris på både kos og sakelighet. Har bruk for begge deler jeg ;) Og det er forresten veldig, veldig gøy å bli bedre kjent med en del av dere :D
-
Det er bra at det har "sklidd ut" :D
Er enig at man trenger saklig info her på forumet. Og jeg har jo selv bidratt med en del av det saklige her inne ;) Men jeg synes, at det også er viktig, at vi deler hverdagen med våre opp- og nedturer. Jeg lærer mye av å lese de personlige fortellingene fra alle her inne. Både de positive og de negative historiene/erfaringene. Når det groveste av kunnskapshungeren er stillet kommer jo spørmålene om hvordan folk takler/håndterer hverdagen frem. Om det var en rask forandring eller en sen forandring osv. Og da er det de personlige fortellingene som gir mest og trørre fakta minst ;)
-
Snakk om sinne, frustrasjon og irritasjon.
Jeg gikk til min fast lege i dag tidlig for å snakke om å evt få hjelp til beveging etc. Jeg har mye fysiske smerter som jeg godt kunne trenge litt hjelp med.
Etter å ha hørt på meg så sier han:
Det høres ut som om at problemet ditt er mer psykisk enn fysisk. Jeg tror vi skal forsøke å hjelpe deg med det i stedenfor. Jeg tror du er veldig deprimert...
Tja... vet ikke helt hva jeg skal si jeg! På en måte har han jo rett. Jeg er nok ikke den mest happy personen på denne kloden, men jeg kunne godt tenke meg at han også tar hensyn til at jeg har mye fysisk vondt også.
Så hva gjør han? Han skriver ut resept på seroxat (lykkepille)....
Samt at han sier at jeg må komme om noen dager, så skal jeg få henvisning til dietist for å få hjelp til vekt... (oki da så tar han noe hensyn til fysikken også). Også sa han at han om en liten stund gjerne ville henvise meg til psykiater...
Oki, det er da i alle fall noe... da slipper jeg å tenke på at jeg skal sitte og rotne hos fastlegen med lykkepillene mine.
Jeg er i stor tvil om jeg skal ta dem eller ei.
Får jeg snakke med psykiater så er jo det greit. Har mye å fortelle jeg.
Ved siden av dette så har legen beordret meg til å svømme 2 til 3 dager i uken. Det er jo flott og greit.
Men nå sitter jeg og tenker: fikk jeg egentlig noe ut av besøket?
Jeg ville jo også snakke med han om turene jeg tar til internisten. Han hadde endelig fått brev med diagnoser. Men han var ikke happy med det.
Han vil ikke bare ha diagnosen, men han vil også ha begrunnelsen og etc også. Jeg har jo gitt han blodresultatene, men han sier at han ikke kan se noe grunnlag for min behandling hos internisten i blodbildet, så derfor vil han ha grundig beskrivelse for hvordan han har trukket konklusjoner etc.
Så jeg tenker for meg selv...
Om jeg virkelig er så deprimert etc, hvorfor belaster han meg med sine problemer med min internist? Hvorfor ber han meg om å ordne alt slikt? Kan han ikke for faen ta opp den telefonen og ringe han selv?
Så det er her sinne, frustrasjon og irritasjon kommer frem... han virker så forståelsesfull, men han er egentlig ikke interessert i å høre om hva andre leger har sagt...
:roll:
