Printable View
Jeg tror du peker på noe som er veldig viktig: slitsomhet.
Jeg tror også at humørsvingningene og irritasjon-frustrasjon-sinne kommer hånd i hånd med hvor sliten jeg er... så kanskje det er det som gjør det?
Jeg forsøker å holde meg unna for mye slitsomhet og trøtthet, men det er ikke enkelt når man jobber i IT bransjen 40+ timer i uka.
Har en sjef som forsøker å være tålmodig og forståelsesfull, men han glemmer fort :?
Jeg hadde ganske kort lunte en periode før jeg begynte på medisin. Dette endret seg raskt etterhvert som FT4 krøp nedover. Det var nesten som å være premenstruell hele tiden. Klarte ikke å ta meg sammen - gikk ut over usyldige kollegaer (spesielt en).
Ellers så blir man jo gjerne litt sur og grinete når man strever med noe, enten sykdom eller annet. Ganske naturlig, synes jeg.
Forstår godt at du er frustrert - det er ikke ok at folk blir "redd for deg" som du sier :roll:
Men hvis du alltid har vært et føyelig ja-menneske, og folk er vant til det - så er det vel litt fint (og sunt) at du nå tør å si sin mening ? Kanskje det er derfor folk har reagert - du tør endelig å sette foten ned og si nei?
Jeg har også lært her på forumet at det er viktig å være riktig medisinert for å føle seg bra - så kanskje vi ikke er der ennå? :? Jeg går bare på levaxin - men hører jo at folk ofte trives bedre med kombinasjonsbehandling med liothyronin/armour...
Ja, det har mye med at jeg har forandret meg mye. Og at folk er vandt til meg som en engel... :lol:
Nå er jeg det motsatte av engel ( :mad: ), og jeg kommer ofte på jobb med surt uttrykk i ansiktet.
Men ja, det er utrolig godt å kunne si NEI!
Og det får jeg mye respekt for også. Men det er ikke så bra for egen selvtillit at man føler at folk er redd en. Jeg vet ikke om folk er redd... men det føles slik ut liksom :oops:
Jeg kan godt tenke meg å være litt mer medgjørlig, eller happy :)
Er det flere her som også føler seg værre om det er kaldt/regn i lufta?
Å ja, glemte å fortelle.
Jeg har vært på Thyrax (samme som Levaxin) i 16 måneder. Har fått bedre blodresultater, dog, etter test i Juni hadde jeg gått fra 0.7 til 1.14 eller.no...
Samt at FT4 hadde gått ned litt...
Jeg går nå på 75mikrogram Thyrax, men har fått lov av legen å gå opp til 100 om jeg føler for det... :)
Er ikke humørsvingninger vanlig når man har lavt stoffskifte da? Jeg er ihvertfall veldig ofte deppa og har litt angst/nerver...Men så går ikke jeg på medisiner ennå da. Men jeg trodde ikke at det var medisinene som førte til at man fikk humørsvingninger? Det er det vel ikke?
Nei, antaklig er det ikke medisinene som lager humør svingningene. Men jeg lurer på om jeg har vært en "Jack in a box" som plutselig har blitt sluppet løs.
Jeg har alltid vært snill og stille og sagt ja til alt, og nå er jeg total opposites.
Så jeg bare lurer på om medisinene kan ha slippet ut djevelen i meg :mad: :)
Humørsvingningene kan antaklig komme av personlighetsforandringer som antaklig har ligget latent, men som ikke har fått slippet ut før nå...?
Jeg har også vært en jente som alltid har stått på for andre, vært hjelpsom, bare snill og grei- aldri grinete, sur, sint eller lei meg blant folk. Jeg la lokk på alle negative følelser og fortalte ingen om mine hverdagslige ting eller problemer.
Nå som jeg har hatt nok en en lang periode, har jeg fått angstplager ( mulig depresjon og). Omverden fikk omtrent sjokk når jeg datt sammen i gråt, det taklet de ikke. Har i alle år laget ris til egen bak tydligvis.
Jeg har valgt å begynne hos psykolog for å lære meg til å vise "negative" følelser også, ikke bare være blid og glad hele tiden. Jeg vil ikke leve slik lenger, jeg vil kunne bli sint uten dårlig samvittighet, gråte fremfor folk, slik som er helt vanlig i menneskers liv. Men det er klart det er uvant for omverdenen at jeg plutselig sier ifra, og viser negative følelser også. Før så har jeg satt ALLE andre først(!), men det er det slutt med nå.. Jeg er viktig jeg og:)
Tror det er viktig sykdom eller ei; å være ærlig med sine følelser.
Helt enig med deg i det Madonna :) Det er kjempeviktig å tillate seg å være "mennesklig". Og de å være irritabel og sint er jo noen av de tingene..
Jeg tror den følelsen er ganske vanlig for mennesker som har møtt "veggen". Man har som oftest ikke energi nok til å holde tilbake reaksjonene på det vi burde ha reagert på tidligere, men som vi bare har sett gjennom fingrene med. Jeg har selv vært snill, men ikke alltid. Om folk gikk langt ut over grensene fikk de igjen uten nåde ;) Det som ofte er vanskelig er at vi kvinner er utstyrt (og oppdratt til) med en velutviklet dårligsamvittighet. Og det er vel den vi bør bekjempe?? Man skal ikke ha dårligsamvittighet for å vise følelser. Selvfølgelig er det grenser, men om man fra bunn av er snill tror jeg det skal mye til for å ende der. Egoister er ikke snille og omsorgsfulle sånn til vanlig... :wink:Sitat:
Men jeg lurer på om jeg har vært en "Jack in a box" som plutselig har blitt sluppet løs.
Jeg har aldri lest at medisinene skal kunne gjøre annet enn å stabilisere hormonene. Men hormoner uten kontroll gjør jo at man svinger i humøret..
Kjempe enig i det som blir sagt her, jenter.
Vil bare føye til en ting (ikke le) og det er at hos meg kommer gjerne denne irritasjonen som går utover folk og fe rundt meg etter at jeg har spist usunn mat, feks. sjokoladekake og sånt. :oops: Jeg tror dette henger sammen med at jeg er vant med å ha en slank og fast kropp, men med hypothyreosen kom også en lavere forbrenning, som mange av dere er kjent med. Når det oppstår situasjoner hvor jeg ikke har fått trent, eller iallfall gått tur på mer enn tre dager, blir jeg frustrert og grinete. Ikke sykelig altså, men jeg blir misfornøyd med egen innsats, plages av dårlig samv. og ser mørkt på det meste..
Jeg tror i grunnen ikke dette er noe de fleste av dere vil kjenne dere igjen i, men ville bare fortelle hvordan jeg har det..
Skal sies at jeg er ung og singel, og det er sommer og strandliv.. så kanskje ikke rart om jeg henger meg litt ekstra opp i dette med vekta og bekymrer meg nok litt mer enn jeg hadde gjort hvis jeg hadde hatt mann og barn etc. Et annet viktig poeng er at de gutter jeg har møtt og hatt noe å gjøre med etter at jeg ble syk, har jeg aldri fortalt noe om stoffskifteproblemene.. og dermed settes det jo like krav til meg som det ville blitt gjort til ei hvilken som helst anna (frisk) jente.
Ellers tror jeg ikke jeg oppleves som så veldig sur og sånt, sånn til daglig, men jeg merker at venninnene mine mangler fullstendig forståelse for at jeg ikke alltid orker å bli med dem på shopping/kafe/kino etc., til tross for at jeg har fortalt dem om sykdommen.. tror liksom ikke det synker inn.
Jeg har også hatt (og har tildels fremdeles) et voldsomt sinne når ting går meg i mot. Mye av det tror jeg kommer når blodsukkeret er ute av balanse. Om det er for høyt eller for lavt, blir jeg fort irritert og lei. Denne sykdommen er jo også slik at den gir oss mange problemer og ekstra utfordringer i hverdagen, og når vi så opplever problemer oppå alt dette igjen, er det lett å bikke over.
Det vil jeg tro kan ha med blodsukkeret å gjøre, altså en rent fysisk årsak.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Marianne
Det er nok vanskelig for dem rundt oss å ha forståelse for sykdommen vår. Vi ser jo "friske" ut. Jeg skulle mange ganger ønske at sykdommen kunne vært synlig utenpå slik som f.eks. et brukket ben er det, da hadde det nok vært lettere å få folk til å forstå.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Marianne
