Printable View
Jeg har ikke vært mye i sola, men er alikevel brun - og ser "bra" ut.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Jeanette78
Et av symptomene med slitne binyrer er at man blir brunere enn det man vanligvis blir.
Et annet symptom jeg har er lite (nesten ingenting) med "dunhår" - så beina mine er jo hårfjernings-produsenters verste mareritt :lol:
Så utseendet kan absolutt bedra - forstemmende at leger og endokrinologer ikke bryr seg filla om slike merkverdige utslag kednej1
Og det er forsåvidt den eneste positive "bivirkningen" jeg har hatt også. Aldri noengang vært så brun -og ikke sett snurten av solbrendt. ALLE kommenterer det! Lurer på hvor jeg har vært på ferie som er såå brun.....- og så har jeg bare vært her - riktignok ute men ikke i solen for da går det rundt for meg etter 10 minutter, blir uvel og kvalm. ..Sitat:
Jeg har ikke vært mye i sola, men er alikevel brun - og ser "bra" ut.
Et av symptomene med slitne binyrer er at man blir brunere enn det man vanligvis blir.
kram1
Hehehe..:D Å lide for skjønnheten har vel aldri passet bedre.. :lol: "Har aldri hatt så sjans jeg som etter at jeg fikk binyretretthet"...hehe... for en ironi..:p
Fra spøk til alvor: Takk for tipset Vigdis! :)Sitat:
Opprinnelig skrevet av Vigdis
Mine også! Har så altfor lite hår ellers også, nesten ikke øyebryn og øyevipper heller. Har ofte problemer med at jeg har så lite øyevipper, for de få som er tar ikke unna all tårevæsken. Den hoper seg opp og tørker når jeg sover og jeg må tørke det vekk når jeg våkner.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Kevlin
Jeg klaget til fastlegen sist jeg var der, for jeg mister så mye hår på hodet. Det har jeg gjort det siste året. Jeg har måttet stake opp sluket i dusjen et par ganger i uka minst, for det har gått tett av hår. Legen svarte at det kunne skyldes B12-mangelen jeg har nå, og det tror jeg han har rett i. For nå har jeg pøst på med sugetabletter med B12, og jeg mister faktisk ikke så mye hår lengre.
Det er ikke helt det samme, som at miste kropshår pga. svage binyrer, hvor kønshår, ansigtshår, hår på lægge og underarme samt andre steder på kroppen (undt. på hovedet) tynder ud eller forsvinder helt. Lige det hjælper B12 ikke på. Kun binyrestøtte hjælper her, og selv den først efter længere tids støttebehandling. smilja1Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Har også bestilt fra Gunndas link! Under en tredjedel av prisen på apoteket, om jeg ikke har regnet helt feil.
Takk også for tips om alternativet til Cortef, Ruth.
Min tredje dag på Cortef. Blir faktisk trøtt med en gang, men så får jeg ekstra energi etter det. Blir spennende dette. Er veldig glad jeg tok avgjørelsen om å begynne. Neste uke begynner jeg i full jobb etter ferien, og jeg tror rett og slett det hadde blitt veldig vanskelig uten noe ekstra støtte. Er jo ikke sikkert det vil gå nå heller men jeg er full av håp i alle fall:wink: Kjenner med hele meg at kroppen trenger HVILE. Den har gått på lavgir så lenge nå.
For meg startet det hele egentlig med en influensa i oktober i fjor som jeg liksom aldri kom helt over (svineinfluensa kanskje?). Etter det fikk jeg uttallige forkjølelser med tilhørende bronkitt, som tilsammen har slått skikkelig knock out på binyrene. Har vært sliten i flere år men langt fra så sliten som det siste året.
Ønsker deg all mulig lykke til Berit! :wink:
Jeg er selv full av håp, kanskje det er dette som skal til for at jeg skal få et helt og fullverdig liv igjen? Syns jeg har jobbet ganske bra med meg selv med lavkarbodiett, allskens vitamintilskudd, restriksjoner ift. all slags stress og kroppslig belastning fixing av DHEA tilskudd... Jeg merker jo godt at hc- smurning hjelper :) Vet jo at du jobber hardt også :)
For å forenkle tingene litt, i mitt av og til kaotiske hode, tenker jeg stoffskiftehormoner som ett tannhjul i maskineriet, inntil binyretannhjulet.. Er tannhjula til stoffskiftehjulet slitte, slites binyrene, og samtidig virker ikke "maskineriet" optimalt. Nå har jeg jo ordnet med stoffskiftehjulet, Erfa`n fikser det, men ettersom binyrene sliter, blir ikke stoffskiftet optimalt, og i tillegg virker ikke Efaen ordentlig heller.. :wink:
Nå fikser vi binyrene.:D
I all enkelhet
Jeanette
Jepp, Jeanette. Nå fikser vi binyrene! En ting av gangen:wink:
Jeg har også alltid betalt rundt 129 kroner for Roussel på Apotek 1. På lørdag da jeg hentet ut en ny ladning, stusset jeg over at jeg betalte såpass mye. Sjekket da jeg kom hjem: Jo, nå koster de 176,50 pr pakke. chokx: Sjekket med apoteket i dag da jeg var innom byen, og jo, det stemmer, det er den nye prisen. En prisstigning på nesten 37%. Frekt, er det! desp2Sitat:
Opprinnelig skrevet av Vigdis
Gunnda, hvor mye betaler du der du handler? Inkl frakt?
Rufus
Vanlig hydrokortison på 20 mg tabletter bør kunne skrives ut på blå resept av legen. Litt mer kjelkete å dele, siden dosen er så stor, men eventuelt kan de kanskje kombineres med 10 mg betalt fra egen lomme?
Ettersom det ser ut til at jeg må styre medisinering av hydrocortison selv, hadde det vært av uvurderlig verdi for meg å høre hvor mye dere som trenger binyrestøtte tar..:?: Hvor lenge dere tenker dere bør bruke hydrocortison mot binyretretthet..:?: Og hva slags "symptomer" dere får når dere kan starte nedtrapping..:?:
Ser noen tar f.eks 5 mg x 4 pr dag, og andre tar f.eks 10 mg på morgen og 5 mg x 2 fordelt utover dagen...
Binyrestatusen min:
kl. 08.00: 6.9 (3.5 - 27.0)
kl. 11.20: 4.7 ( 3.5 - 27.0)
kl. 16.15: 1.8 (3.5 - 27.0)
kl. 23.15: 0.8 ( under 6.0)
Jeanette
vink11
Hei
Jeg har ganske slitne binyrer. Husker ikke mine prøvesvar, men jeg bruker nok (eller har brukt) mer hc enn de fleste. Før brukte jeg det samme hver dag, omtrent. Tok ganske store doser på morgen og formiddag, og litt mindre utover ettermiddagen og kvelden. Var ganske stabil i dose og når jeg tok tablettene. Da jeg alltid var (og er) dårligst tidlig på dagen, trengte jeg mest første del av dagen. Jeg behøvde 10 mg ca kl 6 og 10 mg ca kl 10. Deretter tok jeg 5mg ca kl 13 og 15-16 og så en dose ca 19:30. Hc's effekt er ca fire timer. Det anbefales å forsøke å etterligne en frisk kropps egen cortisolproduksjon: Altså høyest på morgenen og lavere utover dagen.
Nå har situasjonen min endret seg noe og jeg tar hc mer etter behov. Får symptomer som svimmelhet, skjelvinger, hjertebank og det er et hint om at jeg trenger hc. Dagene varierer mye nå. Fortsatt trenger jeg mest tidlig på dagen. Men mens jeg noen dager tar 20mg før kl 10, er det andre dager jeg kun trenger 10 mg på morgenen. Da trenger jeg kanskje mer midt på dagen eller kvelden. Dagsdosen min varierer fra oppunder 40 til under 30. Gjennomsnittlig ligger jeg vel på 32,5, tenker jeg. Det er oftere og oftere jeg ikke har behov for kveldsdosen. Så for mitt tilfelle tenker jeg at det er slik at binyrene holder på å våkne litt, men er fortsatt ustabile og klarer ikke å produsere jevnt og etter behov.
Egentlig ser jeg for meg at jeg kanskje må bruke hc livet ut. Sikkert ikke i like stor dose som nå, men kanskje i lav dose og å støtte ekstra opp under sykdom og spesielt stress. Men håper at jeg kan klare meg uten.
Trenger mer under pms og menstruasjon også, dette fordi cortisolet "stjeles" til annen hormonproduksjon i den perioden. Men varierer fra måned til måned for meg.
Så det er nok individuelt. Etter hvert vil du kjenne på kroppen hvor mye du trenger, tror jeg.
Det er klart at man skal være forsiktig å ikke overdosere seg. Prøv å bruk minst mulig, men nok til at du har det ok.
vink11
Takk skal du ha :)
Fant dette etter noe søk på nettet, syns punkt 1-4 var interessante... :)
http://www.stopthethyroidmadness.com/safe-uses/
Dere som har behov for cortisolstøtte - bare en vill tanke: kan pregnenolon fungere som basistilførsel i stedet, eller delvis erstatning? Jeg tenker på at det er hormonmoderen... Eller er omdannelsen avhengig av at binyrene er i full fart?
Ikke så villt det :), jeg har prøvd en mix med DHEA (bruker dhea 6.25 mg nå også), pregnenolonkrem og hc smurning en liten stund da jeg var som mest i panikkartet tilstand, men det var ikke nok dessverre..
Kom over en artikkel fra 2007, riktignok om ME, men det står om lavt stoffskifte der. Det er en lege fra Balder som er intervjuet, og da kan man jo lure på hva som er skjedd.
Jeg siterer: "Vi tolker stoffskifteprøvene annerledes enn andre leger. Hvis verdiene er i nedre del av normalnivået, vil mange leger si at pasienten er frisk. Hvis pasienten samtidig har de typiske plagene, antar vi at det likevel kan foreligge en mangeltilstand og gir tilskudd i en prøveperiode, forklarer Ljøgodt. – Dette skyldes at TSH ikke er et pålitelig mål for hvordan skjoldkjertelen fungerer.".
Sitatet peker på de som ennå ikke er under medisinering, men man kan jo da lure, fungerer ikke TSH likt på alle? Er den ikke et godt mål på de som ikke har begynt med medisin, kan den neppe være noe godt for de som er medisinert?
Lurer veldig på hva som har skjedd på Balder de siste årene vedikke1
http://www.matoghelse.no/helse/2007/...tmattelse.aspx
Bare til TSH.
"fungerer ikke TSH likt på alle? Er den ikke et godt mål på de som ikke har begynt med medisin, kan den neppe være noe godt for de som er medisinert?"
Nei - den gjør nok ikke det.
Og det er helt etter min oppfattning av TSH, og tolkinga som praktiseres av denne.
Årsaken til at svært mange som trenger behandling med stoffskiftehormoner, og ikke får denne behandlingen, er at TSH ikke responderer. Den orker ikke gi mer enn en fast lav verdi, som tolkes som innenfor normalområdet. Den melder altså ikke om feil selv om det er feil der.
Interesant teori det der n'Finn. Selv har jeg lurt på om det kanskje kun er TSH'en som responderer på stoffskiftemedisinene og ikke resten av kroppen...Sitat:
Opprinnelig skrevet av n`Finn
Noe er det iallefall siden det er så mange som lider under TSH tyranniet.
Mener fortsatt det er urimelig at syke skal forventes å ha samme prøvesvar som friske. Det gjelder nemmelig ikke alle som hormonbehandles...Ta diabetes pasienter som får insulin tilskudd feks. Her er det mye større rom for individuelle tolkninger hos den enkelte pasient.
Jo, man ser utelukkende på TSH i store deler av Helsevesenet. De har lært det slik, og føler sin ære i å utføre jobben sloik de har lært den.
Hvem gjør ikke det ?
Hvem har de lært den jobben av da ?
De som produserer og selger det preparatet som er "best".......?
Og, det er vel nettopp av erfaringer fra insulin-behandling og preparatbruk man tror at det er overførbart til stoffskiftebehandliing.
Men det er ikke noen likhetstegn her !
Man hevder også at det ikke finnes insulinbrukere som vil gå tilbake til "grise-insulinen" - og det skal liksom insinuere at å bruke hormoner fra Tyroid produksjon er tull.
Det kommer nok overraskende på d'herrer, men det finnes faktisk de som synes at biologisk insulin er bedre.
Bare man følger litt med i hva pasientene foretrekker.......
Jeg vil også tillegge: De utfører jobben slik de lærte den, og legger paradoksalt nok sin ære i dette, selv om det er lovpålagt å holde seg oppdatert og informert ift. utvikling og forskning.. :|Sitat:
Opprinnelig skrevet av n`Finn
Forskning rundt tsh og stoffskiftesykdommer er jeg ikkeveldig oppdatert på,men det er jo tydelig at noen leger har skjønt tegninga, og derfor ikke er opptatt av tsh verdier.. Det jeg ikke skjønner,er hvorfor ikke ny og oppdatert kunnskap sprer seg fortere i behandlermiljøene.. Men, jeg er vel for naiv antar jeg, stoffskiftesyke er en svak sårbar gruppe i et samfunn opptatt av inntjening av penger.. :sad:
Er enig i poenget Jeanette - jeg burde jo tenkt på det.....
Er godt noen passer på :)
Man skulle jo tro at slike faglige oppdateringer kom først til behandlerene, men slik ser det ikke ut !
Har man ikke egeninteresse og driv nok til selv å oppdatere seg ?
Egeninteresse og driv blandt behandlerne, ja, det er også et viktig poeng!:) Jeg syns ikke jeg ser helt det store engasjementet..
xx9
Det jeg reagerer på er at min lege på Balder, var den TSH rytteren! Jeg var plutselig svært overdosert, hvem blir det på 5 uker da? med liten doseøkning? Til så å lese dette intervjuet med en lege på nettop Balder utalle at : Dette skyldes at TSH ikke er et pålitelig mål for hvordan skjoldkjertelen fungerer! Jeg vil da påstå at her driver de med dobbeltmoral. Hvorfor skal TSH være et pålitelig mål hos meg, (noe det ikke er), for så å ikke være det hos andre?
Her kommer noe jeg har jobbet med en stund i meg selv, og som det ser ut som jeg må ha en enda større bevissthet rundt nå. Jeg har trette binyrer...
Her har jeg lyst til å komme inn på et viktig psykologisk aspekt, fra et psykodynamisk perspektiv...
Hvorfor higer noen av oss etter det perfekte, det vellykkede.. eller noe i den duren.. Hvis vi ser bort fra kulturelle årsaker...
Fra et psykodynamisk perspektiv, kan noe av årsaken ligge her.. Mange av oss er vokst opp i familier der en ikke blir sett og anerkjent for den en er, men for det en gjør.. Dette er ikke så uvanlig..
Sett i fra et slik perspektiv, vil anerkjennelse for de følelsene vi viser (for den vi er), være som et slags reisverk i selvfølelsen/identiteten vår.. Jo mere vi har blitt anerkjent, jo sterkere står "byggverket" i stormene.. Samtidig er det flere andre aspekter som gjør oss "sterke" ut i fra et slik perspektiv,men jeg holder meg til anerkjennelsen av følelser her og nå..
Og hvis identiteten er bygd opp av " jeg må gjøre for å være", blir det slitsomt å være også..
Jeg har jobbet mye med meg selv; har jobbet mye med å finne ut hvorfor jeg gjør det jeg gjør... Hvorfor MÅ jeg ut å jogge nå, hvorfor MÅ jeg absolutt ta min tredje videreutdanning, hvorfor MÅ jeg jobbe 100%? Er det ikke godt nok at jeg er en god mor, jobber endel, trener litt og har det bra? Jo, absolutt vil mange si, men en del av meg er lært opp til å gjøre, så derfor må jeg gjøre for å være noe..
Nå har jeg kniven på strupen.. jeg har binyretretthet; nå må jeg bevise at jeg har blitt bevisst; at jeg klarer å se meg selv, min adferd og samtidig klare å identifisere hva jeg "egentlig tenker og føler"... For ikke å gjøre noe feil!! Jeg kan ikke hevde meg selv ved stadig vekk med å gjøre, jeg må være, og stole på at det er godt nok.. Jeg må lære meg selv å kjenne, mine mønstre, reaksjoner osv.. og være bevisst.. "Hvorfor er jeg irritert på barna mine nå?", jo jeg er sliten, ergo må jeg hvile.. "Hvorfor er jeg rastløs og vil jogge en tur?", jo jeg er egentlig trist og bør kanskje ringe noen i stedet, fordi dette virker bedre for meg når jeg er trist..
En vanskelig og uoppnåelig oppgave? En lærer så lenge en lever, det er sikkert, og dette er jo på mange måter en livsoppgave.. Men det handler om å ikke ødelegge seg selv oppe i det hele, "flink jente" skal jeg være, men ikke alltid fordi jeg har gjort noe større... :D
hjertflag1
En noe pussig sak er det hvertfall.. Skulle vært flue på veggen en dag.. Deler frustrasjonen din!! En vil jo så gjerne bli frisk liksom..Sitat:
Opprinnelig skrevet av Damen
Bra formulert, så takk for at du delte.
Sjølv er eg nokså fri for flink-jente-symptomar. Tenkjer at det viktigaste eg kan vera nå, den einaste hesten eg satsar på kan du seie, er å vera mor: "good-enough-mother" for å seia det med Winnicot.
Så får det vera det same med alt som tidlegare betydde mykje meir og fyllte heile tida mi.
Jobbar meg seksjonsvis gjennom eit nedstøva hus (byggestøv...), trener når eg har tid og lyst+ork, har ein heller mager omgangskrets, er totalt utanfor når det gjeld mote og kva som er såkalla "in". Og best av alt jobbar eg redusert og vurderer ytterlegare reduksjon.
70% av tida føles det greitt på denne måten.
Vær deg selv, og stol på deg selv! xx4
Bra skrevet, Jeanette:) Det er jammen en del nye utfordringer som står for døren nå, ja.... Føler jeg må redefinere mye i livet; vennskap, jobb, økonomiske prioriteringer. Enig at det er vanskelig å innse at man antakelig må gi avkall på noen av tingene man liksom SKAL gjøre; jobbe fullt, se venner minst en gang i uken, trene, være engasjert i noe utenfor jobb osv.
Har likevel kommet til en erkjennelse at noe må gjøres mht jobb (ønsker redusert stilling men da må jeg bytte jobb- ingen jobber redusert i min nåværende jobb, er ikke kultur for det) og at jeg muligens kommer til å miste noen mer eller mindre overfladiske vennskapsrelasjoner. Når erkjennelsen først er der, er det ikke så ille likevel. Har på mange måter fått et mer avslappet forhold til meg selv og omgivelsene.
Tenker også at det går an å gjenoppta aktiviteter/livsstiler på sikt, om man skulle bli bedre (og det satser vi jo på!). Men akkurat nå og kanskje de nærmeste årene er det nok lurt for min del i alle fall at jeg roer ting ned. Særlig med tanke på at jeg oppi det hele har små barn som har rett til å få det de trenger.
Styrer med prosjekt binyrer om dagen...
Tenker nå å ta 60 mg thyroid kl 07.30, 45 mg kl 11.00, 30 mg kl. 14.00 og 15 mg kl 17.00. Har tatt 75 mg + 60 mg + 30 mg siste tiden... droppet levaxinprosjektet etter noen dager fordi jeg følte meg mere hyper, og fordi jeg ikke har tenkt det hele igjennom godt nok.. Men skal ta opp igjen prosjektideen. Det føles hvertfall som binyrene liker prosjektet mitt i dag, føler meg i mye bedre form; formen har som regel sviktet meg etter 60 mg inntaket, og det er kjedelig å måtte backe ut kl 12.00 hver dag.. Har ikke følt noe slapphet eller brainfog enda..
Men... dette med pulsen uroer meg litt... har tenkt over den de siste dagene, og den går altfor fort.. Men det er jo klart, det kan jo hende jeg får for mye t3 og må redusere thyroiddosen og supplere med t4.. Grubler litt på 2.25 - 2.5 grain thyroid pluss 12.5 - 25 mcg levaxin..
Er det slik at fritt t3 reduseres når man får mere kortisol i kroppen?? Syns jeg leste om dette et sted.. Finner ikke svar på dette i de eldgamle anatomibøkene mine..
:wink:
Heisann Jeanette78
Som du kanskje vet krangler mine binyrer også endel. Jeg vil derfor gjerne høre hvordan du opplever endring i antall doser fremover. Når jeg stod på syntetisk medisin tok jeg tre doser hvorav den største om morgenen. Nå tar jeg kun to etter anbefaling fra legen. Synes ikke jeg merker noen forskjell på dette. Tenker du at flere mindre doser er mindre belastende for binyrene dine?
Håper du finner løsningen for degxx4
Akkurat i dag tenker jeg det.. :p hehe... i hvertfall behøver ikke binyene produsere så mye cortisol hver gang t3 kommer inn i systemet..Sitat:
Opprinnelig skrevet av Blondie
vink11
Jeg har ikke fått konstatert noen problemer med binyrene men sliter med noe av det samme. Jeg har alltid vært skoleflink, og jeg har nå begynt på universitet. Jeg har også vært veldig engasjert i foreninger. Nå som jeg er syk kan jeg ikke konsentrere meg så mye og jeg har vanskelig for å lese. Og jeg har ikke så mye energi til å drive foreningsarbeid lenger. Så de tingene som var litt "min greie" føler jeg at har blitt tatt fra meg.
Jeg føler et press innenfra til å prestere for jeg vil jo. Det er bare energien til å gjøre det som ikke er der. Så da er det bare ennå mer frustrerende at folk utenfra, i mitt tilfelle foreldrene mine som jeg forsatt bor ho, presser på. Jeg tror de prøver å gi meg skyldfølelse nesten for at jeg er lat eller giddaleus.
Hver gang jeg prøver å snakke med mamma er løsningen hennes bare "bli frisk" hva med mellomtiden? Er det ikke dette jeg har prøvd på det siste året uansett? Det er vanskelig nok å utlevere om seg selv om ikke ens nærmeste ikke skal avfeie det i tillegg. Jeg har ihvertfall nå fått innsikt i å være syk, og kan vise mer forståelse for andre når de har det vanskelig. Og det er jo en positiv ting. xx4
Jeg liker ikke spørsmål som "hvordan har du det?" og "hva driver du med for tiden?" Det er jo selvfølgelig godt ment men jeg føler meg ofte "mislykket" når jeg svarer. Men det virker som om samfunnet er slik at man alltid skal gjøre noe, alltid prestere noe, alltid oppnå noe og gjøre framskritt. Da er det ikke lett å ville men ikke kunne.
Avslutter med litt håvamål her: En er ikkje ussel selv om helsa er låk :p
Hmm.. i dag har jeg kuttet ned til 2.25 grain thyroid, og supplert med 25mcg levaxin... og føler meg enda bedre enn i går faktisk.... jeg har tenkt og tenkt, og de siste prøvene sier jo at jeg trenger mere t4... Og pulsen som har vært altfor høy, er nå mye bedre... Enda pønsker jeg på mere t4, og håper endelig leaxinen oppfører seg mye mere annerledes med thyroid i systemet...Sitat:
Opprinnelig skrevet av Jeanette78
Er det ikke slik at binyrene kutter ned på aktiviteten hvis det kommer for mye fritt t3 inn i systemet, selv om de er friske også? Tror uansett binyrene mine trenger rehabilitering etter levaxinperioden.. men mange teorier svirrer oppi hodet.. Vi er jammen forskjellige vi menneskene.. :)
Forresten, takk skal du ha Blondie. xx4
Jeg tror det er lurt, selv om man ikke klarer å la være å "gjøre", i det minste prøve å gjøre ting man liker og ikke ha for mange baller i luften. Ved å gjøre ting man ikke har så stor glede av i seg selv, men gjør for å være fornuftig eller flink, tror jeg man kan pådra seg en del negativt stress, som vel egentlig ikke er bra for noen ting og i hvert fall ikke for binyrene. Det er viktig å leve livet også for seg selv, ellers vil man kanskje sitte der i stolen på gamlehjemmet når man er 90 og tenke at fanken, hvorfor var jeg så altfor pliktoppfyllende og ikke brukte mer tid på det jeg hadde lyst til/tok livet mer med ro?
Som du sikkert vet, er det lurt å se på hvordan man kan hindre stress (spesielt negativt stress) når man har problemer med binyrene. Selv har jeg begynt å gå til en engasjert og flink "stoffskiftespesialist" som anbefalte meg å meditere og som også henviste til forskning.no, der man kan finne rapporter som bekrefter hvilke gevinster meditasjon kan gi. Har meldt meg på kurs og skal teste om det virker.
Husk at du skal leve livet for din egen skyld og ikke for noe annet:-)
Jepp, og da er vi inne på det jeg er aller mest opptatt av... Ved å lære seg å være, blir en kjent med seg selv, og gjør de tingene som blir riktige ut i fra egne behov... Og her kunne jeg lagt ut om buddhismen og eksistensialismen og så videre... :p Men, neinei, jeg er trett og må sove.. hehe:)
Tusen takk NoraH..xx4
Hei!:)
Har ikke vært så aktiv en stund, rett og slett fordi tiden var inne til å tenke og finne ut av ting. Ut fra EGEN kropp..:wink: Forumet er supert for å finne kunnskap, og utfordringa er å finne ut hva som kroppen egentlig mener for noe... Det er ikke alltid kartet stemmer med terrenget,altså der terrenget er kroppen og teorien er kartet... Og kart skal jo tilpasses terrenget ikke sant, og ikke omvendt.. Så nå måtte jeg rett og slett sondere terrenget,og ikke tilpasse kroppen min etter alle teoriene,men heller ha dem som hjelp.
Så hva har jeg funnet ut?
Jeg startet med Barbasco plus, og kjente plutselig at hjertet gikk voldsomt fort.. Jeg har altså fått påvist slitne binyrer,og har faktisk drevet på en stund med å øke dosen, fordi jeg har trodd at jeg var hypo.
Men, NEI, det later til det motsatte, hvertfall pr i dag, fordi en kjenner liksom ikke effekten av thyroid når binyrene sliter. Det har føltes ut nesten slik fra begynnelsen; brå oppvåkning fra de døde fra 1. dag på thyroid. Jevn og god stigning i form til rundt 2 grain thyroid, økning av thyroid etter dette pga dårlig form og troen på hypoteorien, gjørde meg i god form noen dager etter økning. Helt opp til 3 grain økte jeg,og da begynte virkelig formen å dale.. Drastisk.
Jeg har dermed trappet jevnt og trutt ned på thyroid, og stått på barbasco (pluss alskens vitaminer og mineraler, aminosyrer, lavkarbodiett), og dette har også hatt god effekt. Jo mere jeg reduserte, jo mere kjente jeg thyroiden faktisk. Og så, har jeg blitt litt dårligere noen dager igjen, men hatt høy puls da binyrene har satt inn..
Jeg har også kjent på meget høy puls på morgenen, da kortisolen er på sitt høyeste, og så har liksom formen variert utover dagen.. Med lav puls, høy puls, kald har jeg vært osv... Men jeg har stolt på morgenkortisolen og pulsen da egentlig.. Begynte vel å redusere thyroiden fra ca 2-3 uker siden..
Nå har jeg i tillegg til Barbascoen, startet med binyrecelleekstrakter, og har brukt disse i 2 dager. Dette er et pulver, som inneholder noe hormoner som kortisol. Det tar jeg når jeg står opp, og ca kl 12,fordi jeg ofte begynner å slite rundt kl 13.. Dette førte i går til,at jeg var voldsomt varm; jeg gikk samtidig tur, og hjertet hamret voldsomt og nærmest ristet seg ut av brystkassa... det var svært ubehagelig.. Jeg hadde temp på 37.7 - 38, og fikk ikke sove i natt omtrent..
I dag har jeg igjen satt ned dosen thyroid, og står nå på 37.5 mg levaxin, og 75 mg thyroid... Har sluppet unna det meste av ubehaget fra i går, da jeg stod på 90 mg thyroid. Jeg virker mer normal ift hjerterytmen, men ikke hypo. Absolutt ikke.
Det eneste jeg kan si om binyrecelleekstrakter, er at de virker på meg hvertfall.. Men det smaker ille, veldig ille...:? og jeg har alt nesten aversjon mot denne drikken jeg skal ha i meg x 2, og bryter meg og styrer på.. :wink:
Jeg anbefaler også å spise frokost før 9 om morgenen,hvis jeg ikke gjør det, sliter jeg resten av dagen. Føler meg mye bedre hvis jeg har spist forkost.. Ellers bruker jeg også noe som heter Adrenal Rebuilder, som jeg ikke helt vet om virker enda...
Har startet oppå jobbe igjen,jobber 50 %,og det skal jeg gjøre en lang stund.. Har gode kolleger på jobb, som bryr seg veldig om meg, men også med..:p Så later de litt som de bare gjør det første, men akkurat nå preller det andre av som vannet på gåsa.. :wink:
Gikk plutselig oppi vekt igjen etter å ha gått ned, men dette var sikkert væske, for nå har jeg gått ned igjen...
Jepp, da sier jeg god natt til dere :D
Jeg syns jo det er fint å prøve å finne ut hva som kan hjelpe.
Det tok sånn 10 år før jeg forsto at et var nødvendig, og ytterligere 6 år til virklig å sette igang.
Men da var det rett og slett for seint.
Jeg forstår bare ikke at du kan klare deg med så lite hormontilskudd ?
Håper iallfall at du finner ut av det Jeanette.
Nei, jeg forstår det ikke heller, men mere akkurat nå,blir rent ubehagelig. Hvertfall hvis jeg skal bevege meg noe særlig :wink:Sitat:
Opprinnelig skrevet av n`Finn
Takk for at du deler erfaringer Jeanettehjerte1
Jeg kjenner meg igjen i mye av det du beskriver. Tror hovedproblemet hos meg er binyrer og ikke stoffskifte, i alle fall er de to rimelig likestilt. Etter at jeg begynte på hc og pregnelolone har jeg fått det mye bedre, og jeg har kunnet redusere ned til 25 mcg levaxin og 90 g erfa (fikk sterk hjertebank av høyere dose). Vurderer å redusere erfa ytterligere men tror det er for tidlig ennå, og dessuten fungerer det ganske greit.
Det er så mye fokus på at man går underdosert. Og det er et viktig fokus. MEN; jeg kan jo bare snakke for min egen del da- men for binyrene er det like illle å gå overdosert som underdosert!! De blir jo helt utbrent av det, stakkars.
Jeg har vært ivrig tilhenger av Dr. Wilsons bok om binyretretthet og er det forsåvidt fremdeles, men han skriver så og si INGENTING om binyretretthet og stoffskifteproblemer. Han skriver at det er en vanlig sammenheng, men så stopper det der. Noen ganger har jeg følt at boken ikke er skrevet for de med stoffskifteproblemer i tillegg. Jeg fulgte alle rådene hans i ca 3 mnd (så godt jeg kunne, klarte det ganske bra) men gikk på en for høy thyroid dose, så da gikk vinninga opp i spinninga! Merket i alle fall NADA bedring og følte meg "wired and tired".
Synes Dr. Lam forklarer sammenhengen stoffskifte- binyrer på en unik måte. Jeg fant mye av det jeg lette etter der (la inn artikkel her for noen dager siden), og fikk en a- ha opplevelse da jeg leste at det er alt for vanlig at man øker stoffskifte dosen uten å tenke på at det kan gjøre vondt verre, selv om det føles bra der og da, og kanskje noen måneder (eller år?) frem i tid, så vil man måtte betale for det senere.
For min del tenker jeg at jeg skal klare meg på LAVEST mulig thyroid dose og være mer skeptisk til å øke.
Dette er jo ikke likt for alle, men jeg ville bare dele mine erfaringer, siden de liknet litt på Jeanette sine. Som Jeanette hadde jeg også en ekstrem oppvåkning på naturlig thyroid, men så stoppet effekten på et tidspunkt, og jeg ble bare fryktelig sliten hele tiden. Dog skal det sies at jeg ikke er i tvil om at jeg vil fortsette på erfa thyroid da det er en bedre medisin, men det er for meg litt "farlig" å gå på for høy dose i kombinasjon med svake binyrer.
For øvrig er det litt for tidlig for meg å uttale meg skråsikkert om noe ennå. Endelig har formen begynt å stige etter 3 1/2 uke på hc. Det føles vanvittig godt, nesten litt for godt til å være sant. Binyremedisin har gitt meg vel så stor effekt som stoffskiftemedisin. Det bekymrer meg at jeg en gang må trappe ned på hc, men forhåpentligvis vil det gå greit. Har bestilt boken "Safe uses of cortisol" for å sette meg ytteligere inn i hc behandling.
Jeg ser for meg at jeg kan trappe helt ned på hc en dag, men at jeg må ty til litt ekstra ved sykdom. Som vanlig er ved binyretretthet blir jeg svært ofte forkjølet, minst et par ganger i mnd, og dette sliter visst veldig på binyrene. Det gjør meg imidlertid ingenting å gå på hc av og til dersom jeg til gjengjeld blir i fin form og får tilbake livet mitt- som jeg nå føler meg på god vei til:) Er overrasket over at binyrene skulle ha SÅ mye å si oppi det hele, og ønsker å formidle dette til andre her på forumet også.
kram1
Takk i lige måde du! hjerte1
Jeg er virkelig glad for å høre at du begynner å merke så god bedring, Berit!
xx6
