Jo - det finne helt åpenbart en alvorlig side av saken.
Og det er helt sikkert mange som i steden har fått en "difresialdiagnose" og som har dødd av den - når det var stoffskiftet.
Min far er et godt eksempel.
Printable View
Jo - det finne helt åpenbart en alvorlig side av saken.
Og det er helt sikkert mange som i steden har fått en "difresialdiagnose" og som har dødd av den - når det var stoffskiftet.
Min far er et godt eksempel.
Kasus 1.Mann, 39 år, kontorleder for en liten bedrift som går godt, gift, 3 barn i alderen 6–15, ikke tidligere somatisk eller psykisk lidelse. Onkel har begått suicid 47 år gammel i forbindelse med konkurs av egen bedrift. Far død da pasienten var 8 år gammel av hjertesykdom. Mor aldri vært ute i arbeid, fra fars død var hun svært sytende og påla pasienten mange oppgaver som far hadde før sin død. Kone, barn og to eldre søsken friske. Siste halvår fungert dårlig både på jobb og i familiesammenhenger, etter egne beskrivelser ikke orket å jobbe så mye som før fordi han føler seg sliten. Dette har både kone og kolleger bemerket, og han oppsøker lege etter press fra kona.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Vigdis
Legen som aldri har sett ham før, finner ved første konsultasjon (på legevaktsstime, det er avsatt 15 min pr pas) ingen tegn på fysisk sykdom, noterer seg at han virker trist og svarer med enstavelsesord på de fleste spørsmål. Vekttap 5 kg på 6 måneder, dårlig matlyst, våkner tidlig om morgenen. På direkte forespørsel benekter han å føle seg deprimert og er ikke interessert i antidepressiva selv om legen meddeler sin klare oppfatning om at han er alvorlig deprimert, pas nekter å gjennomgå MADRS fordi han synes legen har mast nok om psykiske ting. Han mener legen må utrede ham med tanke på fysisk sykdom slik han hadde "bestilt".
Legen har følgende journalnotat fra denne konsultasjonen: "Kommer på ø hj time. Klager over at han føler at han ikke lenger makter oppgavene på jobb og heime, angir at kona har sendt ham for "sjekk". Lurer på om han kan ha lavt stoffskifte eller lav blodprosent som kona tror. Sover dårlig med tidlig oppvåking, dårlig matlyst, har tapt 5 kg vekt siste tid, ingen fokalsymptomer. Somatisk undersøkelse ua. Han virker trist, men benekter å være deprimert, han ønsker ikke å svare på MADRS-test da han tror han har en somatisk sykdom. Rekv endel blodprøver og avtaler ny konsultasjon om 4 dager, da med dobbelttime for å vurdere ev depresjon. Informeres om at jeg tror dette er en depresjon og at antidepressiva bør overveies."
Nytt notat 2 dager etter dette: "Ringer og ber om svar på blodprøvene, de er alle normale."
Dagen etter begår pasienten suicid ved å skyte seg meg jaktvåpen han har heime.Kona klager etter en tid legen inn til fylkeslegen over mangelfull diagnostikk og håndtering av en deprimert pasient med den følge at han begår suicid.
Etter at klagen er mottatt ville vi ha innhentet journalkopi og uttalelse fra allmennlegen som her er behandlende lege. Denne ville vi ikke ha sendt til sakkyndig vurdering siden de medisinske problemstillingene som vi som tilsynsmyndighet skal ta stilling er enkle og entydige her.
Konklusjon: Ikke grunnlag for kritikk. Legen har handlet faglig forsvarlig. Uib.no
Jeg skrev vel noe om dette for lang tid siden,
og det er et faktum at både hypo og hyper kan være dødelig ubehandlet,
jeg har endog skrevet til helseministeren våres i håp om å få åpnet øynene for problematikken,
mange årsaker til potensialet for dødelighet,
men i utgangspunktet går det på den påkjenningne sykdommen har på andre organer og selvsagt de sekundære tilstandene som ofte følger med,
En del andre årsaker som ikke er lett beviselig er det faktum om en tragisk og trist at umedisinert og med feil vit/min verdier får de fleste en dårlig psykisk helse,
depresjoner, liten livsgnist, opppgitthet etc. variabelt og ganske impulsivt.
Jeg har selv en datter som er hyper (som jeg var når jeg gikk med henne)
som får slike anfall veldig impulsivt,
hun har prøvd 3 ganger uten å lykkes heldigvis.
Så dette kan faktisk være potensielt dødelig av flere årsaker.
desp2
.
Jeg har vært hos min gamle mor i dag, hun sitter i en rullestol og er på korttidsopphol på sykehjem. Hun har fine blodprøver (stoffskifte) men det er også alt som er fint. Håret er tynt, huden gulaktig og "deigete", hun er overvektig, og har store hevelser i legger og ankler. Hun vil ingenting lenger, inkludert å ta medisinene sine, vil ikke høre på råd i forhold til helsa uansett hvem som sier det eller hva som blir sagt. Hun er stadig mer mistenksom, og tror at noen er ute etter å tilegne seg huset hennes mens hun er på sykehjem.
Det har vært et liv preget av alle symptomer på stoffskiftesykdom, med så å si total sosial isolasjon de siste 20 årene. Begge søstrene hennes har lavt stoffskifte, jeg har det og datteren min - men hun har aldri fått diagnose og medisin, fordi ingenting vistes på blodprøvene. Hun kommer til å dø av følgetilstander til hypothyreose, som aldri ble behandlet.:cry:
Det er tragisk. :sad:Sitat:
Opprinnelig skrevet av Bettie B.
Og det er nettopp derfor jeg står på for meg selv - jeg har "ingenting" i blodprøvene (eller UL og CT), men har allikevel klart å mase meg til prøvemedisinering. Det kan være min eneste mulighet for å få diagnosen, og den hjelpen jeg trenger.
Jeg har hjulpet meg selv fordi jeg leser tråder som dette, og vil ta vare på min egen helse. Jeg er bare 34 år og har to barn under 4 år, og ønsker å ha et godt liv så lenge jeg lever. Det er viktig med slike "dystre" tråder (noen av oss vekkes til nysgjerrighet av det, mens andre, som nevnt tidligere i denne tråden, kanskje skremmes vekk), og samtidig applauderer jeg de positive historiene og tar med meg viktig informasjon videre på veien til bedre helse.
