Hei alle sammen! Jeg har hatt struma siden tidlig tenårene.

Opererte bort hele kjertelen i august 2007 etter høyt stoffskifte i mange år. Frem til jul var det mye prøving og feiling for å finne riktig dose Levaxin. Hatt TSH på 11 på det høyeste, på 1,9 på det beste (referanse 0,2-4). FT4 har steget fra 11 til 21,5 (referanse 9-22) i samme perioden. Følte at det hele tiden gikk fremover, og holdt fast på troen om at dette kom til å bli bra til slutt.

Så, for tre uker siden mistet jeg all energi igjen. La meg ni om kvelden, var utslitt når jeg sto opp om morgenen. La på meg, irritabel, osv. Var hos legen til kontroll, og da viste det seg at FT4 holdt seg på rundt 21, mens TSH hadde steget til 3. I samme perioden hadde jeg økt dosen etter forrige kontroll. Og nå skjønner jeg ingenting.

Føler meg akkurat som da jeg var på mitt verste før operasjon. I dag er jeg for eksempel fyllesyk - etter å ha unt meg én øl i går. :evil: Blir sprø av det her!

Har økt dosen igjen (175 mcg/ dag), men kjenner meg litt motløs nå. Skjønner ikke hvorfor jeg plutselig ble verre? Jobber egentlig 50%, og har en periode jobbet tilnærmet fulltid for å test formen. Kan det gi sånne utslag? Hvorfor er både FT4 og TSH ganske høye?

Skulle ønske jeg skjønte hva som skjer i kroppen min. Slik det er nå, begynner jeg å lure på om jeg noensinne vil føle meg bra igjen. Blir helt deppa av dette jeg :cry:

Det er ikke lett å finne sin egen dose.
Jeg fant den ikke da jeg støttet meg på blodprøvene. De bare forvirret meg, og hvorfor skal man ikke bare justere dosen etter hva man synes selv ?

Hei, du mangler kanskje noe t3, og kjertelen sender ut t3 sammen med t4 normalt.
det fins alltid noen pasienter som trenger noe tilskudd av liothyronin 8enten i form liothyronin eller Armour Thyroid) og det står ganske mye om dette på allle forums jeg har sett på. Ganske vanlig, altså.

Hva er dine prøver på ft3?

Og lavt ferritin kan gi hyposymptomer, samt lavt D-vitamin, samt diverse andre tilstander. Hos meg var det gluten som gjorde at jeg var like trøtt.

Jeg føler meg veldig mye og fort dårligere hvis jeg gjør for mye, så det kan være det. Er det flere som opplever slikt? :)

Takk for svar!

Jeg blir aller mest frustrert av at jeg ikke skjønner hva som skjer, og dermed blir veldig usikker på egen fremtid. Jeg har hele tiden vært overbevist om at det er fullt mulig å bli pigg og fin igjen, men skjønner nå at det finnes en sjanse for at jeg skal ha det slik resten av livet. Og det er en helt jævlig erkjennelse, om dere unnskylder spåket.

Jeg er opptatt av prøvesvarene mine fordi jeg ikke klarer å kjenne forskjell på hyper- og hyposymptomer (bortsett fra når det blir riktig ille i hyper retning). Jeg har vært begge deler, og min kropp føles ganske lik i begge tilfeller. Utmattet, deppa, irritabel, problemer med konsentrasjon og hukommelse, problemer med språket, varm og kald om hverandre, søvnproblemer... Så eneste pekepinn jeg har på om jeg er høy eller lav, er rett og slett blodprøver. Er for øvrig enig i at blodprøver ikke sier alt, men i mitt tilfelle er det faktisk et ganske godt mål på hvordan kroppen min har det.

FT3 har ikke blitt tatt etter operasjonen. Har heller ikke følt behov for å mase om det siden formen helt frem til nå har vært stigende. Men det blir vel nødvendig nå om ikke formen snur.

Det finnes en ting som kanskje kan døyve frustrasjonen litt og det er ved å lese det du kan finne om temaet.

Det er vel også slik at det er veldig stor forskjell på det vi produserer selv, og det syntetiske vi får tilsatt via Levaxinen, og kroppen trenger nok litt tid på å venne seg til det. Og ikke minst å stabilisere seg på Levaxinen. Ikke gi opp i hvertfall! Prognosen er ikke så gal som det av og til kan virke her inne. Vi er jo en gjeng av dem som ikke har blir fullt resturert ;) Brorparten blir "friske" nok til å leve et vanlig liv, men det kan ta tid noen ganger..

Jeg sliter også med å skille mellom symptomer på hyper og hypo, så akkurat som deg må blodprøvene vise hva som er tilfellet :) T3 er noe jeg tar ved hver prøvetakning, for jeg kan bli Hyper på kun T3 mens TSH og T4 er fine. Så spør om den kan være med på prøvene, for den kan ha betydning.

Jeg tror det er helt vanlig at man oppelever både høye og lave symptomer samtidig. Det bidrar sterkt til den allmenne forvirring omkring doseregulering. Og man blir frustrert !

Noen symptomer er allmenne, andre er personlige. Jeg klør på ryggen !
Ikke alltid, bare på en bestemt dose og jeg er ikke sikker på om den dosen er for høy eller for lav. Det kommer enten når jeg akkurat har økt eller senket dosen.
Jeg får også vondt i fingertuppene, eller en eller annen fingertupp, og vet heller ikke om dosen da er for lav eller for høy.
Da trøster jeg meg med tidligere munnhell som : har du symptomer er dosen for lav. (men det stemmer ikke helt det heller)

Det hjelper ikke så mye at det eneste vi kan gjøre er å vente - slite med symptomene til vi er sikkre på om dosen skal opp eller ned.
Og vente enda mer.......

Jeg har kommet over noe som kan være ganske nøyaktig: hvor ofte klipper du tåneglene.
Leslie B skrev om det for nylig, om at mannen hennes var blitt hymen ikke ksjønte det, og så koblet hun sammen at han hadde begynt å klippe tåneglene oftere.
Nye prøver viste også at han hadde blitt hyper (overmedisinert)(de tar begge to thyroxin)
Jeg vet ikke om det med tånegler stemmer hos alle og om det er noen forskjell mellom ft4 og ft3med tånegler.....

Mange har hjertebank og søvnvansker og er skvetne og nervøse ved underdosering og adrenalin stiger for å kompensere for lav ft4 så man kan ta helt feil.

Det er lett, jeg klipper dem aldri - jeg høgger dem !
Men det må være tegn som kan brukes der.
Før var de så sprø at de gikk i stykker under operasjonen. Det er slutt nå, men de vokser ikke noe særlig, ikke som før iallfall. Da vokste de så det kom den øksa ut gjennom sokken !
hihi

Kjenner meg godt igjen i deppefølelsen ja - har grått mange tårer etter at denne sykdommen inntok kroppen. Er til tider svært motløs, fordi jeg kjenner at kroppen har endret seg radikalt. Stoffskiftet svinger og jeg svinger med. Det er som en dans med en ekstremt dårlig dansepartner, som jeg ikke får byttet ut.

Ingen dag er forutsigbar, ingen dag er det gitt at man skal orke det man har satt seg fore og slik har det vært i åresvis. Men jeg har ikke gitt opp, men ja jeg er til tider helt knust av denne sykdommen.

Men jeg vet også at det finnes mennesker med denne sykdommen som lever et godt liv og der ligger mitt håp. Det kan skje meg også :) Jeg aner ikke når, jeg aner ikke om - men jeg velger og tro at det er det som ligger foran. At det værste nå er bak :) I mellomtiden "danser" jeg. Dager er dårlige - dager er bra. Jeg nyter de bra og forsøker godta de dårlige. Men det er med tristhet jeg gjør det sistnevnte.