Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Har vel noen merkelige historier å komme med jeg og.. Det er både morsomt og tragisk - og av og til blir jeg direkte redd..
Jeg skulle ut og kjøpe klær til jentene mine. Setter meg i bilen og freser inn til by`n. I rundkjøringa før kjøpesentret innser jeg at jeg holder fjernklontrollen til tv`n i hånda:shock::?: Lettere forvirret prøver jeg å få humommelsen til å virke.. Husker at jeg tenkte at jeg burde spise noe før jeg drog, men var ikke særlig sulten pga. varmen. Bestemte meg derfor for å spise en is på turen dit.. Og mer husker ikke jeg før jeg sitter med fjernkontrollen i hånda i rundkjøringa..! Da jeg kom hjem lå isen smeltet og delvis oppslikket på stuebordet mens en meget fornøyd katt lå og sov i sofaen..gok1
En annen dag like før ferien stod jeg og skulle låse opp døra med knappen på sentrallåsen til bilen og forbannte at den nå igjen(!) var strømtom og ikke virket..desp2 Og så like før ferien da! Da får jeg bruke nøkkelen da og låse opp tenkte jeg. Og i det jeg prøver å låse opp ytterdøra på huset med bilnøkkelen skjønner jeg plutselig at det ikke var problemer med strømtomt likevel..:oops:flau1
To ganger har jeg også kjørt feil vei når jeg skulle kjøre jentene mine på skolen. Det verste er at jeg ikke kommer på det heller før de spør hvor vi skal..:?
En annen gang glemte jeg også at jeg hadde bedt samboeren om å hente dem. Stod som et spørsmålstegn på SFO og lurte på hvor de var..:?: "Så han har hentet dem i dag ja.. Hehe - ja da har han vel bare glemt å si fra til meg om det da."ikkemig1 Kjører hjem og sier til samboeren at han må si fra dersom han plutselig finner på at han skal hente dem, så slipper jeg og å dra dit unødvendig! Han ser forvirret ut og sier at jeg ringte ham for halvannen time siden og ba ham om å hente dem..!? Det kan jeg ikke for alt i verden huske altså!kednej1
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Hehehe, artig tråd :wink:
Når jeg skulle ha ny bil så var største kriteriet at bilen skulle ha en godt synlig farge!! Var så lei av å rote rundt på parkeringsplasser uten å kunne huske hvor jeg satte fra meg bilen. Nå har jeg en gyselig grønnfarget bil, og jeg klarer lett å finne den :lol:
Klem Tussemajahjerte1
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Jeg fikk kaffemaskin til Jul. En sånn som man fyller på vann, legger inn en liten engangspose, og trykker på en knapp - vips så kommer kaffen ut etter ca 30 sekunder. Hittil så har jeg klart å glemme å sette kopp under, glemt å legge inn ny kaffepose, men det er jeg sikkert ikke alene om. Det toppet seg i dag da jeg hadde skrudd på komfyren, og lurte på hvorfor kaffen aldri ble ferdig :roll:
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Sitat:
Opprinnelig skrevet av
knokkel
Jeg fikk kaffemaskin til Jul. En sånn som man fyller på vann, legger inn en liten engangspose, og trykker på en knapp - vips så kommer kaffen ut etter ca 30 sekunder. Hittil så har jeg klart å glemme å sette kopp under, glemt å legge inn ny kaffepose, men det er jeg sikkert ikke alene om. Det toppet seg i dag da jeg hadde skrudd på komfyren, og lurte på hvorfor kaffen aldri ble ferdig :roll:
Har sånn jeg og.
Har mange ganger satt maskinen for så å gå på do eller no mens den gjør seg ferdig, så glemmer jeg hele kaffen helt til jeg skal hente meg kaffe seinere og finner da en kopp med kald kaffe på maskinen...
Klem Tussemaja hjerte1
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Sånn kaffemaskin har jeg og og "den frembringer" stadig nye romtempererte kopper kaffe en time el. to etter jeg opprinnelig satte den på..:?
Det verste er når man husker å sette i ny kaffepute, men glemmer å ta ned klaffen på lokket så det blir ordentlig tett og glovarmt vann renner mildest talt over alt i kaffemaskina og utover benken.. Og at man kan gjøre samme blemma opptil flere ganger..:oops:
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Jeg husker i 2006 en gang. Jeg var nok dårligere medisinert enn jeg er nå. Oppgaven var å sette en båt inn i en garasje. Min bror skulle hjelpe meg, men han trakk seg pga min slappe holdning til deadliner. To ganger møtte jeg han ca. 15 minutter for sent. Han ble så sint at jeg lurte på om han skulle bryte all kontakt med meg. Det må da finnes en grense for hvor sint man kan bli for en slik ting? Selv blir jeg ikke sint i det hele tatt om jeg må vente på folk eller om de ikke kommer i det hele tatt. Jeg spør jo selvsagt hvorfor men jeg gidder ikke kaste vekk energi på slikt.
Poenget er. Jeg måtte få båten inn i garasjen alene. Båten var for lang til å passe så jeg måtte flytte bommen fremst. Vinsjen var rustet fast eller noe. Fikk ikke rikket een. Da fikk jeg den lure ideen å kjøre opp en bakke for å løsne den litt. Jeg kjørte for langt. I steden for å la bilen stå i bakken og bare såvidt hengeren ha litt helling så lot jeg bil og henger stå i kanskje 10 %'s stigning. Båten skled av hengeren og ned på bakken. Det så jo rimelig dumt ut da. Jeg og min bror fikk så mye kjeft som vi aldri har fått av min far. Båten fikk et lite sår, men det fikset vi selv med litt glassfiber.
Om jeg kan skylde dette på stoffskiftet? Jeg husker i hvert fall at jeg ble så stresset av det at jeg måtte finne en løsning. Det var ikke slik før jeg fikk denne sykdommen at jeg lot stresset gå på bekostning av rasjonelle tanker og risikovurdering. Litt ligger det kanskje i min personlighet også. Jeg liker å ta sjanser, men det finnes da grenser? Jeg har gjort flere slike tullete ting, men denne er kanskje den mest alvorlige.
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Jeg husker også en gang på 90-tallet. Da var jeg umedisinert. Kjæresten min den gang spurte om jeg kunne ta et håndkle til henne. I min hjerne ble jeg utålmodig og prøvde liksom desperat å kvitte meg med håndkleet. Min handling skulle liksom ha en mening og jeg ville ikke stå der i evigheter. Hun ble stående i dusjen og jeg ga håndkleet til henne inn i dusjen slik at det ble vått. Jeg fikk kjeft og fikk høre at det var nå måte på hvor dum man kunne være. Skikkelig sår og lei meg ble jeg også. Rett før jeg begynte å gråte. Jeg skjønte da at det nok var noe feil med meg og at det ikke skyldtes depresjon. Tenkte som så at tankegangen min er treg og redusert.
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
Idag skulle jeg lage en lettvindt middag :? Suppe... Og setter over vann og innholdet til koking og setter meg så i sofaen og ser litt på FB og aviser...
Så hører jeg lyder fra kjøkkenet og tenker-"det var rart...har jeg satt på oppvaskmaskinen?"
" hmm, kanskje det var datteren min som gjorde det..det var snillt :p"
Så fortsetter jeg med det jeg holder på med, helt til jeg hører at det koker over på komfyren :oops:
Nå har jeg hatt to supre uker med overskudd og ingen sånne hendelser. I helgen ble jeg vldig sliten igjen..og da skjærer ting seg..
Klem Tussemajahjerte1
Sv: Alt det rare vi klarer å gjøre
På jobb for halv maskin denne uka, er nede i en av bølgedalene. Rimelig tåkelagt, sitter med skjermen og begynner på noe. Hvis jeg da er innom mailen eller noe avsporer meg, blir jeg sittende og lure på hva i all verden det egentlig var jeg holdt på med? Må virkelig konsentrere meg for å komme tilbake på sporet igjen.
Skulle ringe pårørende til en bruker, og gikk inn i journalsystemet. Der finnes det en liste med kontakter til hver bruker. Jeg tastet inn nummeret på fasttelefonen, og akkurat da ringte mobilen. Jeg la på røret, for å svare på mobilen, men da stoppet den å ringe. Tok opp fasttelefonen igjen for å prøve på nytt, og det samme skjedde. Det var da det gikk opp for meg at jeg satt og prøvde å ringe til min egen mobil uhada1
På vei ut fra jobben, kunne jeg for mitt bare liv ikke huske hvor jeg hadde satt bilen, men fant den til slutt - heldigvis er ikke parkeringsplassen så stor.
Det var godt å få det ut! Sånt som dette kan jeg jo for alt i verden ikke fortelle på jobben, da tror de jeg begynner å bli senil flau1
