Jeg er sint og drittlei

Frustrert og drittlei!

Var hos lege midt i desember fordi jeg hadde blødninger fra tarmen. Fikk ikke noen undersøkelse på legesenteret, fordi legen sa at jeg er for tjukk. Han skulle sende meg videre til undersøkelse på sykehus. Jeg venter fremdeles på time, jeg. Derimot har jeg fått time til noe hjertegreier! Antakelig fordi jeg klagde over ekstra hjerteslag. Men det har stoppet fordi jeg fikk beskjed om å ta magnesium, hvilket jeg har gjort. Jeg fikk aldri noe hjelp med tarmplagene mine de 14 årene jeg slet med daglig diare og løs mage før, enda jeg ba om hjelp flere ganger. Beste "hjelpen" jeg fikk fra en lege da var en som sa at jeg "bare skulle se på diareen som en fin måte å gå ned i vekt på!"
Om jeg ikke får hjelp denne gangen heller føyer det seg bare inn i rekken. Har absolutt ingen tro på at jeg blir kalt inn til time. Har heller ingen tro på at jeg får noen hjelp.

Har hatt for høy senkning ved hver bidige blodprøve de siste 17 årene eller så. For 9 år siden skulle jeg inn på Bærum sykehus for å få dette undersøkt. Takket være at sykehuset rotet bort henvisningen og journalen legen hadde sendt, ble ikke det noe av. De brukte forøvrig ett år(!) på å innrømme at de ikke hadde noen papirer! Og så presterte de å legge skylda på meg, det var jeg som hadde "misforstått legen", det var jeg som ikke hadde skjønt det riktig etc. etc. For papirer rotet de selvfølgelig ikke bort...

Halvannet år etter at første henvisning ble sendt, ble ny henvisning sendt, med alt dette innebar av nye prøver som måtte tas etc. Tre måneder senere hadde jeg ennå ikke hørt noe fra sykehuset, og da jeg kontaktet dem og spurte om når jeg ville bli innkalt, var svaret deres igjen "de hadde ikke mottatt noen papirer på meg"! Igjen hadde de altså rotet bort papirene mine! Og igjen het det seg at jeg hadde misforstått legen, jeg hadde sikkert oppfattet feil etc. for de rotet jo ikke bort papirene på sykehuset...

Å kontakte ledelsen ved sykehuset hjalp ikke, for de stilte seg 100% bak overlegen på avdelingen, og han påstod jo at det var jeg som hadde oppfattet feil. Det var ikke før henvisningen ble sendt for tredje gang nesten to år etter at den første gang ble sendt og jeg hadde kontaktet pasientombudet, at det endelig skjedde noe. Da ble jeg innkalt til undersøkelser jeg allerede hadde vært på det samme sykehuset og tatt to måneder før, og så fikk jeg ikke innkallelse til prøver jeg skulle ha tatt. Da jeg endelig fikk time hos lege, møtte jeg en lege som overhodet ikke tok noe som helst ansvar, og ikke en gang kunne komme med en beklagelse overfor meg. Da møtte jeg veggen, bokstavelig talt. Jeg satt på legekontoret og bare gråt av fortvilelse. Den dagen mistet jeg all tillit til dette sykehuset, og jeg har ikke fått den igjen.

Jeg var motivert første gang jeg skulle dit. Jeg var også motivert andre gangen, og jeg var delvis motivert siste gangen. Den motivasjonen mistet jeg, og jeg har heller ikke fått den igjen. Jeg driter egentlig langt i hvorfor jeg har så høy senkning! Jeg har levd med den senkningen i rundt 17 år, så hvorfor kan jeg ikke fortsette med det? Legene har jo ikke brydd seg mer med det enn de tre gangene jeg har nevnt, så hvorfor bry seg nå? Og hvorfor skal jeg nå på død og liv måtte vite om alt jeg lider av?? Jeg har tre kroniske sykdommer og en haug plager (ødemer i lårene, ryggplager, leddproblemer, muskelverk, tarmplager) som disse sykdommene gir meg, jeg synes faktisk det er mer enn nok å vite om! Jeg trenger ikke å vite om mer!

Og om jeg kommer til spesialister og leger nå, så maser de bare om en eneste ting; nemlig slankeoperasjon! Det er visst det eneste som kan hjelpe meg... den ene "spesialisten" - en endokrinolog - presterte også å si at dersom jeg skulle klare å gå ned i vekt selv, "så ville det bli en mirakelhistorie i ukebladene!"
Kyss meg i r*! Jeg fikk ikke den hjelpen jeg var henvist for, han skulle se på sammensetningen av medisinene mine. Men han maste bare om slankeoperasjon. Og rakket ned på all trimmen jeg tross alt gjør, det var ikke bra nok...
Har mistet tilliten til helsevesenet nå og så lenge jeg ikke har noen tillit til dem, blir det i alle fall ingen slankeoperasjon.

Å vite at jeg kunne ha sluppet de fleste plagene jeg sliter med nå, er bittert! For det kunne jeg, hadde bare legene gjort jobben sin skikkelig. Jeg har skrevet om det før, men det slipper ikke taket. De tre allmennlegene jeg gikk til fra 86 til 97 har ikke gjort jobben sin! Den første visste at stoffskifteprøvene mine var "i grenseland", likevel unnlot han å gjøre noe med det, selv om jeg oppsøkte ham for symptomene på et for lavt stoffskifte. Han maste bare om at jeg måtte ned i vekt. Den andre påviste at jeg hadde for lavt stoffskifte og ga meg thyroxin for det. Men, han unnlot å si at dette er en sykdom, han sa ingenting om at jeg måtte fortsette med medisinen, og det viktigste; han fortalte ikke et ord(!) om symptomene! Hadde han bare gjort det, så hadde jeg så klart fortsatt. Men da jeg skulle tilbake til ham for å ta nye prøver og fornye resepten, fikk jeg beskjed om at "nei han har sluttet ved senteret, så du må få en ny lege". Den nye legen fulgte ikke opp, enda det stod i journalen at jeg hadde lavt stoffskifte så fikk jeg ikke mer thyroxin. Han reagerte bare på at jeg hadde så høy senkning ved hver blodprøve... Og siden jeg ikke visste noe som helst om lavt stoffskifte, vel så sluttet jeg med thyroxinen da glasset var tomt. Dette var på begynnelsen av 90-tallet, og det førte til at jeg gikk uten behandling helt til 97, da jeg endelig fikk diagnosen - noe jeg også måtte kjempe for å få.

Jeg er sikker på at disse ca 11 årene uten behandling har gjort min situasjon mye verre enn den hadde behøvd å bli. Det er bittert å vite at mye av det jeg sliter med nå kunne vært unngått! Har ikke tall på alle de dagene jeg har startet med å gråte av sinne når jeg står opp av senga, og gråte av bitterhet når jeg legger meg.
Jeg har foreldre som får mye hjelp fra sykehuset, og de kan ikke forstå at jeg ikke er like fornøyd som dem, for de får god hjelp. De mener at jeg bør ta imot all hjelp de tilbyr for å finne årsaken til den høye senkningen og alt jeg sliter med. Hadde jeg fått like god hjelp som dem, så hadde jeg nok gjort det. Men det har jeg ikke opplevd å få. Så NEI TAKK! Nå er det nok! Jeg har ingen tillit til sykehuset! Jeg har ikke tillit til helsevesenet.

Jeg har heller ingen tillit til NAV lengre. For to år siden sa legen at jeg skulle søke om 50% uføretrygd. Jeg spurte om jeg ikke skulle søke attføring først, men nei - "søk uføretrygd med en gang" sa legen. Vel 4 måneder senere kom avslaget; jeg skulle søkt attføring først. Så søkte jeg rehabiliteringspenger. Avslaget kom i februar i fjor, etter et halvt års saksbehandling. Jeg klaget på avslaget, og har pr nå februar 09 ikke hørt et pip fra NAV. To år fullstendig bortkastet i venting. Nå tjener jeg heller ikke nok til å ha rett på sykepenger om jeg skulle bli enda dårligere, så ikke vet jeg hva jeg skal gjøre da. Men det driter jeg i. NAV og hele ruklet kan dra et visst sted for mitt vedkommende nå. Jeg får klare meg selv.

desp2

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av sonja

Jeg har heller ingen tillit til NAV lengre. For to år siden sa legen at jeg skulle søke om 50% uføretrygd. Jeg spurte om jeg ikke skulle søke attføring først, men nei - "søk uføretrygd med en gang" sa legen. Vel 4 måneder senere kom avslaget; jeg skulle søkt attføring først. Så søkte jeg rehabiliteringspenger. Avslaget kom i februar i fjor, etter et halvt års saksbehandling. Jeg klaget på avslaget, og har pr nå februar 09 ikke hørt et pip fra NAV. To år fullstendig bortkastet i venting. Nå tjener jeg heller ikke nok til å ha rett på sykepenger om jeg skulle bli enda dårligere, så ikke vet jeg hva jeg skal gjøre da. Men det driter jeg i. NAV og hele ruklet kan dra et visst sted for mitt vedkommende nå. Jeg får klare meg selv.

desp2

---

Litt om NAV....klippet fra linken under. Det komplette kaos om du orker lese det - uten at jeg/noen unnskylder det. Men en forklaring på manglende og dårlig behandling av brukerne. Apropos! Jeg la merke til at lønnsslipp for uførepensjonen min i januar kom fra Harstad. :shock: Jeg bor i Møre&Romsdal.

Ønsker å gi god service De er alle opptatte av brukernes situasjon. De ansatte får store problemer med å opprettholde informasjonsplikten sin, og brukerne blir skadelidte.

De tillitsvalgte forteller at det trengs masse ressurser for å få gjort en god nok jobb overfor dem som trenger det. Slik situasjonen er i dag, henger det ikke på greip i forhold til målet med reformen.

– De ansatte har det vondt, men det er enda verre for brukerne. Vi ønsker å gi dem god service og hjelp, men da må vi få ressurser til det, sier de.

http://www.frifagbevegelse.no/aktuel...cle4096429.ece

Sonja Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg bedre nyheter, men dessverre. Dette er bare et lite klipp av utallig artikler om kaoset som råder i NAV.

Ser at linken ikke funker. Prøver igjen.

Jeg kopierte fra første artikkel på denne siden:

http://www.frifagbevegelse.no/aktuel...temannsbladet/

Kjære Sonja!

Det gjør vondt langt inn i hjertet å lese det du skriver. Forferdelig at du ikke får hjelp i dag engang.
Når legene gjemmer seg bak noen ekstra kilo for å forklare "alle" problem, blir det nesten som de som har plager og som røyker. Da er tobakken roten og foten til all elendighet....
Du har hjulpet så mange med dette forumet, så er ikke en god følelse å sitte her uten å kunne hjelpe DEG!!
Er vi ikke knytta opp mot funksjonshemmedes landsforbund, eller hva det heter. Der tror jeg det gis gratis advokatbistand. Noen som vet noe mer om det?
Du burde få hjelp /avlastning mot både leger og NAV...

Beste hilsen og klem fra Gunnda.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av gunnda

Er vi ikke knytta opp mot funksjonshemmedes landsforbund, eller hva det heter. Der tror jeg det gis gratis advokatbistand. Noen som vet noe mer om det?
Du burde få hjelp /avlastning mot både leger og NAV...

---

De som er medlem av Norsk Thyriodeaforbund er også medlem av FFO:


http://www.stoffskifte.org/Webdesk/n...html?id=867574


Gjennom NTF får du også noen medlemsfordeler gjennom vårt medlemsskap i Funksjonshemmedes Fellesforbund (FFO). Det dreier seg om hotellrabatter på Choice Hotels Scandinavia, Scandic Hotels, og Thon Hotels. Det dreier seg også om juridisk bistand vedrørende arbeidsrett hos ArbeidsRettslig Consulting.

Jeg føler også med deg Sonja. tro2

Takk for svar begge to!
Innimellom blir jeg bare så oppgitt! Regner med at det er flere som møter veggen i helsevesenet og NAV, så derfor opprettet jeg denne kategorien hvor vi kan lufte frustrasjoner og få ut litt damp. Det er ikke så fornuftig å banke hodet i veggen sånn i lengden... desp1

NTF og jeg står dessverre ikke på så veldig god fot, så der er jeg ikke medlem.
I og med at jeg er selvstendig næringsdrivende, er det nok ikke noe hjelp å få hos advokat når det gjelder arbeidsrett og den type spørsmål.

Nå er jeg lei av smerter! Den hersens urinsyregikta hemmer meg sånn! Nå har jeg anfall igjen, for andre gang på under to uker, og i samme albuen!
Klarer nesten ikke løfte venstrearmen.

Ikke nok med det, så sliter jeg fremdeles med smerter på høyresida bak. Får nesten ikke sove, klarer ikke ligge i senga uten at det kommer noen alldeles dritvonde tak fra ryggen mot ribbeina. Våkner etter bare to-tre timer og klarer nesten ikke snu meg rundt i senga fordi jeg er alldeles stiv og støl og har noen vannvittige smerter i ryggen. Smertene pleier å gå over etter at jeg har kreket meg på do, så på dagtid merker jeg ikke mye til dem. Da er det bare enkelte vridninger som kan gjøre at jeg merker noe. Klarer stort sett fint å fungere på vanntrimmen, bare jeg får litt hjelp til å bære inn utstyret.

Men søvnunderskuddet jeg hele tiden opplever, gjør at jeg sovner når jeg setter meg i stresslessen. Å se på tv nytter ikke, jeg sovner bare fra den. Men jeg sover i alle fall da...

Var hos lege sist tirsdag og fikk konstatert urinveisinfeksjon igjen, noe jeg kan ha hatt helt siden jeg hadde det sist i november. Det fikk jeg antibiotika for, og fikk samtidig henvisning til CT-scanning da han var redd for at jeg kan ha fått steiner i nyrene eller galleblæra. Muligens takket være den hersens urinsyregikta. Ja, jeg har allerede steiner/krystaller i et pekefingerledd, så hvorfor ikke i nyrene også...

Nå begynner jeg virkelig å bli drittlei av å slite med så mye! Og det verste for meg er vissheten om at det meste av dette kunne ha vært unngått, bare legene hadde gjort jobben sin. Må innrømme at jeg er bitter, og tyr oftere til tårene av rent sinne hver gang jeg har vondt.

desp2

Skjønner deg vel Sonja. Ved å ta antibiotika blir det bare mer ulage i bakteriaflora'n i mage og tarm. Prøv å ta tranebærkapsler ( helsekosten ) mot blæreproblemer. Dette hjelper mye bedre og er dessuten mye bedre for mage og tarm.tro1

Kjære deg!

Kjenner meg igjen i så mye av det du skriver, og forstår fortvilelsen så utrolig godt.

Jeg ble syk for 12 år siden, dvs skikkelig syk, sånn at jeg ikke klarte å fungere i det hele tatt. Har som deg lang og vond erfaring med helsevesenet, ikke fått noe hjelp, bare nedlatenhet og spydigheter. Det er helt forferdelig å bli møtt så respektløst og absolutt ikke bli hørt, spesielt når du er i en så fortvila helsemessig situasjon, og "skriker" etter hjelp.

Jeg har også mye sinne i forhold til all "dritten" jeg har fått fra leger, jeg tilgir når jeg har det sånn tålelig greit, men når det eneste jeg har er smerter og intenst fysisk ubehag, blir det lett noen sinnatårer mot feil"behandlinga" jeg i alle år har fått.

Jeg klarer ikke å skrive mer nå, formen tillater ikke mye. Men jeg fikk iallfall sagt det viktigste: du har min fulle sympati og jeg føler med deg. Klem.

Hvorfor fikk du avslag på rehabiliteringspenger?

Da jeg hadde vært sykemeldt i ett år (har fast jobb), sa NAV at jeg skulle søke
yrkesrettet attføring. Jeg hadde legeerklæring på at jeg ikke kan utføre arbeidet mitt da det er av fysisk tung art.
Etter en mnd fikk jeg avslag, fordi jeg kunne utføre lettere type arbeid.

Jada, sa jeg. Jeg skrev jo det! Jeg bryr meg ikke noe om hva dere kaller pengene jeg må ha å leve for. Jeg må bare ha noen penger til jeg får en annen jobb!

De sa jeg skulle søke rehabiliteringspenger. Etter to mnd venter jeg fortsatt på svar. Har nå gått tre mnd uten penger.

Jeg har ikke ord lenger for hva jeg mener om NAV. :twisted:

Jeg tenker på deg Sonja. Du fortjener bedre nå. Det er nok nå. tro2

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av camomilla

Hvorfor fikk du avslag på rehabiliteringspenger?

---

Jeg fikk avslag fordi jeg "ikke er i aktiv overvektsbehandling". De bruker det imot meg at jeg sier nei til slankeoperasjon og at jeg heller ikke kan bruke såkalte slankepiller pga bivirkningene. 14 år med daglig diare- og mageplager har gjort meg psykisk "immun" mot å ta medisiner med slike bivirkninger, jeg nekter å leve med slikt. Å reise til behandlingsklinikker har jeg ikke råd til, med en bruttoinntekt på under grunnbeløpet i folketrygden har jeg mer enn nok med å holde hodet over vannet økonomisk i det daglige, selv om jeg jobber så mye som helsa tillater. At jeg også har både hypothyreose, urinsyregikt, insulinresistens og ødemproblemer som krever bruk av kompresjonsstrømper, spiller ingen rolle for NAV - det ser de helt bort i fra. De bruker det at jeg er overvektig imot meg.

Søkte også om grunnstønad pga store utgifter til kompresjonsstrømper (de koster nesten 600,- pr par), men fikk avslag fordi utgiftene ikke var store nok... At jeg ikke har inntekt til å dekke det, spilte ingen rolle for NAV. Jeg har nå funnet en løsning, jeg kjøper strømper fra USA, de koster bare 175,- pr par der. Har en bekjent der borte som enten tar med strømpene hver gang hun er i Norge, eller sender dem til meg.

Så selv om jeg var godt i gang med eget opplegg med vanntrim fire timer i uka og ellers gåturer, og spesialmat (lavkarbo) levert fra spisdegslank.no, så holdt det altså ikke for NAV. Noe av grunnen til at jeg ikke kunne fortsette med det matopplegget der, var at det ble altfor dyrt for meg og det forsøkte jeg å forklare dem i klagen. En utgift på over 600,- i måneden kun til brød, (pålegg, middager og drikke kom i tillegg) var for mye for meg.

Jeg sendte klage på avslaget for over et år siden nå, og har siden ikke hørt et pip fra NAV. Har i disse dager skrevet et brev til dem med spørsmål om når jeg får svar på klagen, så får vi se.

Hei Sonjakaer1

Dette høres tøft ut. Alt for tøft til å kunne orke å bære dette over lang tid.

Hvis jeg var deg ville jeg skrive punkter, alt du opplever som feilbehandling av deg fra NAV.

Ta med dette til legen. Gå gjennom det. Få en time med både NAV og lege tilstede. Be eventuelt om ny saksbehandle i NAV.

Og dersom legen ikke støtter deg i første samtale, ville jeg prøvd en ny fastlege.

og kanskje kan du som en eller annen skrev ta kontakt med FFO (er det det de heter?).

Kanskje også pasientombud? De burde være interessert i å se på en slik sak.

Jeg søkte rehabiliteringspenger. Fikk de tikke fordi jeg er kunstner. Jeg har arbeidene mine i kommisjon ca 30 steder i hele landet. Hvis jeg skulle fått støtte, måtte jeg bedt alle stedene om å ikke selge noe jeg hadde laget. Tiltross for at alt som lå for salg var laget før jeg ble syk.

Alt virker som om det er laget for A4 mennesket som er lydig, har en normal jobb, med vanlig sykepenger osv.

IKKE GI DEG SONJA!desp2

FInn noen du kan hjelpe deg, slik at du kan kjempe sammen med noen.

Og ikke helt alene.tro2tro1

Det er det komplette kaos i NAV. Dette er fra dagens nettavis Dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2009/03/17/n...jonen/5326945/

Jeg abonnerer på Tjenestemannsbladet, og det er ikke ett eneste blad uten en artikkel om den mislykkede NAV-reformen, og det er håpløst både for brukerne og de ansatte.

http://www.frifagbevegelse.no/aktuel...cle3364093.ece

Der er utallige artikler om elendigheten om dere googler.....

Lykke til videre dere som er midt opp i saksbehandling hos NAV! tro2

Kjære Sonja!

Det gjør meg virkelig vondt å lese om all motgangen du har hatt, ingen fortjener å ha det slik. Likevel tar jeg meg i å tenke at du tross alt må være en veldig sterk og ressurssterk person. Det står respekt av alt du gjør - du formulerer deg veldig bra, og tar tak i urettferdigheten ved å sende (velfortjente!) klagebrev etc. Bare at du har startet og driver ditt eget firma, sier mye om hvor tøff du er, synes jeg - selv har jeg vært inne på tanken, men mangler overskuddet og det siste sparket bak for å faktisk gjøre noe med min egen tilværelse. Og det har du klart!
Men det er nok som de sier; en bør være bra frisk for å orke å være syk...

Om jeg kan ta meg friheten til å komme med en bitteliten teori, eller noen tanker som jeg tar meg i å gjøre meg når jeg leser historien din, basert på egne erfaringer (selv om de er langt fra så hårreisende som dine)...

Jeg har selv følt at jeg har fått mindre hjelp, blitt nedprioritert og til dels latterliggjort på grunn av vekten min. Jeg har Graves, og tidvis skyhøyt stoffskifte, men vektnedgang er det eneste symptomet jeg aldri har hatt -- typisk nok. Og overvektig har jeg alltid vært.
Jeg føler at dette gjør at jeg ikke blir tatt på alvor. Samme hva jeg oppsøker hjelp for, så er det vekten min som er problemet. Er det stoffskiftet mitt, så får jeg høre at jeg mer eller mindre kan skylde meg selv fordi jeg er tjukk. Er det høy puls og/eller blodtrykk - gjerne som følge av stoffskiftet - så er det fordi jeg er utrent og slapp. Har jeg vondt i ryggen, så må jeg jo skjønne at det er fordi jeg er overvektig, jeg mitt late svin. Til og med om jeg har vondt i en finger, så blir jeg møtt med nedlatenhet og får høre at jeg er for tung (tror de ikke jeg vet det..?).

Det er mulig jeg er paranoid, da jeg absolutt IKKE er venn med vekta mi, og akkurat som deg ikke vil vite hva jeg veier. Jeg håper selvsagt ikke at det er noe i dette, men jeg har blitt såpass desillusjonert oppigjennom årene også, at det ikke skulle forundre meg om det stemmer - i alle fall til en viss grad. Dessverre.

Det beste rådet en kan gi, er å ikke la seg knekke. Stå på ditt, og fortsett å være sterk og modig. DU skal ha kontroll over DITT liv, og få hjelp til det du trenger når du trenger det. Ikke ti tusen moraliserende pekefingre fra snørrhovne leger som ikke våger å se problemene dine for det de er.

Lykke til videre med alt du foretar deg!

Nå har jeg begynt å ta tak i ting.
Jeg har begynt å ta fatt de legene som har vært med på å ødelegge såpass mange år av livet mitt. Har sendt brev til den av dem som påviste at jeg hadde lavt stoffskifte og ga meg thyroxin for det, men som unnlot å opplyse meg om hva lavt stoffskifte var for noe. I brevet har jeg bedt vedkommende komme med en unnskyldning overfor meg, fordi han ikke ga meg tilstrekkelig informasjon om stoffskiftet. Som jeg har nevnt tidligere førte det til at jeg sluttet med tablettene, da jeg skulle ha oppfølging fra legen og legen hadde sluttet, og den nye legen ikke fulgte opp. Hadde jeg visst det minste om lavt stoffskifte, hadde jeg selvfølgelig stått på for å fortsette med medisinen.

Jeg skal også skrive et brev til den legen som overtok meg som pasient, uten å følge opp stoffskiftet. Jeg må bare få "ånden" over meg igjen først...

Vet jo ikke det hjelper noe som helst. Jeg er i alle fall sikker på at ingen av dem husker meg, så de må nok lete litt i journalene først. Hvis de i det hele tatt gidder å svare meg, da.

Hvorfor jeg har gjort dette? Jo, for min egen del må jeg få plassert skylda der den hører hjemme. Når jeg opplever smerter og plager hver eneste dag og som jeg vet kunne ha vært unngått hvis bare disse legene hadde gjort jobben sin, så må jeg gjøre noe med dette. Jeg orker ikke gå videre før jeg vet at disse legene har fått vite hva jeg mener. Egentlig er det tre leger jeg burde ha tatt for meg, men jeg får klare meg med disse to i denne omgangen. Den tredje legen er pensjonert og den delen av historien ligger mye lengre tilbake i tid, så det bruker jeg ikke tid på nå.

Hei Sonja

Dette synes jeg høres bra ut! Det er viktig noen ganger for en selv å plassere skyld. Og det er kanskje også viktig i forhold til journaler. Egentlig burde alle vi som har opplevd akkurat det samme som deg, nemlig å ikke få noe informasjon, sende klage på klage til pasientombudsmann, fylkelege eller helsedirektøren ministeren eller ett eller annet sånt!

For det forferdelige er jo at dette skjer fortsatt. Igjen og igjen.

Det er ikke slik at dette skjedde for tjue år siden, og nå er det slutt.

Nettopp derfor tror jeg det er viktig med slike innspill i forhold til leger.

Og at legene skal vite at det ikke bare er å gi medisiner.

Og de kan ikke bare tro at en munnrapp og oppegående pasient lærer seg alt.

Jeg har også noen usnakkede ord med noen leger!

Det står på min agenda også, Sonja!

Og vi skal ikke bare tie stille og ta imot!

Angående å søke NAV, så måtte min søster ha hjelp av fibromyalgiforeningen og de hadde jurist. Det hadde blitt noen slike situasjoner som dere beskriver og ingen penger å leve av og sånt tull. Men hun hadde vært under attføring osv, det må man jo oftest prøve først, men enda ble det tull og tøys og ikke noe å leve av. Men det løste seg.
Det er en som er jurist og har jobbet i nav på forum for kroniske smerter, det går muligens an å spørre henne. Men hun klarer ikke å bruke tastaturet nå, hun må bruke talegjenkjenningsprogram på pc og den forstår bare engelsk.
Og så fins det en forening for dem med tarmsykdommer og et forum, jeg mener de hadde også ganske mye trygdeinformasjon, og jeg synes jeg har kommet over trygdeinformasjon på et par andre steder også.
http://www.lmfnorge.no/ men jeg har ikke lest der på lenge.
Så fins det et par ME-forums med masse info også.

Uansett, hvis man er overvektig så kan det også være cøliaki, og bare 5% er undervektige og noen skrev en artikkel på cleiac.com om at hun og alle hun kjente som var overvektige viste seg å ha cøliaki.....

Hei kjære Sonja, hjerte1
Skjønner deg meget godt. Jeg har faktisk tenkt på å gjøre noe lignende selv.
Jeg er skråsikker på at få eller ingen av legene leser journalen når de overtar pasienter.
De bryr seg heller ikke, dessuten er de blank når det gjelder bl.a. stoffskifte/ binyreproblemer. De er arrogant og de tror de alene vet alt, de alene har enerett på sannheten.
De fleste leger har som kjent ingen tro på synske mennesker - men de behandler da ofte sine pasienter som om de selv var synske. De låter som de vet alt - og så vet de i virkeligheten ingenting når det kommer til stykke.

Jeg blir skikkelig forbannet når jeg leser slike historier. Så utrolig mye av dette høres ut for utenforstående som ikke har opplevd noe lignende selv - så sant er det desverre.
Jeg har ikke hatt høye tanker om skolemedisinen før- de er litt for arrogante etter min smak - og for mye "kjøpt av legemiddelindustrien " - men etter det jeg har opplevd selv- så har jeg mistet siste lille fnugg av tiltro jeg hadde til de.
Nå er jeg veldig privilegert, jeg jobber med komplementær medisin og jeg sitter inne med mye kunnskap- kjenner mange alternative leger i inn og utland - og jeg er veldig bevisst når det gjelder kropp og helse, og jeg gir meg aldri når jeg vet jeg har rett. Det skal utrolig mye til for å få meg til å gi opp eller få meg til å tie når jeg vet at noe ikke stemmer.
Jeg tenker med gru på all de som er så bitt så nedbrutt av sykdommen at de ikke har krefter igjen til å kjempe imot den nedlatende holdningen de blir møtt med - de resignerer - blir overkjørt av de arrogante snobbene, og puttet full med medisiner som kanskje ikke har den effekten som de hadde håpet på .
Hadde jeg ikke visst hva jeg vet- og stritt i mot medisinering jeg ikke har behov for - så ville jeg ha gått på lykkepille i dag i tillegg til blodtrykksmedisin, kolesterolmedisin og astmamedsin som inneholder kortisol , (som ikke hadde noe godt effekt på meg på spirometritesten- og noe en overhodet ikke må ta om man har cushings -syndrome, men det skjønner de ikke, fordi det ikke finns samarbeid mellom de forskjellige spesialistene- de driter i symptomene fordi de tror de vet bedre )- og stoffskiftet mitt samt binyrene ville fremdeles ha vært ubehandlet -fordi det var da ingenting som feilte meg der - så fine blodprøver- så fine spyttprøver.
Skandalbehandling !

De har overhodet ikke lært noe siden Per Egil Hegge skapte litt opprør med boken sin i år 2000. De er fremdeles like arrogant og nedlatende.

Jeg har veldig lyst å skrive et innlegg i lokalavisa, eller sende inn offisiell klage til fylkeslege - eller begge deler når det gjelder oppførselen av min gamle fastlege.
Ikke for å hevne meg på han, men for å vise eksempel at man ikke behandler folk på den måten han har gjort. Vet enda ikke hva som vil svi mest for han - begge deler kanskje.

Han hadde fått betalt for å ha meg stående på sin pasientliste i mange år, uten at han noen sinne hadde møtt meg. Han visste derfor ikke engang hvordan jeg ser ut til vanlig- og så påsto han at det var ingenting som feilte meg, blodprøvene var da så fine.............litt overgangsalder må man da vel tåle ..................
Jeg sa at jeg hadde alle symptomer på lavt stoffskifte, og jeg var sikker på at dette var problemet.
Jeg sa at jeg er "ingen hypokonder" - da han prøvde da å hentyde til det - jeg hadde ikke vært hos lege på 11 år før jeg knakk sammen, (fordi jeg heller holder meg til naturmedisin til daglig- jeg liker ikke legemidler med mindre jeg MÅ ta de.)
Da jeg fortalte han at en slektning som bor i utland - som er lege hadde sagt til meg - at hun var sikker på jeg hadde hashimoto og myksødem da hun så meg- og advarte at slikt måtte jeg ikke gå med - da måtte han se etter på nettet hva myksødem var for noe - og så sa han " ....." dette er da alvorlig - - men dette har ikke du ".
Jeg vet i dag at jeg har hatt stoffskifteproblemer i mange, mange år uten at jeg tippet over helt. Var med på Hunt undersøkelse , men alt var da så bra med meg. Jeg er sikker på at stoffskifte mitt var alt for høy for - uten at det tippet over helt. Jeg var tynn og spiste som en hest.
Så bråsnudde alt. Plutselig la jeg på meg rundt de 18 kg i løpet av knappe 3 måneder til tross for samme sunne kosthold og mye aktivitet.

Jeg så ikke ut, alle som kjenner meg ble sjokkert da de så forandringene -pløsen og hoven og ødem over hele kroppen og jeg var så trøtt og sliten.
Men ifølge eksperten var det ingenting som feilte meg.

I dag er jeg på full marsj fremover. Tar Armour for stoffskiftet og den forbudte urten Ashwagandha for binyrene, og enda noen vitaminer - og begynner å se normal ut igjen. I hvert fall i ansikt , hals - vekten sitter spikret fast ennå, men jeg håper å få skikk på den også etter hvert.
Min nye lege tror fullt på meg. Han har sett at jeg har hatt rett fra dag 1, men han innrømmer da at han ikke kan nok om dette.


Skulle egentlig ha sendt et bilde før- og etter- til "den arrogante snobben av en lege, så han ser forskjellen. Kanskje han kunne lære noe av det, men jeg frykter at det ikke vil nytte, så jeg skal gi han et lite spark på en annen måte.
Klage til fylkeslege og artikkel i lokalavisa.
Det er ikke flere med lavt stoffskifte som skal være nødt til å gå gjennom samme dritten- det er uverdig.

Egentlig skulle vi ha slått oss sammen flere og gitt ut en bok om emnet, kanskje sammen med Per Egil Hegge ?
En ting er sikkert, en ny bombe a'la Per Egil Hegges bok hadde vært på plass for å få slutt på denne galskapen.:evil:

Nå har jeg endelig fått somlet meg til å skrive brev til lege nr to som heller ikke gjorde jobben sin. Har ennå ikke fått svar fra den første, så jeg har mine tvil om jeg får noe ut av dem. Men da har jeg i alle fall sagt hva jeg mener om det de gjorde. Eller rettere; det de ikke gjorde.

Nå har jeg bestemt meg for å klage til legesenteret fordi jeg ikke fikk komme i gang med Armour før legen tok seg ferie og deretter permisjon på flere måneder. Jeg finner meg ikke i at jeg skal måtte vente og være dårlig så lenge! Liker best å ta alt slikt skriftlig, så nå ligger det klart et brev som jeg skal poste så snart det blir lyst.

Angående de to legene som ikke har gjort jobben sin:
Jeg har fremdeles ikke fått noe svar fra noen av dem, og nå har jeg henvendt meg til Pasientombudet med saken. Det er ikke sikkert de kan hjelpe meg med noe, men jeg skal i alle fall forsøke. I og med at leger ikke plikter å oppbevare journaler i mer enn ti år, kan det hende saken er for gammel. Men det skjer i alle fall ikke noe hvis jeg ikke gjør noe! Og for min egen psykiske helses skyld, må jeg gjøre dette. Jeg må på ett eller annet vis få plassert ansvaret for min dårlige helse der det hører hjemme.

Og vedrørende NAV, så har jeg fremdeles ikke hørt et pip fra dem når det gjelder klagen jeg sendte for halvannet år siden. Den behandles vel med det man kaller *host* ekspressfart i det systemet der...

Jeg tror jeg ville ha skrevet et brev til NAV, gjerne rekommandert (da må de bekrefte at de har mottatt brevet), og spurt hva som har skjedd med klagen min. Og hvor lang tid det tar før de svarer på klagen. Det høres nesten ut som om den kan være glemt?

Jeg ville ringt og mast på NAV med jevne mellomrom var jeg deg. Det er desverre slik at det hjelper å mase, selv om det kanskje ikke er så hyggelig. Holder med deg i å klage til pas ombudet. En venn av meg gjorde det, og han fikk mye penger igjen også, selv om det selvsagt ikke er det viktigste, men at noen tar ansvar.

I dag fikk jeg tlf fra NAV, i og med at jeg sendte ny purring på klagen jeg sendte i mars 2008.

De påstår at de ikke har mottatt noen klage fra meg!!

At det går an...!
Her har jeg ventet i halvannet år, sendt to purringer, og så har de ikke papirene! Hvorfor i ******* kunne de ikke ha fortalt meg det etter den første purringen jeg sendte, da???!!

Nei, nå er jeg sinna! desp2

Jeg lovte å sende dem kopi av klagen, men da måtte jeg sende den så de hadde den innen utgangen av uka... hva f*n haster det sånn med nå, da? De lar meg vente i det vide og det brede, men når jeg skal sende dem noe, da må jeg "stå på pinne" for dem, hæh?

Slitsomt,ja,...men godt at vi klarer passe på oss selv.
Det ENESTE positive jeg ser, er at nå har muligens snøballen begynt å rulle!!
Fortvila og veldig slitsomt at en hele tiden må stå på, og følge opp seg selv, i tillegg til å være syk.
Nå har vel NAV vært noe ute å kjøre pga all omlegginga, men skummelt at sakspapirer blir borte. Slikt skal jo ikke skje!
Generelt syns jeg at det offentlige gir oss datoer og frister som VI må overholde, ellers er det ikke bra. Andre veien er ikke så farlig.
Mener å ha lest at når det offentlige på en eller annen måte er i rettsapparatet mot sivile også, så taper oftest den lille mann i gata.
Dette må gå på samfunnet som helhet.. men bra er det ikke.
Tror det kan virke "demoraliserende" på noen og hver.
Lykke til videre , Sonja,både med NAV og leger! Flott at du fortsatt orker..
Klem fra Gunnda.

Det likner jo litt på det jeg driver med også.
Tollen har stoppet en iHerb sending med en box D2/K2 med den begrunnelse at overt 10µgD3 pr. tablett er legemiddel når det kommer fra USA, men ikke når det kommer fra EU.
Så sier de at de har sine direktiver fra Legemiddelverket og at jeg kan søke om disp. der.

Det gjør jeg, men de sier de ikke har lagt noen restriksjoner på Tollvesenet og sender ballen overt til Mat-tilsynet, som også sier at de heller ikke har noe med saken å gjøre.

Så gjør jeg Tollvesenet oppmerksom på dette og mailer samtidig legemiddelfolka om at her må noen forklare meg så tydelig at Tollvesenet forstår......
Og DET er visst så vanskelig at det ikke går å svare på.
For jeg hører jo ikke noe.....

NAV har nå oversendt saken min til "NAV klage og anke", men står fortsatt ved avslaget!
Fy f***n! Her har jeg ventet i mer enn halvannet år på saken, og så ser de ikke at det har kommet nye opplysninger i den, noe jeg la ved de siste papirene jeg sendte.

Når er man syk nok til å motta noe fra NAV? Når det er rett før en kan legge seg tilrette i kista? Er ikke minst 3 kroniske sykdommer nok til å få hjelp? Nei, nå er jeg eitrende sint!! Jeg skal i alle fall legge meg såpass i selen og føre så mye utgifter på firmaet at jeg kommer under grensa for trygdeavigfta. For den fortjener dem pokker ikke å få! Skal selvfølgelig ikke gjøre noe ulovlig, men jeg har vært for snill og ikke ført opp ting jeg kunne ha ført. Heretter skal det føres!

Og det at NAV ikke gadd svare meg på den første purringen jeg sendte, er direkte respektløst overfor meg! Som følge av det måtte jeg vente et halvt år ekstra.

desp2

Jeg føler meg så alene i kampen mot det helvetes monsteret de kaller NAV!
Fikk brev fra "NAV Klage og anke" i dag. De opprettholder avslaget.

Jeg har som nevnt flere kroniske sykdommer, likevel anses jeg ikke som "varig syk".
Og så anser de ikke arbeidsevnen min som "nedsatt med minst 50 %". Hvorfor pokker tror de da at jeg bare klarer å jobbe drøyt 20%???
Og når jeg har forklart dem at det er min økonomiske situasjon som igjen skyldes at jeg er syk og ikke orker jobbe fulltid, som igjen gjør at jeg ikke har råd til å følge opp behandlingen fordi jeg ikke har råd til egenandelene en gang, - hvorfor forstår de ikke det?? Hvorfor forstår de ikke at å leve på 60000 i året etter at skatten er betalt, ikke er noe luksusliv?
Og hvorfor kaller de all treningen jeg gjør i jobben min kun for "noe egentrening", og at den ikke anses som "strukturert trening"? Den er da jammen meg strukturert nok! Den er i alle fall såpass strukturert at flere av kundene mine får dekket sine kostnader hos meg fra NAV og får treningen regnet som en del av et treningsopplegg! Og så får ikke jeg som driver det godkjent det som trening for meg selv??
Og hvorfor bruker NAV uttalelser fra tidligere søknader MOT meg nå? Hvorfor? Det er så mye hvorfor...

HVORFOR FÅR JEG IKKE HJELP?
HVORFOR REGNES JEG IKKE SOM SYK NOK?
HVORFOR ER DET INGEN SOM STØTTER MEG?
HVORFOR ER DET INGEN SOM TALER MIN SAK OVERFOR NAV?
HVORFOR ER DET MEG ALENE MOT SYSTEMET?

Jeg har vært naiv, jeg trodde virkelig at systemet "NAV" skulle være der for å hjelpe meg når jeg trengte det. Vel, nå har jeg lært. NAV er et monster som er satt der for å hindre at myndighetene får for store utgifter. De er ikke der for oss som er syke.
Jeg har 6 uker på meg til å klage saken inn for trygderetten. Fastlegen min er tilbake fra permisjon først i januar, så der er det ingen hjelp å få. Å involvere en vikar i denne saken som er så omfattende og går minst to år tilbake, orker jeg ikke. Jeg orker ikke å gå på en mental smell til slik det et avslag er, så jeg får bare gi opp. Jeg får klare meg selv. Selv om det sannsynligvis går til helvete med meg. Det innebærer at jeg ikke får råd til en del av behandlingene jeg burde hatt. Og jeg får i alle fall ikke råd til å bytte ut Levaxinen med noe annet. Det er tydeligvis ikke meningen at jeg skal få bli friskere og få et ålreit liv.

Og dette har jeg altså brukt så lang tid på å vente på. Til ingen nytte. Hva jeg har å si om NAV nå skal jeg ikke skrive. Det egner seg ikke på trykk. Jeg vil bare si takk for at dere rotet bort papirene mine NAV, slik at det gikk halvannet år ekstra, og at jeg måtte sende dere to purringer før dere gadd å svare meg. Nå skjønner jeg mentaliteten bak NAV. Som syk er man null verdt. Takk NAV. ***** takk skal dere ha!

Nå har jeg ikke "repetert" de foregående innlegga, men Sonja, fins det ikke mulighet for at pasientombudet kan komme inn i bildet her..du trenger noen til å ta over saken din, slik at du slipper selv...for å gi seg..det høres IKKE riktig ut!!

Går ut fra at det ikke var sofffaen du skrev til slutt der !
Og du må forsøke å samle de kreftene du har igjen Sonja, for det går ikke å gi seg når du har rett !

Det finnes en del advokater som har spesialisert seg i trygderett. Sannsynligheten for at du har krav på fri rettshjelp vil jeg tro er ganske stor. Kan være verdt å undersøke(hvis du ikke alt har gjort det). Skulle tro du stiller sterkt, og du slipper å kjempe med NAV monsteret alene. Skjønner veldig godt at du er eitrende forbanna.
( vet ikke om du har gjort dette allerede, er i såfall ikke meningen å mase omigjen på ting)

kram1 kram1

-nettisen

Hei Sonja!
Veldig vondt og trist å lese om alle problemene som du møter hos NAV.
Er enig med de andre om at du trenger noen til å ta over saken din.
Rådene du har fått kan være vel verd å prøve. Du skulle ikke behøve å kjempe med dette alene, og du må for all del ikke gi opp.
Vi får tro og håpe at det ordner seg for snille jenter tilslutt:)
Du har også krav på innsyn i alle dine papirer hos NAV.

Vennlig hilsen hønemor

ÅHhh! Den *******s urinsyregikta tar knekken på meg! Nå er jeg altså rammet i håndleddet for andre gang på kort tid, jeg klarer ikke kle på meg uten at jeg begynner å gråte av smertene. Bare det å løfte opp et papir er dritvondt. Har hellt innpå med smertestillende og smurt med smertestillende krem, det hjelper noe, men fremdeles er det noe inni hampen vondt! Alt blir så ekstra tungt og vanskelig, og jeg blir så sint når jeg tenker på hvordan jeg blir behandlet av NAV og sykehuset (der de påstod at jeg ikke var syk nok for å få hjelp med gallestein). Skulle nesten ønske saksbehandlerne hos NAV kunne få kjenne smertene mine på egen kropp, kanskje de da hadde forstått at jeg faktisk er syk?


Skulle vært ute og kjøpt blomster til min far idag for det er jo farsdag. Men jeg klarer ikke plassere hånda på rattet og langt mindre bruke den, så det blir ikke noe av. :sad:

Jaja, så fikk jeg svar fra et legekontor, da. Det legekontoret som den ene av legene har jobbet ved, den ene av de legene jeg har bedt om å forklare hvorfor de ikke har gjort jobben sin overfor meg og komme med en unnskyldning.

Svaret var at denne legen ikke lengre jobber der, og ellers var det fullstendig "goddag-mann-økseskaft". Og dette har de altså brukt 7 måneder (!) på å svare meg!! Når de først skulle bruke så lang tid på å gidde å sende meg et svar, kunne de i det minste fortalt meg hvor vedkommende er å treffe nå, for det vet de helt sikkert. Eller helst kunne de gitt f* i å svare. Å la folk vente i mer enn 7 måneder på et svadasvar er hårreisende!

Uff.. 7 måneder er lenge og vente for et så elendig svar. Helt enig med deg, de kunne fortalt deg hvor legen var å finne..

Kjedelig å lese om problemene dine her.. blir aldri forbauset lenger over hvor dårlig NAV behandler folk. desp1

Var hos frisøren idag og fikk for en sjelden gangs skyld sett meg selv godt i speilen. Det var til å gråte av! Jeg vet jo at jeg mister håret når stoffskiftet er for lavt, ikke bare håret på hodet men øyebrynene også. Og nå har jeg nesten ikke øyebryn igjen. De få jeg har er så lyse at de nesten ikke synes. Og håret mitt er tynt, pistrete, livløst og stygt. Og i ansiktet er huden deigete, pløsete og øynene er smale. Jeg er hypo så det virkelig synes!

Det er altså ikke bare jeg som føler meg dårlig, men det vises godt utenpå også.

Dessuten er jeg lei av å få kommentarer om at jeg går så tynnkledd.
Ja, jeg går tynnkledd. Når stoffskiftet mitt er for lavt, så har jeg nemlig ikke kuldefølelse slik friske folk har. Det heter seg jo at når stoffskiftet er for lavt så fryser man mer. Jeg har det imidlertid stikk motsatt. Jo lavere stoffskiftet er, jo mindre fryser jeg når det er kaldt.

http://www.cosgan.de/images/more/bigs/c020.gif

Og jeg vet hvordan du føler deg.. var selv hos frisøren i forrige uke. Og det var et mareritt.. Det lyset og det "gode" speilet er ikke akkurat medistasjon og sitte og titte inn i... ALT syntes og ser så ille ut. :shock:

Øyenbryna mine er så og si borte på sidene, men takk gud for at det finnes blyanter på HM som kan fikse det meste.. Jeg har også helt hvite øyenbryn, men jeg farger dem jevnlig selv og bruker en sånn blyant i tillegg ute på sidene der jeg ikke har noen hår i det hele tatt.. :wink:

Men jeg tror de fleste ser bleike og pløsete ut i de speila der altså.. ikke døm deg etter hvordan du så ut der ;) Prøv å ignorer de dumme frisørspeila xx2

xx4

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av sonja

Når stoffskiftet mitt er for lavt, så har jeg nemlig ikke kuldefølelse slik friske folk har. Det heter seg jo at når stoffskiftet er for lavt så fryser man mer. Jeg har det imidlertid stikk motsatt. Jo lavere stoffskiftet er, jo mindre fryser jeg når det er kaldt.

---

Selv om du føler dig så varm, at du er nødt til at gå tyndt klædt i kulden udenfor - kunne du prøve at tage din temperatur alligevel. Afhængig af det individuelle samspil hormonerne imellem - for meget/for lidt af det ene eller det andet - er man enten kuldskær eller det modsatte, uanset at begge har de hypothyreose og en (for) lav kropstemperatur. Jeg ved godt, at det lyder ulogisk, men flere, bl.a. Wilson og Broda Barnes har skrevet om dette "paradoks". Jeg har også haft det sådan i årene op til jeg fyldte 50 år. Men SÅ kom kulden, kan jeg love for og selv angora-nattøj + dyner i flere lag kunne ikke jage denne gennemtrængende kulde på flugt. Det varede helt op til at jeg gik over på Westhroid og binyrestøtte. Så vendte det og jeg død-fryser ikke mere.

Tabet af kropsbehåring inkl. øjenbryn og øjenvipper samt gerne hårløse læg - er et utvætydigt tegn på slidte binyrer, men med din forhistorie er det sgu et under, at binyrerne ikke er skrumpet helt væk, vil jeg mene. :|

Jeg ved, at du er led af alle gode råd, som ikke kan virke fordi du ikke har en læge til at hjælpe dig ordentligt. Men hvad skal man sige så? God bedring lyder lidt hult... Jeg håber virkelig at, der snart kommer lidt ekstra held forbi hvor du er og er så forpint. :)

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av sonja

Var hos frisøren idag og fikk for en sjelden gangs skyld sett meg selv godt i speilen. Det var til å gråte av! Jeg vet jo at jeg mister håret når stoffskiftet er for lavt, ikke bare håret på hodet men øyebrynene også. Og nå har jeg nesten ikke øyebryn igjen. De få jeg har er så lyse at de nesten ikke synes. Og håret mitt er tynt, pistrete, livløst og stygt. Og i ansiktet er huden deigete, pløsete og øynene er smale. Jeg er hypo så det virkelig synes!

Det er altså ikke bare jeg som føler meg dårlig, men det vises godt utenpå også.

Dessuten er jeg lei av å få kommentarer om at jeg går så tynnkledd.
Ja, jeg går tynnkledd. Når stoffskiftet mitt er for lavt, så har jeg nemlig ikke kuldefølelse slik friske folk har. Det heter seg jo at når stoffskiftet er for lavt så fryser man mer. Jeg har det imidlertid stikk motsatt. Jo lavere stoffskiftet er, jo mindre fryser jeg når det er kaldt.

http://www.cosgan.de/images/more/bigs/c020.gif

---

Du "må" prøve å få sett på det anisa skriver om vit D3, og vurdere å prøve å få tatt (tilstrekkelig) dose av det, kan være et godt nyttårsforsett:) Vi med dia, mangler det spesiellt ofte, det meste henger sammen, og den brikken kan nok med fordel også komme på plass, for at hele "systemet"/stoffskifet skal funke litt mindre kranglete : ) Håper du har noen du kan ønske deg vit d3 av i julegave, jeg fikk ett glass av min snille tante til bursdag : )

Uansett hvordan du føler deg, du ser snill ut, og du slipper bruke masse tid på å nappe uregjerlige øyenbryn:wink: + at du kan tegne opp øyenbrynene sånn du lyster, prøv deg frem, kanskje du finner en favorittmåte som gjør at de hårstråene ikke blir så mye savn : )

Hodehåret mitt har blitt tynt, vant til å ha langt "flott" hår (andres utsagn : ) uvant og litt trist, men sannsynligvis vil sånne ting ordne seg/vokse ut igjen når hormonene kommer mer i balanse : ) De som har hatt sykdommen lenge, kan nok bli "dritt lei", og det kan koste å stadig motivere seg for å prøve nye ting, økonomi kan også være et hinder, men alternativene er ofte så dårlige, så vi må ikke kapitulere, da kan vi faktisk ende med en enda værre helse også, og det er det mange av oss som egentlig ikke har helse til:mrgreen: Håper d er plass for litt galgenhumor her ogsåhjertflag1

Nei, nå står'ke væla tel påske...! :shock:

I dag kom det brev fra NAV...
De beklager at jeg har opplevd så mye tull med saksbehandlingen og fastslår at årsaken til dette ligger hos dem!! De beklager at de ikke svarte på den første purringen jeg sendte hvor jeg etterlyste svar på klagen min, og at jeg dermed måtte vente så lenge. Dette fikk jeg altså etter at jeg to ganger har klaget på saksbehandlingen. De opplyser også navnet på en saksbehandler jeg kan kontakte dersom jeg trenger hjelp med ny søknad eller har spørsmål.

Dæven døtte...!
Det finnes altså litt menneskelighet i systemet. Bra!

http://www.cosgan.de/images/more/bigs/c015.gif