Printable View
He he, jo, det er nok bedst at holde sig til det med diagnosen ...Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
Men alligevel et godt indspark af helgemann - lige hvad jeg trængte til. Vidste ikke, emnet lå her ... Men den model med PC'en må da afgjort prøves:wink:
Dere forstår jo ingenting :)
Når vi skal ordne opp, så er det med kjedesag, skjærebrenner eller høytrykks-spyler.
Mindre enn det kan ikke gjøre det :)
Og - det skal gjøres en gang for alle, iallfall til vi har glemt når det var vi gjorde det sist !
(det er forholdsvis fort etterhvert da.....)
Lykke til da, Helgemann.
(tør ikke skrive mer her jeg da)
:lol::lol::lol:
Ikke et ukjent fenomen i mitt hjem heller det du beskriver der Helgemann. :)
Her har absolutt hybelkaninene gjort sitt inntog, og jeg virrer rundt og passer på at de ikke formerer seg, med varierende hell. Oppdrettsnæring er slitsomme greier.:)
Mvh Jeanette
Du har min fulle sympati, som stoffskiftesjuk og som mann :)
Strevar med det same sjølv. Men har brukt mykje energi og tankeverksemd på å klare å godta at halvruskete standard er bra nok.
Men... nå skal vi straks flytte. Kjem til å suge krefter den pakkinga. Eg gret nokre tårer når mannen foreslo at vi såklart kunne ta nedvaskinga sjølv. Hans argument var at eg hadde heldt det så vanvittig fint her at at når tinga kom ut ville det blir vel så bra som med eit dyrt byrå til å ta vasken. Vi har altså ulik standard. Bra er det, så trives han i rotet og bryr seg ikkje om at eg ikkje lenger orkar så mykje.
Men det blir betalt nedvasking :) Må dei få kreftene eg har til nedpakking, flytting og oppakking i ny-huset.
Oi, egen tråd og greier... :!: xx9
Skjønte ingenting hvor innlegget mitt ble av, trudde først at innlegget var slettet, men fant den via søk. *phu* (Admin du må si i fra når du gjør sånt, så jeg slipper å bli redd her!! xx11)
Synes dagens nemi 21. april passet godt til dene tråden:
http://helbakk.com/DeltMappe/Nemi21042010.png
http://www.dagbladet.no/tegneserie/nemi/
Utrolig rørende å se alle svarene som er kommet! kram1 til dere alle!
Det værste med rengjøring og husarbeid er jo alt det aldri tar slutt. Selv bruker jeg flere dager på å tenke at jeg ikke orker å vaske, og så bruker jeg to dager eller mer på å forberede meg selv på at nå skal jeg vaske;-)
Før hadde jeg støv på hjernen, nå har jeg brainfog, hehe, det vil si at standarden her hjemme er ekstremt redusert. Jeg forøker å fortsatt ta helgevasken, og jeg gjør alt jeg kan for å bli ferdig på en dag for da kan jeg slappe av og nyte at det er rent (i en halv dag). Det som er er at jeg blir i et forferdelig humør dersom det ikke er ryddig og rent rundt meg.
Skulle ønske at jeg hadde vaskehjelp og her i Egypt kan jeg i og forseg få det men så er jeg såpass vanskelig at jeg ville sikkert brukt all enerien på å forklare hvordan jeg ville ha det. Standarden her er ikke akkurat som i Norge.
Men etter sommeren skal jeg prøve å få kommet meg på arabiskkurs og da må jeg nok ansette ei som kan komme å gjøre det groveste arbeidet i hvertfall. Bare tanken på å skulle ut blandt mennesker, og konsentrere seg om fag og pugge er nok til å ta motet fra meg. Men når jeg engang har denne muligheten er jeg jo nødt til å bruke den. xx7
Hos meg ser det ut som et sant mareritt hele tiden. Jeg er syk og har i bunn og grunn ikke spesielt støv på hjernen heller. Men mannen min og barna mine er friske.. MEN... de bare roter og rydder ALDRI opp etter seg.. Så her legges 90% av lasten på meg. Nå er vi midt i huskjøp og jeg har sagt at jeg SKAL HA vaskehjelp når vi kommer i ordning der. Jeg har skrevet om dette i bloggen min her inne tidligere:wink:
Men til gjengjeld lager mannen min mat da, og er enormt flink til å ta seg av barna mens jeg sover. hjerte1
Rydding og vasking blir gjort i en fei på gode dager. Og da gjelder det for meg å ikke stoppe. For så fort jeg setter meg ned sovner jeg og blir helt gåen. Så derfor holder jeg på til leggetid samme hva, når jeg først starter. Da kan jeg være pumpa med god samvittighet etterpå..
Kjære alle sammen! vink11
Godt å høre at det er mange som føler akkurat sånn som meg - rengjøringen utsettes og utsettes til det liksom "må" gjøres....! Ikke fordi jeg er lat, men fordi jeg kort og godt ikke orker. Jobber full tid, og har bare ikke overskudd på hverdagene. Og i helgene må man jo slappe av for å være klar til en ny arbeidsuke....
Nå er vi bare to voksne personer her i huset, ingen barn - og vi er begge "ryddige" av oss, så det er ikke mye rot. Men støv - huffameg, vil ikke tenke på det en gang. Nå har jeg heldigvis en forståelsesfull mann som hjelper mye til, men jeg vil jo liksom prøve å gjøre litt selv også. Hjelper nemlig litt på selvfølelsen...
Og da "psyker jeg meg opp" i flere dager, før jeg kommer igang. Og bare så det er sagt - det blir bare en ting om gangen. Vasker jeg f.eks. badet en dag så må det gå mange dager før jeg kan gjøre noe annet, f.eks. tørke støv (fysj så fort støvet vises når denne vårsola skinner inn vinduene :cry: ).
Har jo visst innerst inne at jeg ikke er lat, men selvfølelsen er ikke så veldig god på akkurat det punktet. I tillegg har jeg en mor med ganske dårlig helse, så det er ofte jeg er hos henne og "hjelper til" - og da blir ihvertfall ingenting gjort hos meg selv..... Regner med at det blir mindre av det nå når jeg har fått diagnose på lavt stoffskifte - tidligere hadde jeg dårlig samvittighet hvis jeg ikke hjalp henne fordi jeg selv jo "var frisk og rask" (selv om jeg ikke følte meg sånn), men det blir det mindre av nå. Og det har hun jo full forståelse for, tror nesten hun fikk dårlig samvittighet overfor meg - men hun kunnen jo ikke ane hvordan det egentlig stod til med meg når jeg ikke sa noe til henne - og faktisk heller ikke visste det selv...
Uansett - hvis man må prioritere mener jeg at samvær med familie kommer før husarbeid! Så får man ta det man klarer når man orker, og ikke være redd for å be om hjelp (selv om jeg vet at det siste kan være litt vanskelig).
Kjempeflott at noen tok opp dette litt "ømtålelige" emnet, og at administrator dermed laget et nytt underforum om temaet.xx8
Så han n'Finn ikke tør å skrive mer? Nå? *hmm*
Jepp, dobbel byrde å være mann, ja! desp2
Ikke nok med at jeg har stoffskifte og urinsyregikt. Jaggu, har jeg også fått UVI som kommer og går, pluss betennelse i prostata; og ei nyre legene ikke vet hva som er i den... desp2
Så da blir husvasken så-som-så med. Hadde mattilsynet vært her, hadde de stengt kåken med øyeblikkelig virkning, og satt meg og katta på gata!
Jeg er jo også den som må hente masse energi og styrke, før jeg klarer å få fingeren ut, å gjøre noe. Er glad for at jeg kjøpte meg benke oppvaskemaskin, for ei tid tilbake. Ellers hadde det nok gått på papir krus og papp talerkener... :?
Dere som har partnere, familie og venner som forstår dere, er heldige. I min familie er det forventet at mann skal være mann, og samtidig kunne være svak og ydmyk. Og når de ser rotet mitt, kommer det mange sukk og stønn, om at dette burde jeg jo klare! Og når de i tillegg sammeligner meg med min mors søster, som ikke orker å gjøre noe, og sitter i sin stol, og strikker og syr; da blir jeg skuffet og lei meg. Jeg har vært nødt til å be om hjelp i fra kontakt personen jeg har, hos psykiatriske hjemmetjenesten her. Det er synd det, fordi jeg skulle ønske at jeg kunne brukt familien min, til å få hjelpe og styrke hos. Jeg føler at min mor sliter med å forstå meg, og mine problemer. Og da blir det ekstra slitsomt. Jeg føler at det er unødvendig å søke hjelp hos det offentlig, når familien egentlig skulle ha hjulpet meg... Min søster bor ikke her på plassen, og uansett, så er det lite hjelp å få hos henne. Føler jeg. Hun sitter på sine høye hest, og leker fin og elegant, og driter i resten. Føler jeg.
Så da sitter jeg her, på min lille klode, med et skittent og rotete hjem, og er frustrert og lei...
Oi, ble vist litt mer enn vask og skitt her... :oops:
Du har det visst ikke så ulikt meg du, helgemann. Har også foreldre som ikke helt forstår min situasjon og hvor mye jeg sliter med stoffskiftet, gallestein, urinsyregikt og diabetes. Og jeg får også stadige hint om at jeg burde ha vasket og rengjort bedre. Jeg fikk oppvaskmaskin for et par år siden, og den hjalp godt. Nå har jeg bare jobben med å stable inn og ta ut av maskinen. Egentlig skulle jeg ikke hatt oppvaskmaskin her. For da varmtvannstanken i benken røk og vi måtte legge om så det ble varmtvann fra tanken i kjelleren i stedet, ble det et gapende hull i benken der tanken hadde stått. Og der kunne jeg ha tenkt meg å ha en oppvaskmaskin i stedet. Rørleggeren foreslo også dette da han fjernet tanken, men før jeg fikk sukk for meg var min mor surt frempå med at "nei, vi skal ikke ha noen oppvaskmaskin i denne leiligheten, det trengs ikke! Hun kan vaske opp for hånd!"Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
Det var ikke før jeg fikk tilbud om å overta en gammel oppvaskmaskin fra noen venner av meg, at foreldrene mine skjønte tegninga. Den maskinen var imidlertid for stor, så den gikk ikke. Men det førte i alle fall til at jeg fikk oppvaskmaskin som kombinert jule-og bursdagsgave, en av de minste typene til gulvplassering, og den fungerer som bare det. Holder utmerket godt til katten og meg. :)
Jeg får også kjeft for at jeg ligger en del til sengs. Men jeg gjør jo ikke det fordi jeg synes det er så morsomt! Jeg gjør det fordi jeg trenger den hvilen. Jeg har så mye smerter rundt om i hele kroppen, har smerter i nesten alle leddene mine, så jeg synes det er godt å kunne slappe av innimellom. Jeg kan jo forstå at de kanskje ikke klarer å skjønne min situasjon, for tross alt så har jeg jo en jobb hvor jeg hopper og spretter rundt. Men det er jo i vann, i varmtvannsbasseng. Og der har ikke jeg de samme problemene og smertene som jeg har på land, så der kan jeg bevege meg mye friere.
Men jeg orker ikke å ta husarbeidet så nøye som jeg burde gjort. Jeg burde ha ryddet soverommet og fått ut den gamle senga, og fått på plass NAV-senga der i stedet for i stua. Men jeg har ikke orket å sette i gang. Det at jeg fikk bakterieinfeksjonen og havnet på sykehuset for den tidligere i vinter, har gjort meg enda svakere enn jeg var. Samtidig har diabetesen utviklet seg og gitt meg enda flere smerter enn jeg hadde fra før, så jeg blir så fort sliten.
Den gamle støvsugeren min mangler et støttehjul, så den er et sant helvete å dra rundt på. Men jeg har ikke råd til ny, og reservedeler er ikke å få tak i, så jeg må slite med den en stund til. Bare tanken på å støvsuge gjør at jeg blir matt.
For ikke å snakke om støvtørking... jeg har ikke bare katt som kjæledyr, det er visst noen hybelkaniner her også...
jeg bor i kollektiv og jeg har ikke vasket på rommet mitt siden før jul, det henger fortsatt julepynt her. men jeg har bare akseptert at det ikke blir gjort noe med det før jeg flytter i juni..gruer meg til å se hva som har samlet seg under sengen min O_o
hadde det ikke vært for at alle må bidra til å vaske fellesarealene, hadde det nok ikke sett ut i resten av leiligheten heller, når det er min tur til å vaske går jeg å gruer meg i flere dager på forhånd..jeg inviterer aldri folk på besøk, for da måtte jeg ha ryddet først :(
vink11 Jeg fikk meg flere aha opplevelser nå - " godt " å høre at det faktisk er flere enn med som sliter med dette!
Jeg har mann og to aktive unger (som roter, som unger flest). Begge ungene trener mye, så det blir ufattelig mengde treningstøy som må vaskes hver uke + klær som slenges rundt der de finner det for godt.... vasken hoper seg opp til jeg samler opp energi og gyver løs på den.
Jeg er et skippertak menneske, men ikke fordi jeg er lat - når jeg først setter igang holder jeg på til jeg er ferdig, men ramler sammen etterpå (og orker ikke gjøre mer på flere dager)... Min mor okker og stønner hver gang hun er på besøk - (selv om jeg da alltid rydder og vasker før hun kommer). Hun sier stadig at hun skal hjelpe meg, men det er sjeldent hun faktisk gjør det. De få gangene er det på en måte bare enda mer slitsomt, fordi jeg da hele tiden får høre hvor fælt det er at jeg ikke klarer å holde alt i orden hele tiden.... desp1
Mannen er flink til å handle og til å lage mat - men er jo mye mer som må gjøres i et hus med 4 mennesker..
Håper nå at underet skjer: at jeg får et nytt og "ryddigere" liv på Levaxin:wink:
Evigoptimist: Det er bra at du ser positivt på at du har begynt på medisiner. Men bli ikke skuffet, hvis effekten uteblir, slik som meg. Fikk ikke noe mer energi, selv om jeg begynte på medisin for stoffskiftet. Ble jo bedre psykisk, og mer stabil i den. Men den fysiske effekten har jo uteblitt.
Blir litt rørt og glad inne i meg, når jeg ser at jeg ikke er alene om ha det tungt, når det gjelder de hverdagslige tingene. Det er godt å se, at de fleste av oss, er i en samlet båt. Det gjør det lettere å sette sine mål, for hva en skal klare, og hva en kan klare. Og, så får nå familie og venner si det de mener, selv om det sårer og skuffer oss. Mener nå jeg. :cool:
Hei, Helge her!
Kommer i fra Nord-Norge, og er i tredve årene. Fikk vite for et par år tilbake, om at jeg hadde lavt stoffskifte, og urinsyregikt. Jeg har vel egentlig hadde det siden jeg kom i tenårene, men det er nå de har funnet det ut. Jeg har slitt mye med psyken, og gikk på antidepresjons medisiner, uten at de hjalp. Men da jeg begynte på Levaxin, ble psyken mye bedre. Dette med stoffskifte er arvelig, dette ble sjekket da jeg var liten, men hadde det ikke da. Både min mormor, to av mine tanter og en onkel (alle tre morsiden) har det.
For et år siden, økte jeg Levaxin dosen, siden begynner dosen (25 µg) ikke hjalp meg. Nå går jeg på 50 µg. Foreløpig er alt som normalt. Samtidig som jeg trappet opp, trappet jeg ned på Efexor (antidepresjon medisin). F.o.m. aug 2009 brukte jeg ikke lengre Efexor. Jeg angrer ikke på valget jeg tok. Smakssansen ble som normal, og enkelte uvaner ble borte. Siden jeg har urinsyregikt, kan jeg ikke spise søtsaker, kjøtt, potetgull, og annet rart. Mens jeg gikk på Efexor, tålte jeg ikke fisk. Noe jeg tålte, før jeg begynte på slike medisiner. Jeg har brukt mange merker innen for denne katagorien. Så nå går det mest i fisk og kylling. Noe jeg merker, både på vekten og kroppen. Jeg har ikke lengre grusomme stikk smerter, slik jeg hadde mye av før. Og vekten har sunket litt den senere tid.
Effekten av stoffskifte merker jeg godt! Jeg er ofte trøtt og sliten. Blir fort irritabel og sint. Begynner å plages med hørselen, særlig på den ene øret. Har begynt å se dårlig på kvelden, og natta. Er det snø på veien, mister jeg retningssansen nesten fult og helt. Jeg merker at jeg har blitt mer treg. Bruker lang tid på alt. Og har vanskelig for å oppfatte ting. Jeg føler at jeg har gått tilbake i livet. Jeg er ikke lengre den jeg var før. Noe som er trist og bittert for meg.
Jeg er for tiden uføretrygdet. Har søkt om varig uføretrygd, men har ikke fått svar ennå på søknaden. Jeg håper at jeg får det, siden jeg ikke klarer å jobbe som normalt. Det har vært en lang og kronglete vei, det offentlige har ikke vært så særlig samarbeidsvillig, kan man trygt si. Det har vært mye frustrasjoner, sinne og vrede. Sier NAV nei til min søknad, har jeg lite å stille opp med, når det gjelder det økonomiske. Så jeg håper at de ikke avslår også denne søknaden.
Pr dags dato, har jeg en liten jobb i kommunen jeg bor i. Her jobber jeg med å administrere kommunens hjemmeside. Jobben kom i stand, takket være NAV sosial. En løsning jeg er svært fornøyd med, siden jeg da slipper å "telle spiker i taket" hjemme hos meg.
Jeg er singel, men har ei Bengal katt. Ingen barn.
Jeg er stille og rolig av natur. Liker mest å være for meg selv. Jeg liker å høre på musikk, lese ei god bok, og se gode filmer. Mine hobbier er bl.a. male, fotografere, og holde på med data.
Vel, dette ble en litt personlig pres av meg! :cool:
Det var da en skummel lav dose du går på, voksen mann og all ting? Jeg blir helt fælen av å lese noe slikt.
Min psyke falt på plass da jeg fikk T3 i form av Thyroid. Sluttet med antidepressiva som legen påsto jeg måtte bruke resten av livet på grunn av varige endringer i hjernen. Har ikke savnet de tablettene en dag!
Håper du får det bedre og bedre, Helgemann!
Men prøvene viser normale verdier, da er det ikke for lavt...? *hmm*Sitat:
Opprinnelig skrevet av Vigdis
Normal.
Det er jo noen som definerer hva normalitet er, og slik er det her også.
Og den normaliteten som er definert, er basert påstatistisk matematikk og ikke på menneskelige faktorer.
Derfor vil den også virke u-menneskelig for mange.
Litt om fritt T4.
Men måler et stort antall mennesker man antar er friske og får en masse tall.
Så bestemmer man setter grenser ved 2,5% øverst og nederst, og kaller dette for referansegrenser og kaller prøvene normale mellom disse.
Alle som var med i totalen var friske - også de over og under.......
Og hvorfor 2,5% ?
Hvorfor ikke 5 % ?
Hvorfor ikke snakke med folket å høre hva de forteller om sine symptomer og plager. Ta en med helhetlig vurdering. Ta med resten av skrotten også ?
Stoffskiftet kan jo ikke måles.
Det er jo bare mengden stoffskiftehormoner i blodet som kan det. Altså en forutsettning for å ha et stoffskifte.
Men trenger ikke ha et perfekt stoffskfte fordi mengdemålingene føyer seg pent inn i en statistikk som er grunnet på friske mennesker.
Stoffskiftet foregår inne i cellene.
Stoffskiftehormonene må inn der - det holder ikke at de er i blodet......
Men til din undring helgemann.
Et gjennomsnitt av denne statistikken kan feks. føre til at fT4=15 blir mitt i blinken.
Men vis du en gang hadde 22 da du var frisk og rørig ?
Jo - da styrer behandlerapparatet mot at du skal ha 15 - og ikke 22.
Og det fortvilandes er at de nekter å ta inn over seg at det kan være anderledes.
Jeg var selv offer for dette i mange år - til jeg tok kontroll selv.
Jeg tror jeg ville testet en høyere dose og kjent hvordan formen ble da, Helgemann. Jeg hadde også lege i mange år som sa at prøvene var "fine", uten at han samtidig sjekket om jeg hadde det bra. Jeg tror ikke han visste at det gikk an å gå på Levaxin og ha symptomer samtidig. Og jeg hadde mange symptomer! Og hadde det ikke så bra. Det har jeg nå.
Hmm... normalt, Helgemann? :shock: På denne medicindose kunne jeg end ikke kravle ud af sengen hver morgen. Det lader til at du OG din krop er verdensmestre i at tilpasse sig et energiniveau, der svarer til en Levaxindose passende til et barn på 22,7 kg. Intet under at du slider så meget med bare at leve. tro2Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
Vil du gerne vide, hvor meget Levaxin du skal bruge for at komme over på den lyse side af livet? Så må du gange din kropsvægt i kg med 0,454. Det tal, der derved fremkommer angiver din kropsvægt i pounds. Det er også samme tal, der angiver den dose Levaxin i mcg, der passer til din kropsstørrelse. Og det er dette tal i mcg/Levaxin du burde stræbe efter at øge op til (uanset hvor lang tid det tager) for at kunne håbe på at vågne op en dag i fremtiden og sige til sig selv: "jeg bliver aldrig helt rask, men jeg har det fandeme så meget bedre end før, at jeg kan begynde at leve igen." Og SÅ kan du se både din urinsyregigt og andre unåder enten bliver mildere eller bliver helt væk. Men det kan ikke ske på en medicindose, der passer til et barn, ikke til et voksent menneske.
Tommelfingerreglen er: 1 mcg levothyroxin pr pound kropsvægt (undtagen ekstremt overvægtige). xx9
Nå føler jeg meg veldig liten her, mot en kjempe stor ulve flokk...
Nå vet jeg ikke hvordan dere ser dere for meg, hvordan jeg er. Men jeg er ikke langt større en 1,60 m. Og skal jeg gå til fastlegen min å kreve å få større dose, til tross for at "alt er normalt", vil han "henge meg"!!!! Og jeg har veldig lite mulighet til å bytte fastlege. Jeg bor på en liten plass, hvor de er få muligheter, og begrenset med utvalg.
Og i tillegg, vet jeg jo ikke hva som feiler meg. Om jeg har kreft, eller om det er noe annet som sliter på meg. Sliter jo med UVI som kommer og går, og har en kraftig betennelse i prostaten. Alle disse tingene, tar jo "rotta" på en hver menneske.
Bra skrevet! :)Sitat:
Opprinnelig skrevet av n`Finn
Hvordan og på hvilke måte tok du kontroll? Og bytte fastlege her, er lite vits.
Kan du ikke øke dosen uten å si noe til legen? Og om du ber om mer tabletter, vel, man kan jo miste en boks på en tur, kan man ikke? bruk fantasien. Du skal overleve. Du skal ha et bra liv. Du er inni din kropp. Ta grep!
Nogen gange føles det som om jeg glemmer at tage hjernen med "hjemmefra"... når jeg skriver her. :oops: Der skulle selvfølgelig stå "dividere". Ikke "gange". Sooooorry. :oops:Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Et eksempel: en voksen mand/kvinde, der vejer f.eks. 87 kg, skal gange sin vægt med 0,454 (= et pound) og resultatet bliver en kropsvægt omregnet til pounds: 191,62995.
191,62995 pounds rundet op til 200 (det kan man lige så godt, da det er tale om marginaler) angiver en Levaxin-dose på 200 mcg/dag. Er man først stille og roligt nået op på denne dosering, kan man begynde regne med, at der vil ske skred og forbedring af ens helbred fordi, selv om jeg personligt mener at Thyroid USP er den bedste medicinering ved lavt stofskifte - kan Levaxin alligevel gøre det rimeligt, såfremt doseringen er høj nok.
Denne type af høje nok doseringer af syntetisk levothyroxin var normale og anvendte indtil det behagede verdens endokrinologer at HALVERE medicineringen, for at FASTHOLDE TSH SYNLIGT i blodprøverne. Det kan du/I læse om i Nora's tråd Endokrinologer halverte behandlingsdoser i 1973 + div. tråde i TSH-forummet.
Det ragede ikke alle disse ærværdige "læger", at såfremt TSH fastholdes "synligt" (målbart) vil det betyde for patienterne, at de skal (af lægerne) fastholdes i en tilstand af subklinisk hypothyreose, der kendetegnes ved at alle blodprøver er "pæne", men patienternes symptomer er uforandrede, dvs. patienterne er fortsat syge. Lægerne har (så at sige) ofret patienterne for at opretholdes TSH målbart. rend:
Det er rent til grin, når syge med lavt stofskifte, i årevis (under)medicineres med 25, 50 og endda 100 mcg Levaxin pr dag og dette er den eneste forklaring på, hvorfor så mange er fortsat er syge selv om de er i behandling og kan fremvise "pæne" blodprøvetal. :cry:
Jo, jeg bytta jo lege hele tia. Var før fastlegeordningen.
Men det hjalp ingenting - de var alle drilla til å si nøyaktig det samme : "Det finnes ingen annen medisin enn Levaxin".
For jeg hadde mistanke om at jeg ikke tålte den, jeg ble jo MYE bedre i noen dager når jeg slutta med den. Men jeg var vel bare en tulling som hadde forvilla seg inn i et legekontor......
Jeg må si at jeg var svært lojal til å begynne med, men etterhvert forsto jeg jo at det eneste de gjorde var å regulere dosen litt opp eller ned.
Og det greidde de meget dårlig - jeg ble bare verre og verre.
Så den gymnastikken overtok jeg selv. Jeg sa det til legen : dette har dere alle sammen mislyktes med i en årerekke - nå overtar jeg !
Og det gjorde jeg.
Med like dårlig resultat !
Mer eller mindre av noe som virker dårlig - virker dårlig........
Det ble et helt annet liv da jeg begynte med Armour Thyroid.
Men det vil ingen av legene hør på - de tror vel så enormt på sin egen fortreffelighet at ingen i verden kan nå fram. Iallfall ikke med sin ærlighet......
Det mangler i denne tråden at stoffskifteproblemer etter hvert ofte virker på finmotorikk og koordinasjon... To faktorer som i høyeste grad vil påvirke bilkjøring.Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
Godt å se at det ikke bare er meg :-)Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
Jeg brukte noen av feriepengene mine ifjor på å kjøpe roboter.
en roomba og en scooba - jeg kjører de et par ganger i uken, og så tar jeg storvask en gang i måneden, dersom jeg ikke er for sliten, det hjalp veldig å få de i hus :-)
Da jeg fikk diagnosen for en del år siden, var det skikkelig rotete hos meg. Jeg leidde inn en dame som hjalp meg å få det skikkelig ryddig, og deretter har jeg prøvd å følge flylady så godt jeg kan - det er veldig amerikansk, men huskelistene hennes funker for meg.
C
Selv om det følgende skrivet er laget for ME-pasienter, er det mange gode råd der for alle som sliter med manglende energi.
http://www.me-forening.no/filer/Ener...ng_aug2006.pdf
Da har jeg hentet svarene av blodprøven, som ble tatt i beg av mars 2010:
s-ft4 = 15 (denne verdien har nok økt litt, siden jeg nå har økt medisin dosen til 70 µmg)
s-k = 4,6
s-na = 142
s-tsh = 1,82
s-urins = 351
s-urinstoff = 5,2
Jeg har funnet ut at jeg skal ligge på +100 µmg, men vet ikke om det stemmer. Noe som kan finne det ut? Er ca 1,60 m høy og ca 81 kg tung.
Har nå byttet fastlege, i håp om at den nye vil forstå meg bedre.
Takker for svar! kram1
Hvor stor dosen bør være har også noe med hvor mye kjertlen bidrar med.
En høy dose er gjerne 2xkg kroppsvekt = 160µg/dag på deg da.
100 høres jo lite ut, men er et skritt i riktig retning.
Høy TSH bærer også bud om at en doseøkning er velkommen.
Så mener jo jeg også at det er veldig fint hvis fastlegen er istand til å forstå.
Det beste er dog at du forstår deg selv :)
Hva skal TSH verdien ligge på? Hos meg, står det at den skal være mellom 0,20 - 4,30. Så da skal den være helt nede med 0,20-tallet?
Jeg tenker at den skal være lav, ja. Men det er det jo bare du som kan si noe om. 0,2 er nedre ref verdi som brukes av UNN som jeg regner med du benytter også. Min TSH ligger på 0,05, og jeg føler meg fortsatt ikke frisk, så jeg skal bytte medikament. De legene jeg jobber sammen med sier med et smil at alle hypothyreose pasienter liker (og bør) være litt "overdossert". Sier ikke dette at noe er feil med medikamentet, ikke TSH referansene? Og mitt neste spørsmål: Hvorfor forventes det at vi skal ha blodprøver som de frikse, når vi ikke er frisk?Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
I flere år har jeg nå sett at helsevesnet utvikler seg på en måte som er helt opphengt i prøvesvar...legen (IKKE alle) glemmer å se på pasienten å behandle ut fra klinikken (funn og symptomer hos pasienten)
Et godt og enkelt eksempel er pasienter som før i tiden fikk streptokokker i halsen (halsbetennelse) som ble behandlet ut fra feberkurve og funn hos pasienten. I dag behandles pasienten ut fra prøvesvar (CRP og strep test) som er mer eller mindre pålitelige i følge produsentene av disse testene. Gammel kunnskap i observasjon av pasienter går tapt.
Og hvor mange kan si at legen tar på, kjenner på pasienter lengre? En fysioterapeut klarer lett å finne hvor jeg har vondt, men det klarer ikke revmatologen? Pasientundesøkelsene foretatt av leger er i beste fall klønete.
Huff, en liten avsporing i min frustrasjon...
Legene er jo sånt nå for tiden. De ser på prøvearket, og sier at alt er bra, så nå kan du gå hjem, og komme tilbake om et halvt år. desp1Sitat:
Opprinnelig skrevet av Blondie
Ikke rart jeg må bruke bøttevis med motivisasjon for å oppsøke legen. Legene har jo blitt så overarbeid nå for tiden, at pasientene er på samlebånd, og ikke lengre har tid til å prate med hver enkelt pasient. Før i tiden, hadde man jo ca en time til rådighet, nå har man knapt 10 min. :sad:
Får svaret fra ho UNN ja. Der er det vist også hastverk, og dårlig med tålmodighet. Er man treg slik som jeg, får man tilbake sukk og stønn, og stressa pleiere... Og når de står uten for do døren, og ber deg skynde deg, da er det ille!!!
Må vist forske mer på TSH verdiene mine, ja.
Hvis en doseøkning fører til at du føler deg bedre (og ikke får hjerteklapp) så vil jeg vel si at sannsynligheten tilsier at du skal ha høyere dose, ikke sant? Uansett hva TSHen sier.Sitat:
Opprinnelig skrevet av helgemann
Dersom kjertelen din ikke virker i det hele tatt sier jo matematikken alene at det du får er for lite. (For min del virker det som at kjertelen bidrar ganske mye for meg fordi jeg faktisk kjenner meg MYE bedre bare på 50µg - men dette er altså i høyeste grad individuelt.) Jeg istemmer tesen om at vi må KJENNE mer og kanskje "blodprøve" mindre.
Jeg vet ikke om det kan hjelpe deg å lage en liten dagbok hvor du holder oversikt over medisinering, prøveresultat og et kort notat om hvordan du kjenner deg. Det er mye enklere å gå tilbake og se da, enn å stole på hukommelsen. Dette er jo også noe du kan bruke som "dokumentasjon" ovenfor legen.
Egentlig kan du bare glemme TSH.
Hva skal kroppen din bruke ThyreoideaStimulerendeHormon til nå som kjertlen ikke virker ?
Hormonoverføring fungerer slik at man han en produsent og man har mottaksceller. Disse er som nøkler og nøkkelhull. Nøklene passer ikke andre steder, og det er kun thyreoideakjertlen som har mottaksmulighet for TSH i hele kroppen.
Det betyr at den ikke kan merkes av deg.
MEN.....
Mye taler for at det i noen tilfeller er en sikkerhetsrisiko å ha for mye av dette. Dette er et anabolt stoff som er ansvarlig for en rekke uheldige sykdommer. Bla. får det kreftceller til å vokse, det er ansvarlig for TED (ThyreoidEyeDisease) m.fl.
fritt T4 er det viktigste.
Merk deg hvordan du har det i forhold til denne hvis du vil gå omveien om blodprøver for å finne ut hva som er den beste dosen din.
Det enkleste er ofte det beste ?
Hvorfor ikke bare legge seg på en svakt stigende dosekurve å finne ut selv hvordan man vil ha det ?
HeiSitat:
Opprinnelig skrevet av n`Finn
Dette var virkelig godt sagt n'Finn, for hva skal man med TSH til en kjertel som gikk i dvale for x antall år siden. Kjekt med slike gode argumenter som kan serveres legen:-)
jotakk Blondie.
TSH er jo en prøve, og de skal jo bare tolkes og brukes til det de kan vise. Mange prøver blir overtolket, og to usikkre prøver tolkes ofte til sikker tendens. Det kan man ikke.
Og den er bare ikke til å stole på i dosesammenheng.
Mest brukbar er den før man kommer i behandling, mens den ennå reagerer de hormoner som kjertlen produserer. Og den er ikke brukbar alene, det er kun når den tolkes opp mot forekomst av kjertelhormoner den kan si noe.
Og det er faktisk når den viser verdier innenfor referansegrensene at tolkingen blir mest usikker. Det er da man bør tenke på om det virkelig er slik at den reflekterer et riktig stoffskiftebilde.
Så hvis ditt (du som leser) stoffskifte er tolket av kun en TSH-måling kan du bare se bort fra den - og den som tolket.......
De fleste legene vil oss jo bare vel. Bare alt for mye aroganse og bedrevitenhet (og for lite kunnskap?) ute å går hos enkelte.
Viktig å huske på når legene ikke vil "overdossere" oss er at vi blir behandlet etter følgende gjeldene kunnskap:
* Det er faglig uenighet om tyroksinsubstitusjon som gir supprimert TSH-verdi, er assosiert med økt risiko for osteoporose og atrieflimmer
* Helt supprimerte TSH verdier bør unngås
Her er det forøvrig anbefalt TSH verdi på 0,5 til 1,5.
De fleste legene vil oss jo bare vel. Bare alt for mye aroganse og bedrevitenhet ute å går hos enkelte. Ut i fra dette tenker jeg at skal man forvente å få ligge på 0 i TSH er det kanskje best å gå over til thyroid behandling (hvor TSH på 0 er gjeldende kunnskap)? Noen som mener annet?
Jeg vil heller si det slik at TSH er helt uviktig.Sitat:
Opprinnelig skrevet av Blondie
Det er ikke TSH som påvirker hverken osteoperose eller taykardier.
TSH sine målceller er kun på kjertlen, ingen andre steder i kroppen.
Osteoperoser er feil i benstoffskiftet, ikke i bløtdels-stoffskiftet.
Altså først og fremst Kalsium/PTH/D3/K2 - relaterte problemer.
Så er det jo slik at det er bløtdelsstoffskiftet som legger grunnen for alle prosesser i kroppen - også kalkstoffskiftet, men dette er stoffst i kroppen som er aller strengest regulert, og dermed lite påvirket.
Man ser likevel at hypEr-tyreote som har gått lenge (flere år) med fT4 på over 40 har tendenser til osteoperose.
Men vi klarer bare ikke å medisinere oss til den tilstanden der, så om noen med lavt stoffskifte får tendenser i retning av osteopeni/perose er det kalkstoffskiftet feilen ligger i.
TSH hadde tidligere en sentral rolle i stoffskiftetolkingen, det har den ikke lenger. Søk opp AkerHormonlab sin anbefaling som har stått mange ganger her på forum.
Så er det jo både riktig og vittig at legene har vært (og er) så restriktive og påpasselige med ikke å overdosere mennesker som kan ha gått det meste av livet med for lav dosering. Etter min mening bør de få gå en periode med en moderat overdosering, da først kommer systemet igang.
OBS! REN UTBLÅSNINGSTRÅD
Jeg har det for tiden tungt! Veldig tungt!. Denne tråden skulle vel egentlig handle om stoffskifte. Kanskje jeg skulle ha skrevet dette en annen plass? Kanskje jeg skulle ha skrevet på hjemmesiden min, i stedenfor her? Eller kanskje på wordpress? Egentlig skulle jeg hatt en søppelplass å tømme mine tanker. En psykolog hadde vært tingen, men å snakke hverdagslig med en psykolog går ikke, det blir for dyrt. Et dyrt vennskap! Jeg avsluttet behandlingen med psykologen i fjor, etter å ha gått hos hos han i mange år. Jeg hadde ikke noe lengre å prate om, rydde opp i. Og for tiden har jeg ingen jeg kan prate med her. Hjemmepsykiatrien jeg hadde, fikk jeg lite utbytte av. De forstod meg overhodet ikke. De kunne ikke se meg som helt menneske. De fokuserte kunne på det psykiske. Og når de truet meg med å umyndiggjøre meg, for å få meg til å gjøre slik de ville, da sa jeg stopp!, dette gikk over alle støvelskaft!
Tiden med hjelp i fra det offentlige, har gitt meg mer hodebry enn gavn. Men til slutt ville de høre på meg, og gi meg det jeg hadde krav på å få. Nemlig varig uføretrygd. Jeg har nå fått en sikker inntektskilde, noe jeg aldri har hatt før. Det offentlige systemet var kun fokusert på den psykiske biten, og hadde lite eller ingen evne til å se på andre ting, som gjorde slik til at jeg var den jeg var. I stedet ble jeg sett på som lat, slem, og giddesløs. Men heldigvis er den tiden nå et tilbakelagt stadium. Nå må jeg slite med ettervikningene.
Livet mitt har vært preget av nederlag på nederlag. Jeg skal liksom ikke få lov å ha det godt, jeg skal liksom pines og plages, hver eneste dag. Jeg skal liksom ikke få lov å beholde noe ting. Katten jeg kjøpte, måtte jeg gi i fra meg, fordi jeg ikke klarte å ha den lengre. Helsa min satt en galant stopp for det! Og trur du ikke helsa også satt en stopper for å eie en bil også??!! Nå har jeg lagt den ut for salg...! Hva er vits med en bil, hvor jeg kun kan bruke den, når det er klar vær? Er det dårlig vær, mørkt ute, osv, kan jeg bare glemme å kjøre. For da blir jeg fullstendig i villrede hvor jeg er hen på veien. Og da må jeg sakke farten ned på bilen. (Og ikke nok at synet svikter når jeg kjører, men også ting jeg ønsker å bruke på bilen. Å sette inn cd-spiller i bilen, er bare å glemme, for da slokner batteriet hver gang! Og tror du ikke at vinterdekkene jeg kjøpte også var feil med????!!!!! desp1 rend: 3 av dekkene var rett vei, mens den fjerde var feil vei... desp2 rend: til alt sammen!!!!!!!!!) Det siste nederlaget mitt, er at jeg må bruke høreapperat...!!!! rend: :sad:
Å føre en normal samtale er nesten håpløs! I tillegg må jeg slite med tinnitus. Og, som ikke det var nok, er pengekassen min ganske så tom nå før jul. Kan hende jeg får skrapet sammen litt penger til å kjøpe meg ei skjorte. Men den brukte dressbuksa som er gammel, må jeg nok beholde enda en stund. Siden det koster mange penger å investere i en ny en. På toppen av det hele, ble det feil på mitt nye kjøleskap...!! desp2 Så da må jeg leve på mat jeg ikke tåler. Som brød, syltetøy og slike ting. Ikke rart jeg egentlig bare har lyst til å opgiv1
Det blir jo ikke bedre, når små søsknene mine kommer seg dit de vil, mens jeg må slite meg fram. For hvert steg jeg tar, står det ti djevler å holder meg tilbake!!!!!! desp2
Nå for tiden, har jeg på en måte gitt opp det hele. Jeg lar alt bare skure og går. Jeg bryr meg ikke lengre. Å flytte som er min store drøm, er lite vits. Siden jeg er så glad i familien min, og veldig familie kjær. Å sitte alene i en stor by, langt borte i fra familien, har jeg dårlig erfaring med!
Og nå når jula er kommet, blir det enda værre. Da blir jeg på mint om alle de tingene jeg går glipp av, og ikke får være med på. Egentlig savner jeg et felleskap, som jeg ikke har. Å bo hjemme sammen med mor, går ikke bra. Siden vi har så lett for å krangle, og å bli frustrerte på hverandre.
Det var kanskje ikke så lurt å selge katten min, men jeg hadde ingen alternativ! Jeg hadde ikke plass til den i min nye leilighet. Og ikke kunne jeg gi den det den trengte. Så da var det jo egentlig best å gi den i fra meg. Men akkuart nå, har jeg mest lyst å bare gi opgiv1
...for det er prøvelser og atter prøvelser i livet mitt. Det berømte lyset i tunnelen finnes ikke for min del!!!!! Men å avslutte det hele, er jeg ikke tøff nok til. Selv om jeg på en måte beundrer de som har klart det. Jeg har jo mistet noen på den måten. Min far tok sitt liv før jeg fylte to år. Og en venn gjorde det samme. Det kan jo virke befriende, å avslutte det hele, slippe alle smertene, sorgen og plagene. Men tankene og kjærligheten til mine nærmeste holder meg tilbake...
Mandag hadde jeg en real krangling med familien min. Jeg ble så forbanna at jeg dro hjem til meg selv! Hvorfor må de kreve så mye av meg, og de gnager på mine negative sider? Hvorfor kan de ikke akseptere at jeg er den jeg er? Hvorfor kan de ikke akseptere at det er mange ting jeg ikke takler? Som f.eks. det å få høreapperat. For de, så var det ingen problem, det var bare å stikke apperatet i ørene, og gå ut på gata, og være glad og lykkelig. Men for meg er det ikke slik.
For meg er det en stor sorg, sorg for å ha fått dårlig hørsel, sorg for å ikke klare å fungere optimalt i hverdagen, sorg for at jeg ikke kan være frisk og rask, sorg for at jeg er så svak og skrøpelig, sorg fordi jeg ikke kan jobbe normalt, sorg for at jeg ikke klarer å vaske i huset mitt (noe mor gråter for, hun gråter fordi jeg ikke klarer å holde orden i huset mitt... Og jeg gråter for at hun ikke forstår, og ikke spør om jeg trenger hjelp). Jeg er jo en mann, for søren!! Og en mann skal jo være familiens overhodet, bære ansvar, og være tøff og sterk. Mens jeg, er en pingle. Søster klager hele tiden på meg, og jeg klager tilbake på henne. Hun krever at jeg skal være blid og glad. Jeg skal stråle som solen, slik at hun kan slikke og nyte den. Hun er sint for at jeg er trist. Hun mener at jeg ikke unne henne noe godt, at jeg er sjalu og egoistisk. Men hvorfor kan jeg ikke være trist? Hvorfor kan jeg ikke få sørge i fred?
Jentene har det så lett, det virker sånt på mor og søster. Hvorfor klarer de ikke å forstå at jeg har en annen natur? At for meg, så er det ikke bare å skru på en bryter, og prate i vei. I lukket forum, med en psykolog, eller andre steder, hvor jeg kan "være i skjul", er det lettere å prate om mine ting. Men å prate om de samme tingene til mor og søster, og de bare bagatilisere det hele, og mener jeg er alt for oppghengt i stoffskifte og slike ting. De mener at jeg bruker stoffskifte som skjold. Nei, jeg orker ikke å prate om mine ting til de andre. Særlig når det blir på den måten. At de krever at jeg skal stå rakrygget, og bare kjøre på, og ikke legge meg ned, når jeg har det tungt og vanskelig. Men hvorfor kan jeg ikke få lov til det? Synes synd på meg, være inne i min hule, for så å komme ut, når været har blitt bedre? Hvorfor må de to jentene i livet mitt, knuse huledøren min, og hale meg ut???? Hvorfor kan jeg ikke få lov å være i fred, men min sorg og smerte, for så å komme ut, når jeg har fått bearbeidet alt sammen????????? desp1 desp2
Jeg måtte virkelig spørre søster og mor, om de aldri var fornøyd med meg? Gjorde jeg aldri noe godt? Vare det bare negative ting med meg? Da ble søster sint og forbannet, og kalte meg for egotrip, at hun ikke orket å høre på mine egoistiske tanker, så gikk hun ut i gangen, og furtet der. Mor er jo r æ v dilter, og mener at søster har rett, og at vi skal bære henne på hendene våres. De mener jeg var egoistisk, den dagen søster kom hjem med bestått vitnemål i hendene, og jeg bare satt der, sur og lei. Men jeg var det fordi jeg hadde så mange negative tanker å slite med. Tanker om det å få høreapperat, tanker om alle nederlagene og smertene som dukker opp i utide hos meg. Men å forklare det, var ingen vits, tenkte jeg. Fordi de bare ville ha sagt "...nei, nå må du slutte å tulle, opp med hummøret, det er mange unge som bruker høreapparet, opp og hopp!!!...." Nei, jeg vil ikke opp og hoppe! Jeg trenger tid på å komme igjennom alt dette! Men DET skjønner de vist ikke......
D R I T T og D R A ><
Oi. Det er mange tunge tankar du ber på!
Eg veit ikkje om eg har så mykje å komme med, men ein god kram1 skal du i alle fall få.
Håpar og trur dagane dine vert lysare og lettare snart!
