Hypotyreose og trening

Jeg tror definitivt at vi er avhengige av endorfiner. "Runners High" er jo et kjent fenomen, og jeg har selv opplevd dette utallige ganger under kondisjonstrening. Det gir en veldig god opplevelse av treningen - også lenge etter at denne er over...

Så er det dette faktumet da at treningen har blitt en så stor og betydningsfull del av livet, og det er så vanskelig å gi slipp på noe man (jeg) har slik glede av. xx7

Kan det også være en ubevisst benektelse av sykdommen - at man forsøker å fortsette som før? Jeg vet ikke. Det er sikkert mange forklaringer. Jeg har hatt en joggeveninne i over 20 år. Vi har i alle disse årene sagt til hverandre at vi vil fortsette å trene slik at vi kan gå på fjellet også når vi blir "gamle"...Tanker som er risset inn i hjernen.

Det er ikke så lett dette. Det føles tomt ut å tenke seg et liv uten/mindre av denne følgesvennen som treningen har blitt. Mine tanker. help1

Det ligger vel et spørsmål implisitt : Er det nyttig å trene også etter at man har fått en stoffskiftesykdom ?
Jeg tror det er like mange svar på det som det finnes varianter av stoffskiftesykdom.
Skal jeg svare for meg selv, er det ubetinget nyttig å trene.
Også den gang jeg gikk på Levaxin og var meget dårlig fordi dette ikke passet for meg.
Men det var jo stor forskjell på før og etter jeg begynte med Levaxin. Det bedret seg betraktelig når jeg fikk Armour, men det blir allikevel ikke som før. Jeg må ta hensyn til økt restitusjonstid, og jeg kan ikke ta så mange kvalitetsøkter, og de jeg tar kan ikke inneholde så mange intevaller på høyt pulsnivå.
Men dette er altså svært individuellt.

Trening har mange effekter.
Trening er ikke bare nyttig for legemet - syken er under stor belastning når stoffskiftet ikke er optimalt. Jeg har hatt lange perioder hvor det bare av den grunn har vært nyttig å trene.
Formodentlig fordi hjernen hviler fra dette under trening - den får nok med å tenke på hvordan du skal utføre selve treningen.

Jeg tror at de som har vært vant til å trene, og som er vant til å kjenne de gode effekter, og vant til å lytte til kroppen og tilpasse treningen til den aktuelle situasjon kroppen er i - for den varierer jo også hos friske - og jeg mener bestemt at disse fortsetter å lytte til sin kropp også etter at man får en stoffskiftesykdom.
Det bør de iallfall, for trening dreier seg jo nettopp å lytte til kroppen.

Det er nok altid vanskelig å lære seg dette, og det blir nok ikke lettere hvis man starter å trene etter at man har fått en stoffskiftesykdom.
Mange som ikke trener, vet ikek hva det er. De tror det dreier seg om toppidrett. Det er det ikke snakk om. Toppidrett er ikke sundt, har aldri vært det, og kommer aldri til å bli det.

Jeg kjenner meg igjen der. Før (ikke så veldig lenge siden), kunne jeg trene i tre timer i strekk. Nå synes jeg det er tungt å gå 6 km. Opplever at jeg forfaller, at jeg orker mindre. På trening. I arbeid.

Akutt og plutselig er kreftene borte etter å ha brukt kroppen en stund. Og alt er da forvandlet til et slit. Har såvidt startet med avspenningstrening. Det funker bedre! Men det kjennes som et nederlag at jeg ikke orker trene som før.