Jeg har hatt lavt stoffskifte i ca 4 år

Hei

Jeg har hatt lavt stoffskifte fra jeg var 16 år, er nå 21.. Disse årene har vært veldig kaotiske for meg. fra jeg var 16 til 17 raste jeg opp ca 10kg og har fortsatt økt gjevnt og trutt i vekt.. Er ca 167cm og veier nå 71-72kg. I tilegg til dette har jeg hatt to forkjellige leger,ingen av dem gode på stoffskiftesykdommer. Jeg har ikke fått regelmessige blodprøver, ble satt rett på 100 mg levaxine pr dag, gått på dette frem til for ca 1 mnd siden (har nå økt dosen til 150 4 ganger pr uke, 100 3 ganger pr uke).

Har følt meg utrolig sliten og slapp alle disse årene. Fra mars 2007 og frem til nå har jeg i tilegg hatt store plager med ryggen,hoften,magen,ledd,søvproblemer osv.. Har mest sannsynelig vært underdosert hele tiden.

Dette går på sosiallivet løs, jeg har ikke så mange nære venner (fordi jeg ikke orker og være så sosial) Og fordi jeg føler meg for tykk. Jeg vil rett og slett ikke være sammen med de vennene jeg har fordi jeg føler meg feit. Det har skjedd uttalige ganger at jeg trekker meg fra avtaler fordi jeg står foran speilet for å kle på meg og rett og slett føler meg så tykk at jeg ikke vil vise meg for noen. Jeg spiser ganske sunt og har en aktiv jobb (bare deltidsjobb). Jeg trener ikke og har egentlig ikke energi til det heller..

Har prøvd å fortelle litt om situasjonen min til et par venninner,men de skjønner liksom ikke. De er jo friske og raske selv,så de kan ikke sett seg inn i situasjonen. Ikke har de hørt om lavt stoffkifte før engang..

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre med situasjonen min...Jeg vil bare føle meg bra, og miste det jeg har gått opp i vekt pga denne j..... sykdommen. Legen kan vel ikke gjøre noe fra eller til?

Dette vektproblemet mitt går ikke bare utover forholdet til vennene mine, men også samboeren min. Jeg orker jo ikke ha sex med han så lenge jeg føler meg som et takras.. Egentlig så styrer det faktum at jeg er tykk hele livet mitt. Jeg studerte på høgskole i 06-07, men gruer meg til å ta opp studiene igjen.. så i mellomtiden går jeg rundt som en looser med en deltidsjobb uten særlig relevans..

Vet ikke hva dere skal svare på dette,men gode råd blir høyt verdsatt..

Mitt råd er å snakke skikkelig med legen om vekt problemene.

Kanskje du skulle vurdere å gå over på en kur, for å se om du kan klare å overvinne dette som hemmer livsutfoldelsen din så mye. Slik som å spise lavkarbo. Men som du skriver så trener du ikke, så kanskje en gå tur 3 ganger i uken er en god ting å innføre sammen med kostholdsendringer. Selv om det koster mer for oss med stoffskiftetproblemer, så er det for de fleste ikke umulig å ta av.

Dette med selvtillit er et vanskelig tema. Det har mye med hva man fokuserer på og hvorfor man gjør det osv. Kanskje du kunne finne noen å snakke med det om? Finne en i samme situasjon eller lignende situasjon på samme alder kunne gjerne hjelpe? Det er en utfordring å leve anderledes enn de "normale", men men kan skape et veldig bra liv på tross av det. Ikke la et par kg gjøre livet ditt miserabelt, for det er nok ikke mange som bryr seg om det som gjør deg usikker.

Jeg gikk også bare opp hele tia når jeg brukte Levaxin. Jeg tror noen gjør det og synes det må være en frivillig sak å få prøve en annen thyroxinkilde.
Spør legen, det er denne som avgjør.
Jeg gikk meget raskt ned når jeg begynte med Armour og har blitt der, men har også hørt at noen ikke gjør det.
Uten at man får prøve får man ikke vite heller.

Ser at det er flere enn jeg som vekta går fel vei....vil spörre deg n`Finn-forskjellen på Levaxin og Armour, hva er det? Og-bivirkninger der da?På Armour mener jeg,hva er event.det ???

Hei :)

Jeg forstår hvor slitsomt dette er - det blir på en måte en ond sirkel det er vanskelig og bryte ut av. Man føler seg nede og samtidig har man sjelden overskudd. Når man da i tillegg føler seg misfornøyd fordi man opplever vektøkning så baller det på seg.

Doseøkning kan nok kanskje hjelpe på litt i forhold til og gi litt økt energi. Men samtidig tror jeg at man med denne sykdommen faktisk må "tvinge" seg til en del ting i perioder. Det er vanskelig, men nødvendig, for de endringer kommer ikke av seg selv.

Du har en moderat vektøkning i forhold til høyden din (altså i mine øyne langtfra overvektig). Men du er ikke selv fornøyd og da hjelper det ikke hva jeg sier i så måte. Sikkert ikke at kjæresten din forteller deg at du er vakker som du er heller. Dette har for deg blitt et problem, og det blir ikke borte - før du ser endringer på vekten.

Her må du altså ville gjøre endringer. Vektnedgang krever aktivitet som forbrenner mer enn du spiser i løpet av dagen. Ikke gjør den feilen en del gjør og spise for lite.

Jeg har selv gått ned 16 kilo på litt under et år. Min oppskrift, som nødvendigvis ikke er riktig for deg er: Lite sukker (ikke brus, eller andre såkalte sukkerfri varianter. Erstatt det med kaldt vann). Normal, sunn mat (behøver absolutt ikke dietter) 4-5ganger om dagen (moderate mengder selvsagt). Salt (minst mulig, da det binder vann). Unn deg noe godt når du har lyst på (hvis du ikke har lyst på hele tiden selvsagt). Man tar ikke skade av en liten sjokoladebit eller litt snacks (det er mengden man går opp i vekt av).

Og så kommer det essensielle, aktivitet. Med denne sykdommen er det dessverre slik for en del at aktivitetsnivået synker drastisk. Man har lite energi, vondter og kan føle seg generelt misfornøyd med det meste. Men du kommer ingen vei og vil bare oppleve at du vil gå ennå mer opp i vekt, hvis du ikke aktiviserer deg. Og aktivitet betyr ikke "grusom" og "beinhard" trening, det kan være lystbetont. Her må du altså finne noe du selv liker. Det er altfor mange som tenker trening=slit. Det er faktisk gøy og kjenne endringer i takt med at man gjør noe fysisk. Du går ned i vekt og det fantastiske er at humøret stiger.

Mestringsfølelse er viktig for mennesker - start forsiktig, så du ikke mister motet raskt. For dette er noe du må orke og fortsette med. Det er bedre og trene litt hver dag (feks gå en halv timg) enn og hive seg ut i noe som gjør at du blir liggende i dagesvis etterpå. Selv kjøpte jeg skritt teller - og det har vært min motivasjon. Selv på "dårlige" dager skal jeg ha gått et visst antall skritt. Hva du liker som kan gjøre deg godt aner jeg ingenting om. Men all aktivitet som er mer enn det du bedriver i dag, sammen med et sunt kosthold vil føre til endringer :)

caramella, kanskje du bare trenger litt liothyronin i tillegg.
eller du er noe undermedisinert.

man må selv følge med, og lave et excelark hvor man skriver sine blodprøveresultater og hvordan man har det.

Jeg selv trenger både ft4 og ft3 minst over midten.
Andre trenger dem to tredeler opp.

Noen blir endelig bedre med selentilskudd.

Jeg merket bedring atter at jeg begynte med lavkarbo (karbohydratene liksom tettet igjen reseptorene)

Jeg syns det bør være en menneskerett å få velge den medisin man føler seg best på ?
Det bør legen medvirke til, hvis ikke så ikke nøl med å si hva du mener om å bli overstyrt av et teknokrati.

Armour er din bestemors thyroxin.
Hun gikk på dette opp til 1970 da teknokratene overtok markedet med kunstig produserte hormoner og fikk myndighetene med på å gjøre de kunstige til førstevalg.
Til da var hormonene fra grisekjertler.
Produksjonsmetoden av dette har jo utviklet seg og framstår som et stabilt produkt. Jeg har iallfall ikke merket noe annet de åra jeg har brukt det.

Norge er et lite marked for medisin og langtfra alt har alminnlig markedsføringstillatelse. Derfor eksisterer en ordning som heter "søknad om registreringsfritak". Denne bruker legen daglig og den finnes i skuffen.
Når du har fått denne innvilget fungerer det som vanlig, men du må betale selv. En full dosering koster opp mot 5000 i året, men under halvparten av dette de første åra.

Litt leksikalsk : http://en.wikipedia.org/wiki/Desiccated_thyroid_extract
Produsenten : http://www.forestpharm.com/
http://www.armourthyroid.com/
En annen produsent : http://www.westernresearchlaboratories. ... throid.asp

Ellers om innblanding av Liothyronin i Levaxindosen : http://thyroid.se/content.php?ArtID=78&CatID=3

ja, sånn hadde jeg det og i flere år. det jeg lærte av det var at slike tanker ikke hjelper hverken meg eller andre ovehodet. i tillegg forstod jeg at jeg faktisk ikke har behøv for at andre skal forstå i dybden - jeg blir jo ikke friskere av den grunn.

jeg tror også det er lurt å ha forståelse for at andre ikke forstår - og også kan bli lei av de virkninger denne sykdommen har. min løsning på det var å ikke klage hele tiden, men helle spare meg til når jeg virkelig hadde behov for hjelp til saker og ting.
igjen - jeg blir ikke bedre av å snakke om det hele tiden med kjæreste og venner.

i tillegg gjør jeg flere tiltak i både kost, trening(med riktig kosthold kan man etterhvert også orke å trene litt og tilogmed like det:) ) og egenpleie samt hvile.
har tatt meg tid å forstå kroppens signaler, men nå begynner det å bli sånn nogenlunde.
ellers anbefaler jeg å snakke med en psykolog/psykiatrisk sykepleier. det kan hjelpe endel på å bygge opp selvbildet igjen, for det tror jeg du trenger.

det kommer til å ordne seg med studier, selv har jeg panikk for altmulig annenhvert sekund uten at noen rundt meg merker dette - og jeg har nådd langt flere mål enn det jeg trodde når jeg fikk denne greia her.

det krever bare en god porsjon tålmodighet og vilje.

Sitat:

---

ja, sånn hadde jeg det og i flere år. det jeg lærte av det var at slike tanker ikke hjelper hverken meg eller andre ovehodet. i tillegg forstod jeg at jeg faktisk ikke har behøv for at andre skal forstå i dybden - jeg blir jo ikke friskere av den grunn.

jeg tror også det er lurt å ha forståelse for at andre ikke forstår - og også kan bli lei av de virkninger denne sykdommen har. min løsning på det var å ikke klage hele tiden, men helle spare meg til når jeg virkelig hadde behov for hjelp til saker og ting.
igjen - jeg blir ikke bedre av å snakke om det hele tiden med kjæreste og venner.

---

Jeg vil si at det er veldig bra å ha noen som skjønner i dybden, som man ikke trenger å bite tennene sammen for!! Og jeg vil si at det har gjort meg mye godt å ha personlig kontakt med andre og ha muligheten til å "syte" og faktisk bli forstått i stedet for å bli stemplet som lat eller verre.

Man må nok finne noen som har samme eller lignende livssituasjoner for å få det. Men, jeg er selvsagt enig i at man ikke kan forklare det for alle i hele verden. For da blir for negativt å tenke på og forholde seg til. Tar for mye tid og energi som man kan trenge til helt andre ting i hverdagen. :)

Jeg tror absolutt at man trenger en periode med å snakke og forklare for omgivelsene. Det har noe med sorgen man må igjennom hvis man mister mer eller mindre av helsen. Kalles å mestere egentlig. Når man har alle detaljer er det ikke lenger så vanskelig å forklare hva og hvorfor for nye mennesker. Og det får mindre viktighet for de fleste etter som man venner seg til å være syk. Det går til et punkt så blir man lei av at alt i livet føles som om det dreier seg om sykdom ;)

Det er viktig å få tingene ut av systemet, og det er også viktig at folk nær en er klar over hvordan en kan bli pga stoffskiftet. Jeg vil si at å hjelpe folk i lignende livssituasjoner kan være en veldig bra ting for å komme seg videre i prosessen. For det å lette veien litt for noen som er nye skaper glede i begges liv.

Selvsagt er det vansklig for andre å se at noen lider. Og man må jo passe seg for å ikke bli helt egosentrisk.. :D

isa1 og Anne Ma: Dere er noen kloke hoder! Måtte bare si det :)

Hilsen Lilje