-
Hjelpes! :shock: Jeg ville IKKE økt dosen så mye - du sier jo lenger oppe at du ble dårligere av å starte med Levaxin, og da er jeg redd du kommer til å bli enda dårligere av en såpass drastisk økning... Var jeg deg, ville jeg ikke økt med mer enn 25 µg. (Dessuten er det vel tidlig å teste allerede etter tre uker, vanligvis sier man at blodnivåene først stabiliserer seg 4-6 uker etter en doseøkning.)
Mener ikke å skremme deg, men var jeg deg ville jeg forsøkt å få en "second opinion" fra en lege du vet kan en del om stoffskifteproblematikk før du dobler dosen.
-
Gratulerer, Thomas, med alt du har fått utrettet ;)
Og så vil jeg si at jeg er veldig enig med kris her.
-
Ja kan være enig i at det kan være en fordel å øke sakte. Ta heller 75 mg til dagen i 3 uker og kjenn etter hvordan du har det da og om du kan øke litt til. Kris har helt rett i at man vanligvis ikke tar blodprøver før etter 4-6 uker.
Hos meg økte jeg dosen i store sprang på 50 mg, og føler at det gikk alt for fort. Kroppen klarte liksom ikke å følge med på den hurtige økningen i hormoner. Bedre å ta det rolig for da slipper du å få så store nedturer.
-
Har gått på 100 ug levaxin i en uke uten å fått noen nye reaksjoner. Har blitt litt mer stabil i humøret, men fortsatt gjesper jeg MYYYYYYE...
I tillegg svetter jeg som en gris, men hvem gjør vel ikke det for tiden.
Har også fått time hos psykologen på fredag. (i morgen).
Resultatene fra nevropsykologisk undersøkelse viser at jeg kan ha ADHD så nå skal jeg inn til en "avgjørende" undersøkelse.
Viser det seg at jeg har ADHD i tillegg til Hypo, en skulder som nesten går ut av ledd og smertefulle håndledd så er vel sjansen for at trygdekontoret gir meg 50% uføre tilstede...
Men jeg har en mistanke om at jeg må forlenge ferien min med noen uker sykemelding. Føler meg ikke klar for noe stress nå...
-
Hei Thomas :D
Tror nok du må gi Levaxinen en del uker til før de store forandringene starter å komme. Hos meg tok det nok 2-3 måneder før jeg virkelig kjente store forandringer. De kommer liksom snikende på deg. Blitt bittelitt bedre hele tiden liksom :D Som deg var det humøret som først bedret seg og så kom andre ting etterhvert.
Forbered deg på at tilfriskningen plutselig stopper opp, og blir stående stille lenge, før den starter opp igjen og tussler sakte avgårde ;) Men siden du er mann, så er det fakisk mye større sjanse for at du får god virkning av Levaxinen. Så du kan bli fort mye bedre :D
-
Har vært hos psykologen i dag...
Prøveresultatene fra nevropsykologen og tester jeg har tatt hos DPS viser det samme... Endelig har jeg fått en diagnose: ADHD
Nå er det bare å vente ca 5 uker før en ny lege skal vurdere meg for medisinering av dette...
Har nettopp fullført 3 uker ferie hvor jeg har følt meg helt pyton. Var hos en turnuslege i dag og fikk 2 uker sykemelding.
Skal forsøke å komme meg litt bort nå... Det trenger jeg!
-
-
Kom litt seint inn Thomas, men kan bare si at jeg kjennte godt igjen beskrivelsen din. Jeg blei og for varm i varmen - men også for kald i kulda. Det siste er verst ! Det tar mange måneder før thyroxin virker for fullt, og det er også slik at det finnes inge snarveier. Det nytter feks ikke ta litt mer av det en stund - det blir bare verre.
Noe som undrer meg litt : når du går slik leeenge uten thyroxin, som du (og jeg) har gjort. Kan ikke det virke inn på en ADHD diagnose ?
Jeg mener bare at det er lett å reagere som om en har ADHD når en går slik ?
Men altså - bare tanker fra meg.
Lykke til iallfall !
-
Hei Thomas.
Ønsker deg lykke til!!!
Og bare som en liten oppmuntring, jeg har levd helt som vanligt i 7 år av de 8 som jeg har vært hypo, så det går ann. Når leve-som-normalt-dosen min ble funnet var det herrens-glade-dager!!!! Så det går ann, selv om alt er hardt og slitsomt til en finner den dosen.
Igjen lykke til, detta skal nok gå bra!!!
-
Tok ut 14 dager sykemelding nå...
Trodde det skulle bli befriende å få en endelig diagnose på hvorfor jeg sliter med konsentrasjonen, rykninger i kroppen m.m.
Hadde vel håpet at det var noe man kunne "fikse".
Fikk litt tid til å tenke i helgen og innser nå at jeg har to sykdommer som jeg kommer til å måtte behandle livet ut, mest trolig...
Selv om symptomene etter hvert vil bli mer og mer borte så kommer sykdommene alltid til å ligge der.
Tanken på at jeg må ta medisiner resten av livet virker på meg veldig deprimerende...
Hjelper ikke at jeg i tillegg begynner å få vondere i skulderen igjen og at jeg blir dønn sliten i hendene uten å gjøre så mye...
Prøver å holde motet oppe, men for øyeblikket føler jeg at framtiden er mørkere enn nødvendig...
