Irritasjon, sinne, frustrasjon og humør svingninger

Jeg har også vært en jente som alltid har stått på for andre, vært hjelpsom, bare snill og grei- aldri grinete, sur, sint eller lei meg blant folk. Jeg la lokk på alle negative følelser og fortalte ingen om mine hverdagslige ting eller problemer.

Nå som jeg har hatt nok en en lang periode, har jeg fått angstplager ( mulig depresjon og). Omverden fikk omtrent sjokk når jeg datt sammen i gråt, det taklet de ikke. Har i alle år laget ris til egen bak tydligvis.

Jeg har valgt å begynne hos psykolog for å lære meg til å vise "negative" følelser også, ikke bare være blid og glad hele tiden. Jeg vil ikke leve slik lenger, jeg vil kunne bli sint uten dårlig samvittighet, gråte fremfor folk, slik som er helt vanlig i menneskers liv. Men det er klart det er uvant for omverdenen at jeg plutselig sier ifra, og viser negative følelser også. Før så har jeg satt ALLE andre først(!), men det er det slutt med nå.. Jeg er viktig jeg og:)

Tror det er viktig sykdom eller ei; å være ærlig med sine følelser.

Helt enig med deg i det Madonna :) Det er kjempeviktig å tillate seg å være "mennesklig". Og de å være irritabel og sint er jo noen av de tingene..

Sitat:

---

Men jeg lurer på om jeg har vært en "Jack in a box" som plutselig har blitt sluppet løs.

---

Jeg tror den følelsen er ganske vanlig for mennesker som har møtt "veggen". Man har som oftest ikke energi nok til å holde tilbake reaksjonene på det vi burde ha reagert på tidligere, men som vi bare har sett gjennom fingrene med. Jeg har selv vært snill, men ikke alltid. Om folk gikk langt ut over grensene fikk de igjen uten nåde ;) Det som ofte er vanskelig er at vi kvinner er utstyrt (og oppdratt til) med en velutviklet dårligsamvittighet. Og det er vel den vi bør bekjempe?? Man skal ikke ha dårligsamvittighet for å vise følelser. Selvfølgelig er det grenser, men om man fra bunn av er snill tror jeg det skal mye til for å ende der. Egoister er ikke snille og omsorgsfulle sånn til vanlig... :wink:

Jeg har aldri lest at medisinene skal kunne gjøre annet enn å stabilisere hormonene. Men hormoner uten kontroll gjør jo at man svinger i humøret..

Kjempe enig i det som blir sagt her, jenter.

Vil bare føye til en ting (ikke le) og det er at hos meg kommer gjerne denne irritasjonen som går utover folk og fe rundt meg etter at jeg har spist usunn mat, feks. sjokoladekake og sånt. :oops: Jeg tror dette henger sammen med at jeg er vant med å ha en slank og fast kropp, men med hypothyreosen kom også en lavere forbrenning, som mange av dere er kjent med. Når det oppstår situasjoner hvor jeg ikke har fått trent, eller iallfall gått tur på mer enn tre dager, blir jeg frustrert og grinete. Ikke sykelig altså, men jeg blir misfornøyd med egen innsats, plages av dårlig samv. og ser mørkt på det meste..

Jeg tror i grunnen ikke dette er noe de fleste av dere vil kjenne dere igjen i, men ville bare fortelle hvordan jeg har det..

Skal sies at jeg er ung og singel, og det er sommer og strandliv.. så kanskje ikke rart om jeg henger meg litt ekstra opp i dette med vekta og bekymrer meg nok litt mer enn jeg hadde gjort hvis jeg hadde hatt mann og barn etc. Et annet viktig poeng er at de gutter jeg har møtt og hatt noe å gjøre med etter at jeg ble syk, har jeg aldri fortalt noe om stoffskifteproblemene.. og dermed settes det jo like krav til meg som det ville blitt gjort til ei hvilken som helst anna (frisk) jente.

Ellers tror jeg ikke jeg oppleves som så veldig sur og sånt, sånn til daglig, men jeg merker at venninnene mine mangler fullstendig forståelse for at jeg ikke alltid orker å bli med dem på shopping/kafe/kino etc., til tross for at jeg har fortalt dem om sykdommen.. tror liksom ikke det synker inn.

Jeg har også hatt (og har tildels fremdeles) et voldsomt sinne når ting går meg i mot. Mye av det tror jeg kommer når blodsukkeret er ute av balanse. Om det er for høyt eller for lavt, blir jeg fort irritert og lei. Denne sykdommen er jo også slik at den gir oss mange problemer og ekstra utfordringer i hverdagen, og når vi så opplever problemer oppå alt dette igjen, er det lett å bikke over.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Marianne

Vil bare føye til en ting (ikke le) og det er at hos meg kommer gjerne denne irritasjonen som går utover folk og fe rundt meg etter at jeg har spist usunn mat, feks. sjokoladekake og sånt. :oops:

---

Det vil jeg tro kan ha med blodsukkeret å gjøre, altså en rent fysisk årsak.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Marianne

Ellers tror jeg ikke jeg oppleves som så veldig sur og sånt, sånn til daglig, men jeg merker at venninnene mine mangler fullstendig forståelse for at jeg ikke alltid orker å bli med dem på shopping/kafe/kino etc., til tross for at jeg har fortalt dem om sykdommen.. tror liksom ikke det synker inn.

---

Det er nok vanskelig for dem rundt oss å ha forståelse for sykdommen vår. Vi ser jo "friske" ut. Jeg skulle mange ganger ønske at sykdommen kunne vært synlig utenpå slik som f.eks. et brukket ben er det, da hadde det nok vært lettere å få folk til å forstå.

Hehe, det er sant som du sier Sonja, og jeg vet ikke om man skal le eller gråte, for det er ganske komisk at man nesten går rundt og ønsker seg et brukket ben, og det er ganske trist at det er slik at det er sånt (ytre tegn) som må til for å få forståelse utenifra..

Her om dagen hadde jeg en såkalt "gråtekveld", jeg så videoer fra da søsknene og jeg var barn og ble veldig sentimental den kvelden, da fikk min mor et lite sinneutbrudd og freste om at jeg måtte slutte å synes synd på meg selv, og at etter jeg hadde fått denne sykdommen hadde jeg blitt helt oppi den (hennes ord) "og den stoffskiftesida du har funnet på nettet, gjør at du ikke kommer deg videre, men henger deg opp i sykdommen din.." bla, bla.. jeg synes det er ganske ignorant av henne. Jeg er da 20 og bor i egen leilighet, studerer, har sosialliv, og fikser alle deler av livet.

Det gjør vondt når de som i teorien skal stå deg aller nærmest ikke forstår hva du sliter med.

Hun har altså fått med seg at jeg er del av et forum på nettet, men hun har ikke vært her inne og kikket.

Det skal sies at jeg begynner å bli mye bedre i takt med armour inntaket mitt, men hypotyreosen er fortsatt en del av hverdagen min, og jeg frykter for utgiftene jeg vil ha resten av livet på armour som ikke gies på blå resept, og jeg frykter også at den positive effetkten ikke skal vare livet ut.

Og jeg tenker på dere andre som enda ikke har funnet riktig medisin og/eller dose.

Vil bare si at jeg har slitt veldig mye med irritasjon, sinne, frustrasjon og humør svingninger, spesielt uka før menstruasjon. Synes irritasjonen og sinnet er blitt bedre, tror det er fordi min livssituasjon er blitt roligere nå, mindre stress. Tror også at jeg har brukt sinne og irritasjon som er krykke, kraften derfra til å komme meg på beina og i sving.

Men jeg har mistet min humoristiske sans. Er blitt så alvorlig at det ikke er måte på. Kjedelig.....

Til Marianne :D

(Orket endelig å lese litt igjennom tråden her.)

Heldig er den gutten som klarer å få tak i deg, og er det en som bare er fokusert på kroppen din, er han ingenting å ha. (Hvor lang tid tror du det går før han f.eks. er skallet og har øl-vom?) IKKE KAST PERLER FOR SVIN

Og jeg er veldig enig i at det er dumt at andre ikke kan se på oss denne sykdommen, selv om jeg ser enormt mange ting utenpå.

Det er så forferdelig å bli møtt med holdninger som med din mor. De nærmeste skulle liksom vært der for oss, men istedenfor legger de stein til byrden med ekstremt sårende og uvettige utalelser.

Jeg synes ofte at det verste med å være syk, er andre folks holdinger og uforstand og mistro m.m.

Men det er derfor så bra at vi har hverandre her inne - at vi forstår ulike aspekter hos hverandre og viser tålmodighet og forståelse (selv om vi av og til også kan misforstå eller være litt for brå i uttalelsene).

Marianne, du er så søt og skjønn ei jente at jeg rett og slett har lyst til å adoptere deg. Og hvis gutta ikke behandler deg ordentlig, så skal jeg komme og ta dem et tak!

Ã…h Stina, om jeg ikke visste om jeg skulle le eller gråte i mitt forrige innlegg, så vet jeg det iallfall ikke nå... Smiler stort og rørt her, men kjenner en ydmyk tåre på vei ned mitt kinn..! (vi er da sårbare mennesker.)

I den siste tida har forumet utviklet seg til å bli mer personlig, støttende, oppmuntrende og omsorgsfullt, i forhold til tidligere da det gikk mer på tall, benevnelser, linker til vitenskapelige artikler og i det hele tatt en mer "saklig" profil. Det kan være at det er noen som ikke er fan av denne utviklinga.. men jeg kan ikke annet en å si at det gjør utrolig mye med meg og humøret mitt og få et innlegg som dette :P Og jeg unner alle andre det også!!

VI ER FLOTTE MENNESKER ALLE SAMMEN!! Gjenta i speilet, hehe :lol:

I starten da jeg kom hit var det for å lære om sykdommen og få råd i forhold til medisin. Etterhvert har den sosiale faktoren blitt vel så viktig. Jeg greier utmerket godt å skille dere alle fra hverandre med historiene deres (TROSS HYPO) og jeg tenker på dere i hverdagen min, også når jeg ikke er på nett =)

Og når det gjelder dette med kropp, Stina, så vet jeg godt at livet er for kort til å gå rundt med komplekser. Det er ikke verdt det. Det er bare det at det er så uvant med disse ekstra par kiloene, det er ikke mange, men det er bare så mye perfeksjon i miljøet mitt.. det er sånn samfunnet har blitt. synd er det.

Mammaen min er ikke egentlig et dårlig menneske. Føler jeg må skrive det. Men jeg er veldig skuffet over hvordan hun har håndtert at jeg er blitt syk. Pappa kan jeg heller ikke prate med om dette noe særlig. Og venner.. venner, de... tja, hva skal man si, man er ung, og det er ikke akkurat kroniske sykdommer som er poppis samtaleemner over caffe latten :oops: He he. Som dere skjønner, er jeg glad for forumet ditt Sonja, og alle dere som deltar, og nå legger jeg meg, en spesiell go'natt hilsen til deg, Stinamor =)

Hei Marianne :)

Jeg liker også den sosiale vrien forumet har fått! :D Hvorfor ikke dele det som vi kan? Jeg tenker som så: Kjenner noen igjen historien min så gjør det ikke så mye. Det vil bare si at jeg har dem nært inn på livet ;) Hvem ellers ville gidde å følge med? he he he... Men det jeg liker med det sosiale preget er at det blir mennesklig. Og denne sykdommen vår har så mange spekter og så mange skjebner. Jeg tror det kan være sunt å dele en del av det med de andre på forumet. Om noen vil ha det vitenskapelig og saklig så kan de jo det også. Jeg tror at det er en stor del av det hele. Som du sier så lette du etter informasjon i begynnelsen, og det gjorde jeg også, og jeg tror det er viktig at vi hjelper de nye med det de lurer på.