Til mann-61
Må si at din situasjon engasjerer meg litt - er som å lese om meg selv for vel et år siden - så dette svaret blir laaangt. Og jeg baserer det på de erfaringene jeg har gjort meg de siste par årene:
ja, ja det er ikke annet å si enn at din symptomliste ligner veldig på min egen.... jeg er ikke hes, men ellers stemmer det meste. En av de beste indikatorene på at noe er galt med stoffskiftet er at kroppstemeraturen er lav. Frysetokter og muskelsmerter er veldig vanlig.
Og for ikke å snakke om problemer med husk og konsentrasjon. En stund etter at jeg begynte med medisin oppdaget jeg at jeg kunne gå med hevet hode. Mens jeg var på det sykeste måtte jeg se ned for å ikke snuble - måtte konsentrere meg om å sette bena riktig- og det ble en vane....
Og jobb som kundebehandler er sikkert en utfordring. Mange baller i lufta, mye lyd, vanskelig å holde flere tanker i hodet samtidig og snakke "rent"? (jeg har jobbet som koordinator - ikke en drømmejobb når en er syk pga lavt stoffskifte)
Jeg kjenner meg også igjen i det å være tungpustet. Jeg pustet i øvre del av lungene, og det kjentes ut som om jeg ikke klarte å fylle hele lungen med luft. Dessuten fikk jeg svimmelhetsanfall dersom jeg var fysisk aktiv. Jeg fikk også astmamed. av legen uten at det ble sjekket om jeg hadde astma....
Hvis jeg var deg ville jeg ville ha bestilt meg time hos Oftebro så raskt som mulig. I det offentlige får du mest sannsynlig ikke hjelp før prøvene dine slår ut - og da spørs det hvor langt prosessen har kommet. Ikke vits i å bli sykere enn du er nå. Du vil som det er nå sannsynligvis bruke en god stund på å komme deg tilbake i jobb - også etter at du evt. har fått medisin. Hvis det viser seg at du sliter med lavt stoffskifte - vil kjemien i kroppen din sprike i mange retninger - og det vil ta litt tid før dette normaliser seg. Jeg har en masse vitaminmangler som kommer i kjølvannet av sykdommen (får tilskudd osv for dette). Og disse i seg selv er ofte nok til å slå en ut (vitamin b12-mangel f.eks). Oftebro ser alt dette under ett. En annen ting som er viktig - er å føle at en har en lege i ryggen. Dette er ikke minst viktig med tanke på hva en skal si til arbeidsgiver. Dersom du ikke har en lege som vet hva som feiler deg - blir det vanskelig å oppgi noen grunn til fravær overfor arbeidsgiver - og det blir også vanskelig å gi noe perspektiv på hvor lenge en kommer til å være borte fra jobben. Når du får en ordentlig utredning (f.eks av oftebro) kan han si ca. hvor lenge du vil trenge før du er tilbake i jobb. Det med jobb - blir gjerne en ekstra stressfaktor når en er så syk som du beskriver at du er. Og stress bidrar ikke til at en føler seg bedre. Greit å ha dette avklart med arbeidsgiver - evt. lengde på sykefravær, evt. tilrettelegging som kortere arbeidsdag/aktiv eller delvis sykemelding - slik at du kan senke skuldrene i forhold til dette. Og ikke minst - dette med å ta på alvor at du ikke klarer å gå på jobb lenger er en viktig prosess for deg selv også. Vi er gjerne slik vi mennesker at først gir vi opp hus og hjem (klarer ikke å holde rot unna og oppvask/klesvask hoper seg opp), Så gir vi opp partneren (har ikke overskudd til å pleie parforhold), og så gir vi opp oss selv (orker knapt å gå i dusjen - og sosiale tilstelninger blir slitsomme - vi vil helst bare ligge på sofaen) - og så gir vi opp barna våre(hysj ikke bråk - kan ikke andre hjelpe deg med det?) - og så gir vi opp jobben vår (skremmende når vi må slippe taket....for hva vil det si om oss?). Kanskje burde vi begynne med å gi opp jobben for å få overskudd til de andre tingene en periode. Ingenting er så viktig som å ta vare på seg selv og familien når en er syk! Og en annen ting som er viktig - er å snakke med familien om hvordan en har det. Viktig med forståelse fra dem - og at de skjønner hvorfor du er i så dårlig form. (og hvorfor du evt. må bruke mange penger på en spesialist som ikke har refusjonsavtale.....)
Lykke til,
Ønsker deg alt godt!
