Glemte si jeg bruker Antideppresiva men blir bare værre av de føles det som. Prøvde noen da jeg var veeeeldig syk og jeg blei gal assa virkelig gal ikke bedre og det er det jeg er redd for med disse og bli gal gal vil ikke det heller he he :) GALE LILJA
Ja, da er du i godt selskap, Lilja, for det er noe feil med oss alle sammen.Sitat:
noe er feil med meg
Forstår virkelig at det er skuffende at du ikke har nådd slik som du er blitt lovet, for da har du jo ikke fått dine forventninger innfridd. Så vidt jeg med min begrensede kapasitet da kan forstå, er at du kanskje må gjøre noe med forventningene dine.
Men det er så vondt for meg å råde deg siden jeg ikke har kunnskap om selve sykdommen, kan bare famle litt i blinde, tenke noe logisk, sammenligne med andre ting, noe med meg selv... Men det er jo i alle fall dette med tanken som styrer oss. Når vi får en negativ følelse, så har det alltid vært en negativ tanke først (og/eller kanskje veldig kjemisk ubalanse i noen tilfeller, så som muligens manisk/depressiv... her er jeg noe usikker). Altså gjelder det å få stoppet den negative tankerekken i å få lov til å ha så stor innflytelse på hvordan vi føler det. Noen kan kanskje her ha hjelp av antidepressiva, andre ikke. Fint at du har forsøkt antidepressiva, for da har du i alle fall prøvd. Det eneste er det at noen må forsøke mange før de finner en som passer "sin kjemi". Jeg kan jo ikke vite om dette er tilfelle med deg, det kan vel egentlig ingen. Hvis jeg har fått dette riktig med meg, så er det slik at man skal forsøke en antidepressiva sammenhengende i 3 uker. Hvis man til da ikke har fått effekt, så er det ikke vits i å fortsette. Dette er sikkert ikke den absolutt sannhet, for her kommer nok også doseringsforhold inn i bildet.
Uansett, ved alvorlig psykisk sykdom, som jeg innbilder meg at Anoreksi er, så skal også samtaleterapi inn i bildet. Det får du jo sa du sist, men hadde vel ikke helt funnet tonen med terapeuten din. Men det er nok uansett bedre enn ingenting. Og så lurte jeg da på disse forumene med Anoreksi - du har jo linkene over. Tror du ikke at mange ting er bedre å drøfte med andre som har spiseforstyrrelser, tror du ikke de vil kunne forstå deg og råde deg bedre?
Men uansett, tilbake til det å slippe tanken om vekt. Det som er viktig for å klare dette, er å erstatte "tomrommet" i hodet, som tidligere inneholdt "vekt" med noe annet. F.eks. det å ta lappen. Skjønner? Du skal bli så opptatt med å tenke på noe annet gøy/spennende/interessant at du rett og slett ikke får så mye anledning til å tenke på "vekt". Jeg tror dette kan virke, men i hvor stor grad, det vet jeg ikke.
Klem fra GALE STINA http://www.cheesebuerger.de/images/s...hlich/d035.gif
Lilja, legen sa at de skulle øke soen i juni. Det er snart.
Jeg merket straks at det skjedde noe så snart min ft4 kom opp til det punktet jeg trengte.
Mange er deppa når ft4 er for lav.
De stemmene er ikke begrenset til folk med lav vekt, den ene jeg spurte veide 50 kg for mye, den andre 30for mye, den tredje 10 kg for lite.
Den ene av dem redder verden i et yrke, den andre omtrent også, og den tredje ikke. (rekkefølgen stokket om) (en av dem er mann)
(alle disse hører stemmer om at de er stygge. De sa at de ikke lytter til stemmen, det kan stemme med at de ikke er anorektisk tynne eller bulimiske nå.)
Husker ikke hvordan løsning Peggy st Claude hadde på saken, men jeg synes å huske at det var noe med å ikke lytte.
Jeg suger også til meg av informasjon her. SÃ… kloke dere er damer! :shock: Mye av det dere skriver kan jo også overføres i andre situasjoner.
Og Stina - jeg må få lov å si at jeg ler meg skakk av noen av innleggene dine. Selv om temaet er alvorlig. Du er morsom! :lol:
Takk, Yvette, prøver meg på litt galgenhumor :P Håper bare jeg ikke sårer noen ved det, for det er i alle fall ikke hensikten. Det er absolutt ikke alle som skjønner humoren min, så din tilbakemelding gleder meg veldig ;)
nora, jeg trodde ikke du mente bokstavlige stemmer, da må jeg og "koret" mitt trekke oss tilbake. Hører nok ikke direkte stemmer, det er nok mine egne tanker som plager meg. Ingen ønsker jo å være overvektige, syke, stygge, annet "dritt og lort". Vi ønsker jo alle å ha det bra i en god og fin verden. Dessverre er ikke det tilfellet, men vi må gjøre så godt vi kan for å trives og hjelpe andre å trives.
Lilja, har nettopp sett på Skjærdgårdsdoktoren på NRK. Det er så koselig. Men jeg kom til å tenke på noe. Både du og jeg er slike som bekymrer oss alt for mye, det er jo slik at vi lider stort under det selv. (Forresten, kan du forsøke å glede deg over at du KUN veier 52 kg. Det kunne jo vært mye verre, eller hva?) Uansett, i kveldens episode så var det ei overbekymret gravid dame (som meg og deg ;), og så var det mannen hennes som var alt for skjødesløs med en "ingenting skjer" - holdning. Begge deler er feil. Det blir galt å bekymre seg til døde, den eneste som lider under det er oss selv. Men det er også tåpelig å fare rundt som en propell uten å tenke seg om og ta forholdsregler for ting som kan skje.
Hva mener dere andre kloke mennesker?
So long!
Takker for svar :) Ja skulle hatt noe og gjøre tatt lappen eller noe annet men så er det at trening er liksom det jeg får tid til de andre dagene orker jeg ikke mye da må jeg slappe av for er sliten den treningen :,( Jeg er ofte på sider om spiseforstyrrelse men kan ikke snakke om mat der eller si jeg skal dø masse som ikke er lov og trenger et sted hvor jeg kunne bare hyyyyyyyyyyyyyyyyyle ut he he he leeeeeeeeeeeeer av meg selv men hjelpes he he :) Jeg skulle aldri kommet hit jeg som bare surrer dette er jo et Stoffskifte Forum og så kommer jeg inn her med bare surr om annen sykdom UNNSKYLD alle sammen :,( Glemmer meg jeg har jo lavt stoffskifte også men mye andre møkka plager og he he :)
Jeg skal ikke øke dosen i Juni det har jeg ikke hørt om da skal jeg bare ta en ny blodprøve og hva den viser vet ikke jeg men , så tar vell det tid og alt tar sin tid :,( Men hadde blitt glad om jeg følte meg bedre og ikke så trøtt, sliten at mange kansje tror man er lat at man ikke gidder da og det er feil ord liksom. Dem forstår ikke ordet SLITEN tror jeg :)
Jeg skal til Psykologen imårra men gruer meg og så er det så mange busser og ta og holde styr på uff uff hater det mye og så trives jeg ikke med den nye Psykolgen helt :,( Selv om hun er snill helper ikke det :,(
GODKOZ
Hei igjen, Lilja ;)
Lilja, dette er mitt regnestykke til deg: KILO = VEKT = TRENING (det døper jeg likhetskvotiens). Du må glemme ALLE! Du kan sikkert trene noe hvis du kun gjør det forsiktig eller moderat - men ikke i en anoreksi-kategori! Vet ikke om jeg gjør meg forstått eller om jeg har rett. Men jeg tror det må være ca slik. Det er det samme om du er overfokusert på maten, vekta, kiloene, treninga hvis de alle er sider av samme sak: ANOREKSI!Sitat:
Ja skulle hatt noe og gjøre tatt lappen eller noe annet men så er det at trening er liksom det jeg får tid til de andre dagene orker jeg ikke mye da må jeg slappe av for er sliten den treningen
Jeg synes jo heller ikke du bare skal være anoreksi-forumene, for du hører jo også hjemme her. Men jeg mente at de typiske anoreksi-spørsmålene kan nok andre med lignende lidelse imøtekomme deg bedre på. Hvis de ikke har lov til å snakke om mat der inne, så er det nok en god grunn til det. Tipper på at det ca det som jeg har sagt til deg tidligere: Det er dine tanker rundt mat (bl.a.) som gjør deg syk. Hvorfor det ikke er lov å snakke om tanker om å ønske om å dø, forstår jeg ikke. Er det en spesiell side av anoreksi dette med dødsønske? I alle andre tilfeller jeg vet om, så er det bra å snakke om slike tanker hvis en først har dem. Jeg tror det er mindre sjanse for at man gjør det hvis en får lov til å snakke om de tankene en har rundt det. Men jeg vet ikke. Husk at det står i Bibelen ca noe om at når den blinde leder den blinde, så ender begge i grøfta. Derfor bør du drøfte slike ting med psykologen din, denne har profesjonell utdannelse.Sitat:
Jeg er ofte på sider om spiseforstyrrelse men kan ikke snakke om mat der eller si jeg skal dø masse som ikke er lov og trenger et sted hvor jeg kunne bare hyyyyyyyyyyyyyyyyyle ut he he he leeeeeeeeeeeeer av meg selv men hjelpes he he Jeg skulle aldri kommet hit jeg som bare surrer dette er jo et Stoffskifte Forum og så kommer jeg inn her med bare surr om annen sykdom UNNSKYLD alle sammen
Tilbake til treninga (og evt vektfokusering, kroppsfiksering). Vil du at tankene rundt kroppen din skal hindre deg i å gjøre andre spennende ting i verden? Ikke la tankene din kontrollere deg - kontroller tankene dine så du får større frihet og valgmuligheter og erfaringer i livet. Men snakk med psykologen din, ikke ta mitt ord for lov (og lykke til i morgen, forresten - og selv om du ikke kommer så godt overens med personen som menneske, så skal du huske at psykologen innehar en utdanning og kompetanse som du likevel kan dra nytte av - skjønner?)
Og Lilja, bare hyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyyl du når du føler for det. Tror det er bedre enn å stenge masse følelser inne. Ikke be om unnskyld, og det er bra når man kan le av seg selv!
Lykke til, vennen ;)
Ã… takker for svar igjen :) Du har alltid så fine svar og lange :) Liker det :) Og være på forum med mennesker med SF er noen ganger kansje triggende eller hva ordet er så der jeg er får man ikke snakke om mat, vekt og så mye om selvskading og at man vil dø eller hvordan da ivertfall.
Jeg liker meg her men ja som du sier mye tanker mat, jeg er flinkere enn før men er redd for at jeg blir for redd og må vite hva er trygt og kansje jeg ikke føler meg trygg på alt.
Så vekt jeg vet at jeg ikke er tjukk, jeg mener bare jeg kan ned litt men ikke mye. Da jeg var kjempesyyyyyk var ikke det sånn jeg tenkte da skulle jeg ned og ned og samme om Psykologen sa er du ikke redd for og dø imårra er du ikke redd hjerte stopper og jeg var vell ikke det da og noen ganger har jeg like tanker som da henger meg opp i det bestemte tallet men da klarte jeg gå ned men nå føles det som noe er galt det går ikke og det er der jeg er nå jeg vil se at det går litt ned igjen så jeg kan føle meg tryggere enn nå.
Trening er nok mer en tvang igjen :,( Det var værre da jeg var sykere da var det hele hele tiden måtte jogge ennå jeg var så svak svak kunne daua på joggeturen. En gang husker jeg datt ned jeg sklei ned trappa og det var en lang trapp jeg var tynn og jeg slo meg ja og mamma og pappa hørte det bråket og sa nå er hun død hun kunne ikke overlevd det men jammen gjorde jeg det men alle var jo livredde. Jeg knakk ingenting heller fikk bare sinnsykt vondt her og der he he :) Men jeg da var ikke det rart hm. Ja nå rota jeg meg bort he he :) Jeg måtte trene overalt helt besatt. Noen ganger tenker jeg i de baner nå og må trene trene. Men holder det til 3 ganger i uka men de dagene blir det liksom overtrening føles det som kjøre på uff Føles som det er mer tvang og det kan liksom øke på tiden på Løpebåndet da for eks men hva nytter da går ikke ned jo hvorfor trene sånn :,( Hadde det funka så :)
Mange med SF ønsker og dø og slippe og leve ivertfall er jeg sånn. Jeg skadet meg selv håpet noen skulle drepe meg. Men nå har jeg ikke skjært meg på lenge selv om tanken har vært der da Uff
Men jeg vil ikke at sykdommen skal ødlegge så jeg ikke kan få gjordt annet en at jeg må fokusere på den hele tiden :,(
Takker for at du ønsker meg lykke til imårra kan trenge det sånn som jeg gruer meg mest til alle bussene da uff he he :) Bra jeg kan hyle ut her he he trenger det :)
Kjære Lilja
Får visst aldri tullet meg avsted til å gjøre noe fornuftig jeg, eller få lagt meg, så da kan jeg heller snakke med deg. Jammen fornuftig det jo. (Ja, ja, det er jo lov å håpe i alle fall.)
Hva er SF, er det det samme som selvskading? I så fall forstår jeg hvorfor det ikke er lov å snakke om å dø der inne. Men vil dette si at anoreksi er en form for selvskading? Hmm... uansett, så handler dette om kontroll eller mangel på kontroll. Har også vært inne på dette før: Hva er det du må kontrollere, Lilja? Vet ikke om jeg er på villspor, bare tenker jeg, og det kan jammen meg være skummelt nok, skal jeg si deg ;) Men er du sikker på at ingen andre har skadet deg? Er det derfor du ønsker kontrollen med å skade deg selv? (Ingen andre skal gjøre det, du skal nok gjøre det selv.)???
Jeg er så usikker på dette. Du snakker også om at du håpet at noen andre skulle drepe deg. Hvorfor det? Og dette passer jo ikke inn, men jeg har faktisk hørt noen nevne dette før. Men hvorfor vil du både skade deg selv og la andre skade deg? Hva i all verden har fått deg til å føle deg så lite verd? Jeg vet jeg er en toskeskalle, men det eneste jeg kan finne på, er at andre har skadet slike som deg først.
Treninga di høres jo ut som tvangsnevrose, men den hører vel hjemme i hele anoreksi-pakka. Men snakker ikke du og psykologen din ordentlig om disse tingene? Man kan trene seg ut av tvangsimpulser, så vidt jeg vet. Men du må ville, Lilja, og det vil du jo:
Jeg har et forslag: Kan du skrive opp tre ting som du virkelig har lyst til å gjennomføre - det må være prosjekter som du har mulighet for å utføre, men som samtidig krever en del av deg. F.eks. nr. 1. Ta lappen!Sitat:
Men jeg vil ikke at sykdommen skal ødlegge så jeg ikke kan få gjordt annet en at jeg må fokusere på den hele tiden
Når du så skal utføre delmål i prosjektene dine, så som f.eks. å ta en kjøretime, så skal du ikke trene dagen i forveien eller dagen du skal ta kjøretimen. Men du må for alt i verden ikke la dette føre til at du spiser mindre igjen for å styre mer med vekta - da har du tatt ett skritt tilbake istedenfor ett skritt frem. Hvis du så har krefter igjen etter kjøretimen, SÃ… kan du heller trene hvis du føler at du må.
Hele tiden skal du ha hovedmålet for øyet. Du skal se for deg dagen da du henter sertifikatet ditt. Dette skal nå bli det viktigste i livet ditt - men bare for en tid, bare til du har tatt lappen. Ikke tenk lenger enn det. Hvis du er redd for at dette tar for mye av tiden din og konsentrasjonen din som du aller helst ville brukt på trening og andre ting, så skal du også hele tiden har klart for deg at når du er ferdig med prosjektet ditt, så kan du ta tiden din tilbake og bruke den som du vil, evt. trene mer igjen.
Følger du meg? I perioder skal du altså være opptatt med store, viktige prosjekter i livet ditt. Tenk for en triumf når du har gjennomført dem! Men hvis du er redd for å miste for mye kontroll, så vet du at du hele tiden kan få tilbake 100 % kontroll når prosjektet ditt er ferdig. Altså egentlig enda en belønning. Du må unnvære litt (kontroll) mens du jobber på en viktig sak som du vil kunne glede deg lenge over - kanskje evig.
"Baktanken" min med dette - i tillegg til den enorme belønningen du får når du fullfører prosjektene, er at du da har blitt så opptatt av andre viktige ting som gir deg mestringsfølelse og glede, at vekt og kropp kanskje ikke vil bety så mye for deg lenger - permanent. Kanskje du i et av prosjektene har klart å få deg en jobb som du trives veldig godt med. Og det kan jo være at du vil feile litt underveis med prosjektene, evt noe tilbakefall med "vekt-kontrollen". Ikke gi opp for det, ikke et øyeblikk!!! Da begynner du bare på den igjen. Alle feiler, ikke glem det. Hvis du er for streng med deg selv, så klarer du det ikke. Og ingen har glede av det, aller minst du selv.
Men Lilja, jeg må advare deg. Du må ikke gjøre dette uten å drøfte dette med psykologen, evt legen. Jeg kjenner deg jo ikke så godt, og jeg vet jo ikke om dette er løsningen for deg, men jeg håper det. Og jeg håper at du lykkes med det du ønsker å få til i livet. Men du må ta hensyn til legenes veiledning, for jeg tror nok det er tunge ting du sliter med Lilja.
Hvis du lykkes med å mestre din egen sykdom, så er kanskje en mulighet senere å jobbe for andre som da er i den situasjonen som du en gang har vært i, men jeg vet ikke om dette er noe for deg. Noen mennesker har bare stor interesse for å hjelpe andre i samme situasjon som de selv har vært i, og ofte er de vel best kvalifisert til det - de vet jo hvordan det føles.
Lilja, Google-søk på "selvskading": http://www.google.no/search?hl=no&q=sel ... DcountryNO
http://www.lommelegen.no/art/art2729.asp - her var mye nyttig, Lilja, f.eks.
Sitat:
Pasienter som selvskader har ofte opplevd alvorlige store traumer, langvarig mishandling eller vanskjøtsel. Dette er mennesker som er skadet på flere plan og har en rekke symptomer hvorav selvskading er ett av dem. Det å komme til målet med god behandling er tidkrevende, men det hjelper med åpenhet og kunnskaper.
Litt betryggende for meg å lese nå, for jeg føler meg virkelig på tynn is, når jeg "råder" deg, men jeg synes det er synd at du sliter så fælt at jeg kan ikke la være heller - husk bare legen/psokologen!Sitat:
Behandling av selvskading er svært sammensatt:
Behandling av bakenforliggende traumer.
Teknikker for å stoppe den skadelige atferden.
Innlæring av og øvelse i andre mestringsstrategier.
http://www.psykiskhelse.no/artikkel.asp?id=922http://www.aftenposten.no/meninger/komm ... 198718.eceSitat:
Selvskading har i en del tilfeller store likhetstrekk med tvangshandlinger. I noen sammenhenger har man målt at personer som selvskader har angstsymptomer i forbindelse med selvskadingen, som tilsvarer det personer med tvangshandlinger viser. Noen ganger kan man betrakte selvskadingen i seg selv som tvangshandliger, men det er grunn til å tro at mange skader seg selv for å avlede vanskelige tvangstanker eller angstfremmede situasjoner.
Ja, nå fikk i alle fall jeg litt svar på noe av det jeg selv har spurt om over. Har du vært på nettstedet klara-klok.no som det står om her? Du kan jo kikke, vet ikke hva det er jeg.Sitat:
Enkelte har kalt selvskading for vår tids anoreksi, men psykiater Finn Skårderud mener at det ene supplerer det andre. Jenter som sliter med spiseforstyrrelser kan også være selvskadere. Det handler om å uttrykke seg gjennom kroppen, om å være konkret og synlig, i hvert fall for seg selv, i et utydelig, uoversiktlig og flytende samfunn, sier han. I samtale med både ungdommer og klinikere hersker det ingen tvil om at dette er et økende fenomen. Den danske avisen Politiken bragte nylig en stor reportasje om selvskading blant jenter og slo saken opp over hele førstesiden, og i forrige uke kunne Aftenposten melde at selvskading stadig oftere er et tema når unge ber om råd på nettstedet klara-klok.no.
Og nå SKAL jeg forsøke å få lagt meg. Håper du sover trygt og godt under dyna og at turen din går greit i morgen. Ofte er ikke ting så ille som noen av oss forestiller oss. Oi, mange unødige bekymringer vi kunne spart oss for. Ja, ja, i morgen begynner vi nytt, OK? :wink:
