I går var jeg hos legen og fått Lavaxin for første gang.

Hei. Detta stoffskifte greiene er jamensemeg ikke bare bare!!!

Jeg har følt meg frisk!!! på levaxin i 8 år, men har likevel gått opp i vekt alle årene, ikke masse men mer jevnt og trutt. 8 år og 2 barn senere veier jeg 20 kilo mer enn da jeg fikk sykdommen. Og jeg og føler meg ganske aktiv, jobber i barnehage og de siste 2 årene i uteavdeling. Så det er ikke mye sitting.

Men etter at jeg startet på Armour i oktober har jeg gått ned nesten 6 kilo, men hue henger IKKE med, selv om jeg håper det skal forandre seg.

På mandag byner jeg i 60 % jobb etter å ha vært sykmeldt i ett år, og håper søknaden min om 40 % ufør går igjennom.

Hei.Kjenner meg igjen ja..Jeg kan trene og ikke gå ned mer enn to kg.Kjekt at du driv med ridning da,det gjør jeg også. :D

Utrolig at du klarer å være i jobb syns nå jeg! Ære være deg for det. Har hatt litt lavere verdier for en stund siden og det var helt grusomt. Glemmer aldri den følelsen.

Håper det går bedre for deg med Levaxin, vær oppmerksom på at du kan trenge å øke dosen.

Lykke til og velkommen på forumet.

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av cat

Utrolig at du klarer å være i jobb syns nå jeg! Ære være deg for det. Har hatt litt lavere verdier for en stund siden og det var helt grusomt. Glemmer aldri den følelsen.

---

Går greit å være i jobb.. klarer det ihvertfall, men går hele tiden med følelsen av at jeg selvfølgelig ikke gir alt, men kun det som holder meg flytende, liksom..

Det verste syns jeg faktisk er å få folk til å forstå at jeg ikke er sur, selv om jeg er stille.. (noe som er ganske uvanlig til meg å være) Føler at jeg ikke har noe å gi, er helt tom når det gjelder hva jeg skal si.. Tror det er vanskelig for folk å forstå den følelsen man sitter med inni seg, for det er vanskelig å forklare annet enn at jeg sier at jeg bare er helt tom, og det syns de høres rart ut..

uff... i helgen skulle jeg egentlig vært på tur med jobben..

Avlyste i dag morges, og sa jeg var syk.. hadde jo ingen sykdomstrekk som feber eller noe, men jeg klarte bare ikke.. Og ikke bare det at jeg var trøtt og sliten, men jeg har fått et annet problem som på en måte sniker seg på:

Jeg har fått sånn greie at jeg kun ønsker å sove hjemme.. har i det siste fått høre ( av sambo) at jeg sover veldig urolig, og har fått det for meg at jeg snorker i tillegg til at jeg vet at jeg kan snakke. og dette har bare blitt verre og verre.. I tillegg så er selvtillitten min helt nede på lavmål. Jeg kan begynne å snakke (er en skravler) og så kan jeg plutselig tenke at: "hvorfor snakker du? Alle syns sikkert at jeg er skikkelig teit, og alle legger merke til hvor tykk jeg er, og nå har jeg sikkert gått opp enda en kilo"... Og så ender jeg opp med å være stille og vennene mine lurer på om jeg er sint, og jeg er jo ikke det, jeg er bare så sliten og lei meg, liksom..

Så da bestemte jeg meg for at det sikkert ikke var noen som ville savne meg på turen i dag, og at jeg ikke lenger er en morsom jente som det er gøy å være sammen med..

Snap out of it, tenker jeg.. men det er ikke så lett det heller.. og jeg kan ikke prate med noen om det heller, for de skjønner det ikke... "jamen, du er jo så herlig, sier de... "

Føler meg skikkelig bæsj!

Trist for deg at det ikke ble noe av turen som du sikkert hadde gledet deg til.

Jeg tror nok også at de andre savnet deg.

Da jeg gikk på folkehøyskole delte jeg rom med en som både snorket, gikk i søvne og snakket i søvne. Jeg syntes ikke det gjorde noe eller at hun var rar.
1 kilo pluss tror jeg ikke er mulig å se for andre, men det er sånt som ergrer oss selv veldig.

Kjenner til dette med å ville være for seg selv å føle seg annerledes. Noen ganger når jeg er på det dårligste og n oen ringer meg så tenker jeg hele tiden håper du legger på, håper du legger på, legg på, bli ferdig.

:evil:

Jeg vil oppfordre deg til å ta kontakt med Tyroideaforeningen lokalt der du bor. Der vil du garantert treffe noen som forstår.

Hei snuppa :D

Jeg kjenner meg igjen i det der ja. Jeg har også lignende tanker når jeg er veldig sliten. Hos meg forsvinner de når jeg har litt energi og jeg prøver å beholde den stemingen når dagene er tyngre. Men det er ikke enkelt alltid, men jeg har blitt flinkere må jeg innrømme. Se om du klarer å drite i det og snakk i vei, og heller spør de du er med etterpå om de syntes det samme som du. Jeg er sikker på at de ikke synes det!
Jeg tror det er et slags snev av sosialangst som popper opp, noe som ikke er uvanlig hos oss stoffskiftepasienter. Angst altså.

Lykke til husk at du ikke er alene.

Takk for hyggelige svar og støtte..

Noen ganger er det deilig å lufte sånne ting og så få fine tilbakemelding. Var akkurat det jeg trengte..:-)

Ser at tsh din er 3.2. Det var veldig lavt. Fagrådet til Thyreoideaforbundet sa i sist nummer at behandlingsmålet er tsh på 0.5 - 1.5, men noen må ned på 0.2 før en opplever bedring. Du har tydeligvis en lite informert lege.

Enig med tor at stoffskiftet er lavt ved en TSH på 3,2.

ft4 er da også på 8.
Det kan være under referanseområdet.

Ofte er referanseområdene fra typisk 10-20 eller 22 eller 24, men de kan også være fra 7-16
www.msa.ahus.no har 7-16 nå for ft4.
Og 0,4-3,5 for TSH.