Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

Hej I-D-M vink11 Du har kommenteret i den anden tråd, men jeg svarer her...

Sitat:

---

– Jeg er bitter! Ni år av livet har vært delvis bortkastet takket være leger som ikke gadd å høre på meg. Jeg var trøtt hele døgnet. «Du er deprimert,» sa de. Etter en tid ble jeg alvorlig deprimert, ja, men det var fordi ingen tok meg på alvor, forteller Erlend (27). Han er en av mange menn som er rammet av «kvinnesykdommen» hypotyreose lavt stoffskifte.

Erlend føler seg misforstått og overkjørt av helsevesenet. Det er noe galt når man nesten må grine seg til at legen skal ta en blodprøve. Like ille er det at leger ofte trekker konklusjoner uten å høre på pasientene. Kartet stemmer ikke alltid med terrenget. Slik er det med blodprøver og de såkalte referanseområdene også. Man kan ha alle symptomene på lavt stoffskifte uten at det nødvendigvis vises på en blodprøve. Depresjon og angst er også en del av sykdomsbildet. Det er mange som blir feilbehandlet med «lykkepiller». Hadde jeg ikke fått tyroksin, hadde jeg ikke levd i dag. Ikke det at jeg var «dødssjuk», men fordi jeg ikke hadde orket å leve mer...

Stadig flere menn pådrar seg typiske «kvinnesykdommer» uten at leger eller forskere helt vet hvorfor. En av dem er lavt stoffskifte. Mange leger neglisjerer symptomene. Kvinner har i mange år kjempet for å bli tatt på alvor når de kom trette og smådeppa til legen, og resepten har ofte vært tunge medikamenter. Først da Aftenpostens redaktør Per Egil Hegge tok opp problemet for noen år siden, ble det fart i sakene. Likevel er det fortsatt vanlig at leger vegrer seg mot å sjekke stoffskiftet med en enkel blodprøve. Mange blir derfor både feildiagnostisert og ikke minst feilmedisinert.
Les mer: Matoghelse.no

---

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Det er meg som er nevnt i første artikkel. Lett å si selvsagt. Men man kan regne ut at alderen stemmer. Merkelig å lese om seg selv slik. Til tross for å være en som fikk fokus på seg er utrolig lite skjedd bortsett fra at jeg fikk levaxin 75 mcg og en haug med besøk hos leger og spesialister der det sies at alt er ok.

---

Artiklen i Mat og Helse er fra 2005, og du har været syg siden 1996. Vil det sige at de har ladet dig vegetere på sølle 75 mcg i samtlige 16 år? :shock: Har det aldrig strejfet dig, at noget må være rivende galt med din behandling? 16 år er lang tid at leve med en sygdom, som ikke mindst svækker det kognitive. Utroligt, at et sygt menneske, i dagens Skandinavien, kan blive SÅ svigtet, som du er blevet. :sad:

Begynte på levaxin i 2004/2005. Jeg har altså 9 år før der før jeg selv oppdaget sykdommen ved å søke på trøtthet og siden skjoldbrukskjertel. Da kom lavt stoffskifte ganke kjapt opp og jeg skjønte med en gang at dette var sykdommen som plaget meg. Var en ubeskrivelig vanskelig tid, men jeg er ferdig med det. Ingenting man kan gjøre med det. Mesteparten av ungdommen ødelaget, utdanning ødelagt, gjeld opparbeidet. Men sånn er det bare. Synes ikke synd på meg selv og det gjør sikkert ingen andre heller.

Er over det verste nå. Jeg sliter bare med kalde hender og føtter. Men så er det nå kaldt ute om dagen også. Har fått angst. Men det er mest pga situasjonen jeg er i. Å bryte opp er et sjokk uansett nesten. Selv om det er planlagt også. All trygghet blir revet vekk og man må begynne helt på nytt. Men samtidig åpner det seg nye muligheter. Jeg er kvitt en som viste seg å ikke være rett for meg og det skal jeg være glad for.

Hei

Jeg har alltid hatt kalde hender og føtter.
Også jeg måtte selv finne ut (etter ca 10 år med plager) at det var stoffskiftet som var ute å kjøre.

Jeg prøvde først Levaxin og siden Liothyronin - men ingen av dem var noe for meg.

Jeg fant ut om naturlig thyroid her på forumet og har siden slutten av 2009 brukt erfa thyroid.
En av tingene som har blitt bedre (les:borte) er at jeg ikke er en frysepinn lenger -
og kalde føtter (og for det meste hendene også) er en saga blott :)

Hvis du tar en evaluering på f.eks fordøyelse, søvnmønster, tinnitus + åh så mange symptomer;
så kanhende du også tenker at du vil snakke med legen og prøve en annen medisin..

Uansett - ønsker deg alt godt hjertflag1

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Mye å ta tak i her, men for å ta det siste først. Han mente at det ikke var nødvendig. At levaxin var like bra eller bedre. Binyrene er sjekket, men som så mange ganger før så blir det sagt at alt er normalt. Man blir så lei av å mase. Men jeg føler det burde sjekkes igjen. Helt klart. Resultatet når alt er "bra" og man ikke føler seg bra likevel. Det er det forbanna depresjonsmaset. Akkurat nå er jeg jo deppa, men det har langt i fra vært slik som dette alltid. Dette er jo bare midlertidig. Det skulle kunne gått an å si til legene at man ikke er deprimert. Man har en kropp som ikke fungerer som den skal. Den er treg og kroppsfunksjonene er endret. Jeg føler meg for eksempel aldri sulten eller tørst lenger, men jeg kan spise en haug med drittmat fordi om (sug etter feil type mat). Kroppen er endret på en slik måte at det ikke kan være psykosomatisk. Da svarer gjerne legene at man kan bli lam av å slite psykisk. Utrolig rart at jeg har hørt om ingen slike tilfeller da. Man blir lam av kollisjoner med bil og en del andre ting. Uansett så er det ikke på den måten jeg er syk.

Når det gjelder sterk svette, adrenalin forhøyelser med kanskje sinneutbrudd så er det noe jeg bare har lært meg å leve med. Og min samboer også. Hun er jo ikke så mye bedre selv. Det har jo en del ganger vært slik at man etter en sykkeltur har dusjet og 20 minutter etter det så pumper svetten fremdeles på. Den er ikke illeluktende og sånn tung den kanskje burde være. Den er vannholdig og tyktflytende. Har hørt man aldri blir normal eller seg selv igjen med denne ***** sykdommen. Så da har jeg vel akseptert det. Jeg vedder på at jeg kan fremstå veldig normal på de aller fleste. Men når det kommer til snakk om personlige ambisjoner, utvikling i livet, jobbkarriere, nye hobbyer (fikk noen nye i sommer under sykemeldingsperiode), nye venner, you name it. Da rygger jeg unna.

I dag er det omtrent like ille igjen som første innlegg. Er på jobb nå. Jeg har vel en mistanke til at det å stå opp 0530 ikke alltid er det mest gunstige. Stoffskiftet er da på bunn vil jeg tro. Har spist i morges i hvert fall for å få det i gang. Merker ingen bedring. Er bare trøtt og vil gå hjem. Omtrent som med tourettes i dag. Banner for meg selv på norsk og spansk (ettersom jeg har vært der i tre uker). Alt er dritt! Todo absolutamente mierda! Jobben er dritt som de fleste andre jobber, og livet er dritt. Bare sykdom og elendighet. Jeg vet det vil gå over, men det føles ikke slik. Høres gjerne resignert ut igjen, men jeg har ikke gitt opp. Jeg bare klager min nød. Og det gjør vel de fleste andre også når det står slik til. Det hjelper ikke å skrive mer. Jeg er helt alene. Ingen vil høre på meg bortsett fra de som får betalt for det. Det eneste man kan gjøre er å sove og vente det vekk.

---

Hei igjen! Du, jeg kjenner meg veldig godt igjen i mye av det du skriver. Å få beskjed om at alt er ok, men likevel føle at kroppen går i stå, hodet ikke vil fungere, man orker ikke å være sosial, jobbing er nesten umulig osv - jo da :mrgreen: Jeg kjenner også godt den følelsen man får når man egentlig har lyst til å sette igang med ting (hobbyer, fritidssysler, selskapelige aktiviteter osv), men så kommer denne forferdelige "JEG ORKER IKKE"-følelsen!! Som jeg sier av og til: Jeg har det best når jeg får sitte stille, i ro og fred, i stolen min og lese avisa og se på tv kednej1. Egentlig så er jo ikke det noe liv heller, men likevel det beste til tider. Etter nesten ett år på tyroid har jeg fortsatt ofte denne følelsen av maktesløshet, men kan også, heldigvis, se at det er en del forbedringer i forhold til i fjor høst. Det er bare det at det tar så uendelig lang tid å komme ovenpå igjen - noe jeg tror har en sammenheng med HVOR LENGE man har gått ubehandlet, eller underbehandlet. Når kroppen er nedkjørt, tar det også lang tid å bygge seg opp igjen.

Apropos binyrer: Ikke ta det for god fisk om legen sier at prøvene er normale. Det sier de når de er innenfor referansegrensen, men det trenger ikke å bety at DU har nok kortisol til de nødvendige funksjoner. Og det ser ut for at de som har gått lenge med underbehandlet lavt stoffskifte får trøtte binyrer. Jeg har tatt flere spyttprøver som har vært lave, både under ref.grensen og snudd på hodet. Dvs lav morgen, for høy om kvelden. Men normale var de! For et par år siden hadde jeg døgnkortisol i urin på 31, ref. var < 165. Jeg har lurt litt på om 1 også ville vært normalt, ettersom alt under 165 er det :mrgreen: . På samme tid var morgenprøve i blod 249 (138-690) etter 1,5 timer med stress for å komme ut til sykehuset før kl 8 (bl.a. kjøring i høstmørke, mangel på parkeringsplasser osv). Denne prøven skal helst tas før man begynner å røre på seg om morgenen! Men legen (indremed.) ymtet ingenting om hverken stress eller lavt resultat. Alt var som vanlig normalt. Senere leste jeg om en som var godt oppe på 300-tallet på en slik morgenprøve, som fikk beskjed om at det var lavt. Ja, ja - det kommer an på de øyne som ser, heter det.

Nå tok jeg nye prøver i sommer, på Balderklinikken. Døgnurin 82 (45-272), og den var "lav normal" sa legen der. Spyttprøvene var fortsatt "gærne" angående døgnvariasjon, og jeg har forstått hvorfor jeg er halvdød før kl 12-1 om dagen :roll: Nå har jeg en periode tatt en liten dose Cortef om morgenen, og det gjør ting noe lettere! Legen sa at h*n vektla resultatet av døgnurin mer enn spyttprøvene, så 82 er altså i minste laget, dog "normalt" i øynene til de fleste leger. Så om du igjen sjekker binyrene, så se på HVOR i referansen du ligger. Og husk at blodprøver er det dårligste alternativet i denne saken (minst pålitelige).

Ut fra ditt siste innlegg forstår jeg det slik at det er blitt "skilsmisse". Stemmer det? Jeg hadde tenkt å spørre om du ikke burde vurdere den situasjonen du levde i, for det hørtes ut som det brøt deg mer ned enn det bygde opp, og for en som sliter med helsa er det bare enda mer ødeleggende. Alle voksne må jo få velge sin livsstil og sine relasjoner, men det hørtes ut som du la en annen mal på et godt samliv enn det din samboer gjorde. Ja, det hørtes ut som dere var skikkelig på kollisjonskurs. Er du nå alene, så gratulerer med friheten (den rette dukker nok opp en gang kaer1 ). Bruk den til å bygge opp igjen helsen og tilværelsen - lykke til!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Halla

Ut fra ditt siste innlegg forstår jeg det slik at det er blitt "skilsmisse". Stemmer det? Jeg hadde tenkt å spørre om du ikke burde vurdere den situasjonen du levde i, for det hørtes ut som det brøt deg mer ned enn det bygde opp, og for en som sliter med helsa er det bare enda mer ødeleggende. Alle voksne må jo få velge sin livsstil og sine relasjoner, men det hørtes ut som du la en annen mal på et godt samliv enn det din samboer gjorde. Ja, det hørtes ut som dere var skikkelig på kollisjonskurs. Er du nå alene, så gratulerer med friheten (den rette dukker nok opp en gang kaer1 ). Bruk den til å bygge opp igjen helsen og tilværelsen - lykke til!

---

Det stemmer ja. Vi har brutt opp. Vet ikke hva jeg skal si til det. Hun har rettet seg etter meg i alle år. Orket ikke jeg noe så hang hun seg på og orket heller ikke noe etter en stund. Mens jeg var der nede i utlandet merket jeg endringene hos henne. Hun gadd ikke lenger ta like stort hensyn til maset mitt om hyposyk på den og den måten. Jeg kan jo skjønne henne også da. Hvem gidder år ut og år inn være med en som nesten aldri fungerer bra. Nå syter ikke jeg spesielt mye, men det hoper jo seg opp en del misnøyekommentarer med årene. Takler den retningen hun har valgt mye bedre nå. Hun får gjøre sitt. Jeg får gjøre mitt. BDSM ligger ikke for meg. Jeg er sjalu og trofast, hun ikke. Kollisjon og kollisjon? Vi greier (eller vi foretrekker) fremdeles å være veldig intime og vi krangler heller ikke. Men som sagt vi skal ende det.

Generelt liker jeg frihet, men jeg håper ikke jeg blir singel lenge. Irritasjon over hva den andre måtte foreta seg i forholdet er bare peanuts mot det å være ensom og føle at noe mangler i livet. Etter at jeg har flyttet og byttet lege skal jeg gjøre som best jeg kan for å bli bedre. Det som er litt forvirrende er jo at jeg hadde det bra lenge på 75 mcg. Ikke topp, jeg var ikke mitt gamle jeg. Men jeg hadde mening i livet. Alltid noe å se frem til også hadde jeg uendelig mye lettere for å være sosial. Så skjedde det noe et eller annet sted rundt 2010. Jeg ble brutt ned og har aldri kommet meg opp igjen. Var oppe 3-4 måneder vinteren 2012. Så var det ned igjen til sommertider. So much for at jeg trenger lysbehandling om morgenen og er vinterdeprimert.

Interessant lesing om kortisol og binyrer. Jeg kjenner til det meste der fra før, men en repetisjon er aldri feil. Akkurat nå føles det supertiltak å gå løs på noe slikt. Jeg har for bare få dager siden vært hos lege og hadde hastetime for samlivsbrudd og jeg venter på en mindre operasjon. Det føles litt mye å begynne å mase om prøver av ditt og datt oppi alt dette. Apropos Balderklinikken. Har hørt det er sykt dyrt å få gjort noe der. Jeg er veldig fattig nå. Sett at man skal sjekke en del blodprøver og ha en samtale verdørende helsen sin. Hvor mye må man ut med?

vink11

Sitat:

---

So much for at jeg trenger lysbehandling om morgenen og er vinterdeprimert.

---

har du sjekket vitamin D3? Det kan gjøre deg vinterdeprimert og skape problemer for stoffskiftet. Be om utskrifter på blodprøver som tas og lær deg å tolke etterhvert. Du bør være oppe i over 100, gjerne 125 i referanseområdet på vitamin D3. De aller fleste i Norden har D3 mangel på vinteren. http://www.lakartidningen.se/engine.php?articleId=6279 http://www.lakartidningen.se/engine.php?articleId=16289

Det kan være sykt dyrt å gå privat på Balder og Heggeli hvis du sier ja til alt legene forslår. Leser du selv og har en lege som forsyner deg med det du trenger av stoffskiftemedisiner, og riktig type, kan du komme langt. Binyrer kan fikses ved å ta T3 på natta, noe som kalles CT3M. Det er helt gratis, men krever litt oppfølging av deg. Men først bør du få legen med på å ta en spyttprøve, minst to i løpet av et døgn http://tidsskriftet.no/article/1502899 http://tidsskriftet.no/article/1501521 . Du har nok ikke Addisons eller Chusings, ekstremt lavt eller høyt kortisolnivå. Men du kan ha det som kalles binyreinsufficiens, litt for lave nivåer. Det kan de fleste rette opp selv ved å følge Paul Robinsons oppskrift. Fin metode for slunkne lommebøker. Og en deilig opplevelse når du merker at energien er tilbake. Men da må du får thyroid eller ren T3, Liothyronin, av legen vink11

Som en start kan du mate binyrene dine hver dag med 2-3 gram C-vitamin. Det blir de uansett glade for :lol:

Jeg skjønner at jeg var heldig som fant drømmeprinsen allerede som 20-åring. Etter et langt samliv var det jo ikke bare å kaste ut kjerringa når hun begynte å skrante :lol:. Nei, han står fortsatt bi, som det heter, og sannsynligvis er han ganske lei av syting og klaging. Forøvrig har han sine egne plager å hanskes med - du vet, ungdom og styrke har en tendens til å minke med årene :mrgreen:. Bra at man eldest i takt! Når det er sagt, så tror jeg det må være verre når sykdom dukker opp i etableringsfasen til voksenlivet, så at dere også har hatt utfordringer ang. din helsetilstand tror jeg nok.

Du sier at du lenge følte deg ganske ok på 75 mcg. Men du må huske på at dette kan være en prosess som foregår i kroppen over flere år, og at ting forandrer seg. Plutselig kan det være et større behov for tilførsel av de hormonene du mangler. Så mange år som du har vært syk, så er det vel nærmest et under at du har klart deg på en slik filledose så lenge.

Ang. Balderklinikken, så betalte jeg ca.2000 kr. 1600 kr for første konsultasjon - men da fikk man jo sitte i en hel time og legge ut om alt som var galt gab1. Syns ikke det var så ille, med tanke på at man kan gå derfra med et håp om å få det bedre. I tillegg var det 100 kr for prøvemateriell til kortisolprøver, og 350 kr (tror jeg) for prøvetaking. Da ble det analysert over 60 prøver for den prisen - masse blodtester, kortisol blod+spytt+urin, og noen matintoleranstester. Neste gang ble det også bestilt utvidet matintoleranstester, og de var ganske dyre - lurer på om det var 1200 eller 1400, og analysert på en privat lab. Prisene på konsultasjoner og telefonsamtaler står forresten på sidene deres. Hadde ikke en følelse av at min lege ville ta masse unødvendige prøver. Når jeg la fram mine problemer og ba om hjelp, så ville h*n gjøre sitt beste for å komme til bunns i saken. Fikk mange svar igrunnen....

Ellers ser jeg at det er billigere hos Øverbye i Arendal, men da må du jo reise noe lenger og ta reiseutgifter med i beregningen.

Takk for alle tips! Det virker mye og overveldende. Det gjør det alltid når man er sliten og nede. En ting å huske på kan være svært krevende. Jeg får vel låne noen penger til Balder. Noe av det viktigste man kan investere i er egen helse.

Jeg hadde ikke trengt å skrive her lenger. Frustrasjonene over ting der nede er over. Det samme er ting med samboer. Men det stressnivået det påførte fikk kanskje kroppen til å jobbe skikkelig med ting. Samtidig hadde jeg en periode bak meg som var ganske moro (alle liker da "ferie"). Jeg gikk ned 8 kilo totalt fra jeg dro ned 26. september til nå. De fleste kiloene gikk av uken etter at jeg hadde kommet hjem. Jeg følte meg i ganske bra fysisk form når jeg kom hjem, men helt elendig psykisk. Nå i dag har jeg gått opp ett halvt kilo. Hvorfor slutter kroppen og fungere? Jeg spiser det samme som før.

En annen ting jeg har tenkt på er at følsomheten i hud er ganske vekk. Jeg kjenner knapt når noen tar på meg. Tok hårfjerning på kroppen for noen år siden. Hun som gjorde det sa jeg klaget ingenting og at det var uvanlig. Jeg kjenner ikke smerte så godt. Plutselig kan det dukke opp blod på meg, men jeg aner ikke når såret har oppstått. Hvordan kan jeg relatere dette til stoffskiftet? Det er jo som alt annet. Denne følelsen begynte når stoffskiftet kom ut av balanse. I gode perioder normaliserer det seg. Det er sikkert på den måten alle andre vet hvilke symptomer som kan relateres til stoffskiftet også. Følsomhet for varme og kulde derimot er mye verre. Nå har jeg nettopp vært 3 uker i syden. Den varmen man får fra sola der nede er deilig, men det har ikke alltid vært slik. Det er kanskje verre med kulde. De siste årene har vi jo hatt vintre med ned mot 30 kuldegrader. Hvis jeg er i dårlig form da er det akkurat som det er null isolasjon i huden. Selvfølgelig hjelper det å kle på seg, men det blir aldri komfortabelt varmt. Det blir jevnt ubehagelig. Utrolig nok gleder folk seg over kulde og håper kaffe skal fryse til is før det når bakken. Folk er rare. Skulle gjerne bodd i syden året rundt.

Det har gått over fra å være frustrert og lei til "pratehjørnet" nå, men så lenge dere vil høre på meg så. Jeg har i hvert fall lært litt og vet litt mer om hvordan jeg skal gå frem herfra. Bare man orker å ha så mange baller i lufta da. Har ganske mye å ta tak i livet mitt nå.

I-D-M. En utregning som noen leger bruker er 1.6-1.7 mcg T4 pr kilo kroppsvekt. Så har mange av oss konverteringsproblemer og fordøyelsesproblemer etc som følge av hypotyreosen slik at en sånn regnetabell kan ikke brukes. Vi klarer ikke nyttiggjøre oss medisinene slik legene tenker seg det i teorien. Virkeligheten stemmer ikke med kartet.

75 mcg Levaxin er ikke en dose å stå på for en voksen mann! Du bør øke dosen litt etter litt. Og er du ikke ok, har fortsatt symptomer, når du er på 100 mcg, be om T3, Liothyronin eller thyroid som er både T4 og T3. T3 er det aktive hormonet. Jeg har kastet bort nærmere 20 år med medisiner som virket dårlig før jeg forsto at jeg omdanner T4 på et dårlig vis. Jeg ønsker ikke at andre skal kaste bort så mye tid som jeg har gjort. Å gå på 75 mcg høres for meg ut som om noen gir deg to tynne knekkebrød og ber deg trene hardt og jobbe full tid hver dag. Alle vet at det går ikke. Men å leve på 75 mcg Levaxin over lang tid???

Lykke til i kampen om å få livet tilbakevink11

Jeg har nå gått på levaxin i 7 år. Jeg har hatt perioder der ting bare detter på plass og jeg går ned litt, men så er det tilbake igjen kort tid etterpå. De siste 2 månedene har jeg derimot gått markant ned. Flinke meg som trener osv. Neida. Ikke gjort en dritt. Bare blitt kvitt det evinnelige suget etter fet mat og brus. Hjelper veldig det. De som roser meg for dette skal få høre det. Jeg glemmer ikke all kritikken jeg har fått tidligere. Hvordan de ikke greier å se at jeg er oppblåst og kroppen er stappet full i vann er helt utrolig for meg. Hvorfor er det så om å gjøre for spesielt familie og andre man omgås jevnlig å prøve å snakke vekk mine forklaringer der jeg skylder på hypo? Jeg forstår det ikke.