-
Som min historie viser; http://www.xlpluss.no/hypo/ så har jeg nok hatt symptomene på sykdommen siden 17-18 års alderen, det var da jeg merket de første signalene. Men dessverre gikk det 11 år før noen lege tok meg på alvor. I disse årene ble jeg sett på som lat og giddalaus, matvrak fordi jeg gikk så kraftig opp i vekt (har aldri vært noe matvrak!), så til slutt trodde jeg at det bare var jeg som var slik.
Jeg er også sånn at jeg blir fort sinna, men så er det ikke langvarig, heldigvis! Jeg tror kanskje aggresjonen kan ha noe med at mange av oss sliter så mye til daglig, at alt annet negativt bare kommer på toppen av det hele.
-
Jeg er nok også en av mange i rekken som har gått lenge med hypothyreose før det ble oppdaget. Hos meg ble det oppdaget tilfeldig ved en rutineundersøkelse hos fastlegen pga at jeg hadde halsbetennelse. Flaks at hun samtidig tok prøver av tsh, ft4 osv. Husker bare at tsh var over 400, husker ikke hva de andre lå på, men det var såpass ekstremt at legen synes det var rart jeg kunne stå på bena, og prøvene hadde blitt anaylsert flere ganger fordi hun ikke kunne tro de var riktige. Med bakgrunn i de ekstreme verdiene mine mente hun jeg hadde hatt hypothyreose i minst 10-12 år. Hadde alle symptomene hele tiden, men siden jeg fikk det når jeg var så ung (ca 10 år), var det ingen som skjønte det. Symptomene var bare en naturlig del av den jeg var, også for meg. Det kunne ikke falle meg inn at jeg faktisk var så syk.
-
Jeg har tenkt litt på.... om ikke stoffskifterelaterte ting ofte kan bryte ut i puberteten - det er jo hormoner, og da eksploderer kroppen ellers i hormoner.... Og for noen; ved graviditet.
-
Lurer på om det kanskje kan komme og gå, jeg? At stoffskiftet kan svinge lenge? Altså at når kjertelen begynner å skrante så er den slapp til å produsere i perioder, og skjerper seg mer i andre perioder? Slik ser det i alle fall ut til å ha vært for meg når jeg går gjennom min egen historie. Har hatt perioder i livet helt siden puberteten der ting (skole, jobb, sosialt liv, psyke osv) har vært tungt og andre perioder der det har vært helt fint å være meg. Diagnosen fikk jeg først i en alder av 31. Men dette kan jeg forstå nå i ettertid, for slik er jo tilværelsen for alle ikke sant, derfor ingen grunn til å mistenke noe spesielt (iallfall ikke fysisk årsak), og derfor ofte sein diagnose... Jeg hadde sikkert hatt mine venskeligere perioder uansett, ellers hadde jeg jo ikke levd, men ville livet artet seg annerledes uten stoffskifteproblemene? Her finnes mye gruble-materiale...
:) Hilma
-
Hei!
Jeg fikk konstatert lavt stoffskifte da jeg var 14 år. Hos meg ble det tilfeldigvis oppdaget da jeg var hos helsesøster på skolen for å måle blodprosenten. Den var så lav at hun ble sittende og kakke på apparatet mens hun mumlet noe om at dette ikke var mulig. Ble sendt til lege for videre utredning og da fant de ut at jeg var hypo. På det tidspunktet hadde jeg ca 1,5 års lengderetardasjon.
Det jeg husker godt fra barndommen er at jeg aldri fikk sove om nettene og at jeg alltid var fryktelig redd - for nesten alt. Jeg har ofte i ettertid lurt på om jeg led av ganske alvorlige angstplager. I tillegg ville jeg helst være for meg selv og ble ofte kalt lat fordi jeg likte å ligge mye i sengen/ på sofaen på dagtid (var veldig slapp). Nå kan jeg jo forstå hvorfor - jeg ble nok sikkert hypo lenge før jeg var 14, men det var jo ingen som tenkte på det den gangen. Jeg er forferdelig glad for at de fant det ut til slutt, hvis ikke vet jeg ikke hvordan det hadde gått med meg.
På den positive siden så husker jeg godt hva som skjedde da jeg begynte på Levaxin - jeg løp opp og ned og opp og ned og opp og ned alle trappene på skolen - endelig hadde jeg energi! :lol:
Lilje
