Lavt stoffskifte av anoreksi

Hm jeg vet ikke hvor jeg skal begynne jeg for jeg vet ikke om det er Lavt stoffskifte eller den andre sykdommen min som gjør det blir forvirra :,( Jeg kaller det anfall det jeg får da men vil ikke ha det , gråter eller kansje roper og må nesten holdes i ro sku sikkert hatt sprøyte vettu for og roe meg ned er ikke lett for samboern min da jeg er sånn , jeg har det ikke så mye nå som før men :,( Jeg har vært så ille at til og med politiet kom og det er ikke gøy da :,( Snufs ekkelt ville bare dø :,( Jeg vil ikke være sånn da Flau jeg og si det for jeg vet ikke hvorfor jeg er sånn :,( Jeg er nok værst av alle her inne :,(

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Lilja

Jeg er nok værst av alle her inne :,(

---

Tro ikke at alle forteller alt.

uff....høres helt forferdelig ut. den sykdommen her fører mye dritt med seg! Ønsker deg bare lykke til jeg.....håper du blir bedre snart.

Jeg har også fått noen hysteriske anfall.....men jeg blir bare forferdelig lei meg og innbiller meg at alle andre hadde hatt det bedre uten meg. Men plutselig snapper jeg ut av det og er helt fin igjen.

Men masse masse masse masse masse lykke til.....håpe det ordner seg for deg!

Stakkars deg Lilja du har det ikke greit.

Jeg håper at du får det bedre etterhvert. Om det skyldes sykdommen eller ikke vet jeg ikke, men den gjør det helt sikkert ikke bedre.

Selv så tenker jeg noen ganger at de andre på jobben syns jeg er treg og helt zoombi. I hvertfall føler jeg meg slik selv, og da tenker jeg at de sikkert syns jeg er treig, har forandret meg også videre.

Vet jo ikke om de tenker sånn da men det er slik jeg har det noen ganger.

Ønsker deg all mulig lykke til videre.

Jeg vil ha normal forbrenning som jeg hadde før er redd jeg uff :,( Jeg vet ikke er det trygt og spise trene mindre gudene vet blir livredd ha stoffskifte sykdom. Jeg blir mer redd enn andre uff jeg er flinkere igjen nå ivertfall med mat men treninga er for mye jeg blir mer hva skal jeg si Utbrent jeg skal trappe ned men så er det og stole på da er det trygt eller uff og at man skal være som meg hater det :,(

Jeg skal på mandag ha besøk av en Psykiatrisk sykepleier som skal prate med meg men jeg gruer meg er redd og redd vil ikke prate med henne hva skal jeg si da , uff har fått på meg at jeg isolerer meg jeg gjør jo ikke det jeg er da ute blandt folk uff Jeg er ikke normal jeg føles det som alt bare for at jeg er SLITEN så er det liksom ikke det men det er at jeg er rar eller dum jeg må føle meg da det kommer noen og skal prate med meg :,( Jeg vet ikke jeg om hvem sykdom som er værst jeg tror det meste er Lavt stoffskifte jeg sliter med og som jeg er mest sint på og ikke den andre sykdommen min den er der men den er ikke så ille som før. Jeg liker ikke være sliten, liker ikke ha rart humør som svinger til tuuuuusen, jeg liker ikke deppe eller gråte, liker ikke all den treninga, liker ikke redseln, liker ikke og mangle energi vil så bli bra og jeg får det bedre og kan være normal, vil ikke bli gal heller er jo nesten sånn dom man får på seg jo bare for at man klager og er sliten UFF

GODKLEMZ

Lilja :D

Du er ikke gal, og du blir ikke gal av å være hypo heller! Ta det som noe godt at noen kommer for å hjelpe. Kanskje du kan få hjelp til å komme til en endo osv.

Klem til deg fra meg!!!!

Hun er sendt for å hjelpe deg. Kan du ikke prøve å se det som det? Hun kommer ikke for å forhøre deg, men for å se hva de kan gjøre for deg. Tror mange her hadde ønsket seg den hjelpen når man er så dårlig at man ikke engang klarer å ringe lege for å bestille time fordi man føler seg drittal.

Og tenk litt over det å motta hjelp - er det så skummelt? Eller kan det være ganske greit? Tenke at alle trenger hjelp en eller annen gang - nå er det din tur. Ã… greie å ta imot hjelp krever mot - tenk så modig du er hvis du klarer å uttrykke hva slags hjelp du mener du trenger.

Og ja - jeg ville anta stoffskiftet er verst. For det gjør det andre verre enn det ellers ville vært - tror jeg. Men det lar seg behandle!

Jepp er nok stoffskifte som er det værste :) Jo det kan være godt med litt hjelp men lov og være litt redd også :) Men det går jo bra alltid jeg er jo flink får jo skryt for at jeg prater hjeeeeeeeelp jeg liksom men jeg åpner meg og får til og si det jeg skal :) Jeg er flinkere enn før gitt :)

GODHELGKOOOOOOOOOOS til alle her inne på Forumet :0)

Lilja

Når du snakker med psykologer og psykiatriske sykepleier og evt andre som er der for å hjelpe deg, så synes jeg at du skal snakke med dem om ting som plager DEG.

Mener å ha lest et sted at du var lei av å snakke om fortid - ting som evt kunne utløst anorexia'en. Men si det da! Det hjelper deg jo da kanskje ikke å snakke om det du ikke vil snakke om. Har hørt at det ikke alltid er gunstig å grave i fortiden - hvis det fremkaller for mye dårlig, eller kanskje i ditt tilfelle - at du ikke er interessert. Folk er jo forskjellige. Si ifra! Og benytt deg av all den gode hjelpen du har tilgjengelig. Snakk om det som plager deg. ;)

Enig med du Stina.
Jeg kan forstå at man kartlegger en bakgrunn for hvordan problemene har oppstått, men ikke at man fortsetter å mase om den tia.
Tror at mange psykologer gjør nettopp det og ikke viser hvilke muligheter man har idag - og framover.
Håper ikke jeg støter noen ved å si dette. Jeg sier det bare for at jeg tror psykologien sitter fast i gamle spor og at det nærmest er blitt en uvane.