Har hatt lavt stoffskifte siden 1996. Gråteferdig.

Ringen er sluttet. Tilbake på Gran Canaria for å behandle psoriasis. Det er ikke i nærheten av å være så tøft som sist. Tipper jeg er en av dem som går mest. 27000 skritt i går. Denne gang har jeg ikke et halvgalt menneske hjemme som prøver å gjøre livet vanskeligere for meg. Sliter med det sosiale da. Følte det begynte lovende, men nå virker det som om alle har mistet interessen av meg og jeg føler meg personlighetsløs. Henger bare med hodet og tier hele tiden.

Jeg vet at noen lurer på hva som skjer med de som slutter å skrive her. For min del har det blitt verre. Det beste jeg var var i mars 2013. Men blar man oppover her så klaget jeg sikkert da også. Jeg har vel mistet litt interessen av å følge opp sykdommen. Jeg kastet meg på denne reisen siden jeg visste jeg ble bedre av den sist som et første skritt for å hjelpe meg selv. Så langt er det ingenting som tyder på at hypoen skal bli noe bedre. Psoriasis blir nok helt fin og kanskje vil jeg føle meg mer attraktiv. Utenom det er det null forskjell. Kan også legge til at kosten her er meget sunn og at vi trener omtrent hver dag. Jeg prøver å bli god på å løpe i trapper, men det er ikke lett når kroppen ikke vil et gram ned i vekt.

Andre skritt får bli å søke om uføretrygd. Delvis da. Ellers ser de vel rart på meg. Det er ikke et øyeblikks tvil i min sjel om at jeg blir sykere av å jobbe. Samtidig ødelegger det enhver ork til å drive med noe som helst trening eller sosialt ved siden av. Ikke kan jeg ha noe forhold til noen siden jeg aldri får følelser for dem. Ikke sterke nok i hvert fall. Det er noen damer her da som ønsker å finne noen for meg. Det er jo interessant da. En snill tanke fra dem i hvert fall. En annen ting med jobb er at det går ut over søvn, fører til stress, gir tørr hud som klør og god knows what. Selvsagt finnes det andre yrker, selvsagt kan man utdanne seg og selvsagt finnes det tiltak fra nav, men jeg har ingen tro på det. All erfaring viser at jeg brenner meg ut på hva det skulle være og hva gjelder utdanning greier jeg jo ikke den prosessen.

Tredje skritt får da bli en variert hverdag. Ikke bare det TV og internett-opplegget fordi man ikke orker noe som helst annet. Også må jeg prøve å få på plass trening/mosjon. Nå er det noe jeg gjør hver/annenhver søndag. Det er så langt orken strekker til. Gikk motbakkeløp en torsdag kveld etter jobb.Det var nok til å fullstendig dette ut av det og miste enhver lyst for noe som helst i lang tid. Det er viktig for meg å sove om natten. Det har jeg lært nå. Og det aller viktigste er perioden mellom 09 og 10. Da får jeg min hvile. De aller fleste jobber begynner før det. Det blir ikke lett å argumentere om at jeg blir syk av å stå opp om morgenen, men jeg skal selvsagt prøve. Jeg vet sannheten og jeg mener selv jeg er en rettferdig sjel som ikke prøver å raske til meg noe jeg ikke har rett på.

En kuriositet er at romkameraten min også har lavt stoffskifte. Og mann selsvagt. Utrolig liten sjanse for at noe slikt kan skje. De blander ikke kjønn på rommene her. Men jeg tror vi har ganske ulike symptomer, og vi har vel ikke vært interessert i å snakke om sykdommen noen av oss. Jeg sa jeg sjekket klokken for 3. Gang uten å få det med meg. Det symptomet kjente han igjen. Utenom det har han mest kroppslige plager mens jeg har det mest i hodet virker det som. Noen kroppslige plager har jeg jo da. Ble så hoven/væskefylt tidligere i dag mens jeg gikk at jeg ikke greide å krølle sammen pekefingeren. Svei i huden. Også er det den manglende følelsen min for varme/kulde og den ekstreme svettingen ved fysiske anstrengelser for å nevne noe. Det er 12 dager igjen her. De sier vi er heldig. Ja, jeg vet det og prøver å tenke på det. Men jeg tenker ofte også at dette blir 12 dager der den ene dagen er likere enn den andre selv om jeg går og tar bussen til ulike steder på øya. Med en gang det er lørdag så rømmer jeg til Las Palmas. Vekk fra brakkebytilværelsen her nede.

Er det noen som leser her? Ja, dette innlegget er kanskje ikke allverdens stoffskifte-relatert. Jeg skriver her for å tømme mitt hode. Kanskje man kalle det en slags terapi. Føler det forrige innlegget trenger en update og det har skjedd store forandringer siden da.

Den som venter på noe godt finner frem til slutt (etter 18 år altså). Forrige gang skrev jeg at mine venninner på Gran Canaria skulle finne en dame til meg. Dette klarte de på første forsøk. En helt utrolig teft. Jeg trodde ikke hun passet til meg, men hun er jo nærmest drømmeprinsessa. Vi deler til og med enkelte sykdomstrekk selv om jeg ikke tror hun har lavt stoffskifte. Vi er samkjørte på energinivå og det populære ord på 3 bokstaver som slutter på x. Jeg er forelsket altså. Det føles som en humpete tur med denne sykdommen. Man går opp og ned i følelser, men det gjør hun også. Helt merkelig så like vi er. Selv om jeg skulle hatt henne head over heels in love hele tiden får jeg finne meg i at hun er kald til tider ettersom jeg er det selv. Imidlertid går det mye bedre enn i tidligere forhold. Det føles som she is the one. Virkelig.

Det dumme er at hun er en av de få som var svensk der nede. Vi var 39 nordmenn og 9 svensker. Jeg valgte en på feil side, men jeg lurer på å flytte til henne. Vestlandet-Stockholm blir for langt i lengden. Har sett henne en gang etter vi kom hjem fra GC. Flere mente det ville være tull og at det ikke ville fungere, men det gjorde det virkelig. Vi sees igjen på fredag i Oslo. Etter det blir det 47 dager til neste gang. Jeg er så redd for å miste følelsene for henne. Hva skal jeg da gjøre om hun forsvinner? Masse drømmer er vekk, en perfekt motivasjonsbygger forsvinner og jeg må starte helt på nytt. Finner ingen like bra som henne igjen.

Hver dag gråter jeg litt. Helt sykt. Aldri brukt så mye tårer på en dame før. Det ligger en del redsel rundt hva som kan skje når man er så glad i noen. Kan dette ha sammenheng med stoffskiftet? Husker Audhild Løhre skrev om hvordan man ble overfølsom i boken sin. Det er vel i hvert fall en gammel oppfatning at menn har vanskeligere for å gråte enn kvinner, men det er det bare å glemme her. Jeg har ikke sjanse til å stå imot. Jeg har greid å rive henne med da. Hun er nesten like emosjonell. Når vi skulle ta farvel på flyplassen der nede var det en scene verre enn fra de verste såpeoperaer.

Etter jeg kom tilbake fra GC var jeg et ganske bra gjenoppbygd menneske. Jeg hadde energi og lyst til å lage sunn mat og jeg hadde ideer om fritidssysler. Jeg gikk ned noen kilo (8 til nå). Så blir man innhentet av den gamle hverdag. Denne uken har jeg fjelltur søndag, trening i går, fjelltur i dag og trening igjen torsdag. Tror dette skal få meg ned ca. 0 gram i vekt. Har vært så sliten. Verre enn før jeg dro ned til Gran Canaria. Jeg skjønner ikke så mye av det. Blir man sliten fordi man instruerer kropp og hjerne til å prioritere et annet menneske for fullt? Jeg vet det er flere ting enn kjærlighet i denne verden, men det er jo ingenting som er noe lenger. Orker knapt å se TV lenger. Onsdag tenkte jeg å dra på pub quiz. Kanskje man kan finne noen venner, men jeg føler meg sosialt handicappet igjen. Det er ikke noe jeg ser frem til akkurat. Mer en sosial plikt. Jeg tar nesten alt av piller og tilskudd. Det eneste er at B12 er noe lav, men det har jeg fått noen shots av før uten å merke bedring. I går pakket jeg sammen 2130. Lå en time og leste også var jeg klar for å sove etter det. Lurer på om jeg blir ekstra utslitt etter trening. Beina var varme og akkurat som det kribler innsekter på innsiden av dem. La meg veldig tidlig i går for å være meg, men jeg var helt ferdig. Må opp 06 i dag, men jeg våkner nesten konsekvent en time for tidlig. Suget etter fet mat er tilbake, men jeg nekter å gi etter. Kanskje fordi jeg ikke vil at hun skal se meg så stor igjen. Har tatt stoffskifteprøver en del i det siste. Det er som vanlig ikke noe unormalt å se. Til sist vil jeg nevne at svensken har fått meg inn på ideen om å ta opp igjen studier. Hun sier jeg har så mange talenter (mer enn henne har hun sagt) og hun mener jeg har de egenskapene som skal til for dette studiet. Jeg er imidlertid usikker på om jeg vil greie det og om en fremtidig kontorjobb er noe for meg. Fremdeles tenker jeg på uførhet. Så lenge jeg har henne har jeg gode muligheter da. Hun inspirerer meg om at noen som er lik meg kan ta seg frem i verden.:)

Jeg vet iallfall at når man finner noen som har samme takt i sjelen og man finner ut at man elsker hverandre ... så er det for godt til å la gå forbi uprøvd. Og ja - stoffskiftet påvirker følelsene. Jeg ble både flatere og mer emo på dårlig behandlet/ubehandlet stoffskifte. Og nå er det faktisk ett av de første symptomene mine på dårlig regulering, det... Sammen med lysten på middagshvil.

Ellers har jeg ikke så mye å tilføye annet enn at jeg også alltid har vært bedre etter ferier til sol og varme. Jeg tror ikke bare det er fraværet av stress, men også noe med lys/varme eller comboen som virker svært bra og som gjør at jeg har det bra med langt høyere aktivitet enn jeg takler over tid ellers. Når jeg så er tilbake så varer følelsen en stund, men forsvinner så. For min del så kan ekstra hormoner bremse dette, men den "nedturen" kommer okke som.

Når det gjelder sug etter fet mat... har du tenkt på lavkarbo? Den svenske LCHF'en har vist seg å fungere bra for mange stoffskiftesyke.

Ikke lett å finne rett foum (undergruppe) her. Dere får flytte om det er feil. Virker litt dødt her. Har facebook tatt over alt av diskusjon overalt?

Folk husker sikkert meg. Ikke akkurat ny her på forumet. Føler meg så likegyldig. Føler jeg må tvinge meg selv til å ta grep nå før det går galt.

Jeg har flyttet til Sverige pga min kjæreste som jeg nå bor med. Jeg flyttet i mars. I juni fikk jeg jobb som var en sommerjobb med mulighet for forlengelse. Jobben ville forlenge med meg, men jeg sa nei fordi jeg ville studere i steden. Besides var det noe som var feil med jobben. Følte meg for stresset og presset. Sånn er det nesten med alt. Nå er det jul og da har man julegaver som stress. I år er det verre enn noensinne. Føler nå mer enn noengang før at folk har det de trenger og behøver ingen meningsløs gave fra meg. Hvor ofte kan man gi vin til far og ett eller annet klesplagg til mor?

Så jeg ble student i Uppsala og Stockholm mens jeg var bosatt i Stockholm. Det var fulltid studier pluss en halv del til. Ble ca 150 % student eller hva man skal si. Det var altfor tøft. Det tok en måned så var jeg totalt nedbrutt. Vi hadde gruppearbeid og jeg bare håpet de andre skulle gjøre det meste og ikke merke at jeg ikke kunne så mye. Fullstendig brainfog. Det ble også for mye med 3 timer reising hver dag. Så jeg sluttet i Uppsala og fortsatte i Stockholm. På 50 % altså. Nå ser det ut som jeg klarer det, men det vil ikke hjelpe noe. Det studiet gir ingen jobb mens det jeg hadde i Uppsala kunne gjort det.

Nå har jeg fått antagningsbeskjed som det heter her. Jeg er prioritert langt ned på listene. Reserve på alt jeg har søkt. Så da er fremtiden helt i det blå. Jeg har penger, men man skal da helst tjene penger. Ikke bare bruke dem. Studielån får jeg ikke. På mandag er det eksamen i det faget jeg tar. Det klarer jeg tror jeg, men etter det har jeg ingen plan. Jeg har en ide om å søke på den jobben jeg hadde før, men det frister ikke. Jeg må jo likevel. Selv om motivasjonen er null. Folk vil sikkert si jeg er deprimert. Det får de bare si. Jeg føler meg ikke deprimert. Jeg drømmer om en fremtid der jeg gjør masse aktiviteter og reiser rundt. Samtidig som jeg driver eget firma. Det kjennes helt umulig da. Ikke alltid. Jeg har noen gode dager innimellom, men stort sett orker jeg ingenting. Føler meg så presset. Gjør også masse dumme feil og glemmer ting om dagen. Mye fordi stoffskiftet er så dårlig tenker jeg.

Kjæresten min skjønner så lite. Selv er hun også svak og trøtt (har lurt på om hun kan ha ls også men de blodprøvene hun har vist meg var ok). Hun sier jeg ikke passer som student og bør heller jobbe med min gamle jobb. Noen ganger sier hun vi bør starte egen bedrift. Selv om hun ikke sier det direkte så mener hun jeg er litt ubrukelig. Av og til i hvert fall. Hvordan kan man få folk til å forstå hvor alvorlig denne sykdommen er? Hvordan den hemmer kroppen og påvirker masse kroppsfunksjoner fysisk og psykisk. Om man skal sammenligne min kropp med en bil så er det en del som er ødelagt. På bilen setter man inn en ny. Det går ikke med meg. Her må man få den ødelagte delen til å funke med piller. Jeg hadde 12 år på skole før jeg fikk denne sykdommen. I visse perioder var jeg omtalt som klassens beste i enkelte fag. Nå sliter jeg med de enkleste studier. Gang på gang og uansett hva det gjelder så presterer jeg dårligere enn hva jeg føler jeg har potensiale til. Hvorfor er det slik?

Ja. Det ble langt dette. Får håpe folk orker å lese. Siste blodprøve viste TSH rundt 3.50 og T4 på ca 15 eller noe (dette med T3 er vanskelig å få leger til å måle). Det vet jeg selv ikke er optimale verdier. Tidligere har jeg hatt TSH under 1 og følt meg bedre. Uansett er det ikke bare å knaske piller og øke dose som skal løse alt. Forhåpentligvis hjelper det, men det kjennes som noe mer radikalt må til. Kanskje om man får jobb igjen så hjelper det. Men det er også et toegget sverd. Føler jobben bryter meg ned og noen ganger når man kommer hjeme fra den så kaster man seg i sengen og blir liggende å stirre i taket (i lang tid).

En annen ting er at jeg føler det psykiske er med på å dra ned stoffskiftet selv om man lever sunt og tar pillene. Bare det å bo i Stockholm er stress. Man blir så trøtt på fulle t-banevogner og parkeringsplasser som ikke finnes. Selv som gående kan man bli plaget av slitsomme syklister som plinger på deg for å ha stjålet noen cm av deres sykkelfelt. Lurer på å flytte til Skåne. Tror det er bedre der. Folk anklager meg for å aldri være fornøyd og at jeg bare kommer til å flytte rundt hele livet. Kanskje, men jeg likte meg i Akershus. Det er ikke aktuelt å flytte der til da eller til Norge pga pris (crazy boligpriser). Kjæresten min må også skaffe seg oppholdstillatelse. Så å flytte til Norge er en siste mulighet. En annen ting er at Norge ikke føles like europeisk som Sverige. Det er en lenger vei til kontinentet.

Så jeg ønsker vel å skrive av meg litt. Samtidig som jeg lurer litt på hva jeg skal gjøre. Kosthold og trening er jo en mulighet. Jeg har i hvert fall tid nok nå som jeg har halvtidsstudier og snart er jeg 100 % ledig. Men jeg har ikke orken. Jeg trente en uke i sommer, men jeg sluttet pga min gratisperiode var over. Føler man blir så hardt presset på penger her i verden. Omtrent ingenting er billig. Men Sverige er nå bedre enn Norge der. Kostholdet er vanskelig. Vi spiser altfor mye ute. Kjæresten min er kinesisk og lager mye mat med ris og soya (livsfarlig for oss med hypo?!). Jeg kan lage masse mat selv men jeg føler meg for dårlig til å orke selv nå. Da blir det mye dritmat ute. I tillegg har man matsug og det er ikke for sunne ting.

Så et navn som datt ned i mitt hode var dr. Hertoghe. Kan det hjelpe noe? Jeg har tiden og pengene nå til å besøke ham. Men jeg er allerede ganske kraftig utredet. Ved siden av å øke dose på levaxin eller foreslå naturlig tyroksin. Hva kan han foreslå? D vit kanskje? Ja, jeg burde kanskje ta det. Ikke gjort på lang tid. Noen tenker kanskje psykolog. Jeg har gått masse hos dem tidligere. Føler ikke det hjelper noe som helst. Ofte når jeg kommer der så vet jeg ikke hva jeg skal si. De kanskje lurer på hva som plager meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Eller jo det jeg vil si er at jeg vil bli mitt gamle selv igjen. 100 % kapabel til å gjøre alt jeg gjorde før. Like bra som alle andre. Jeg har sikkert sagt noe lignende tidligere men en psykolog får ingen fornuft ut av et slikt utsagn. Og hvis de gjør det tenker de personen har vrangforestillinger.

Kort og godt. Hvor går veien videre? Ingen kan ha det bra eller overleve med å gjøre ingenting, men samtidig blir man jo utslitt av å arbeide/studere. Det som har hjulpet meg best er behandlingsopphold i Gran Canaria. Samt at jeg var i Kina i april/mai i år. Følte meg ganske bra der i 35 graders varme. Selv om jeg ikke likte maten alltid. Kan det være jeg må ha over 20-25 grader hele tiden? Det kan nesten virke sånn. Føler meg bedre i varmen. Uansett er det ikke aktuelt å dra til Kanariøyene med det første. Kanskje vi kan dra til Kina en periode å være engelsklærer der.

Det finnes en god nyhet da som jeg såvidt har nevnt tidligere. Dette ordet på tre bokstaver som slutter på x. Plutselig virker det. Selv om ls gir lavere drive så funket det for meg å bli skikkelig in love. Imidlertid er jeg litt redd hun kan bli gravid da. Passer jo utrolig dårlig når ingen av oss har jobb (prøver å få henne i arbeid. Men hun hater også å skrive jobbsøknad). En annen ting er at jeg lurer på om jeg klarer å ta meg av et barn. Om jeg våkner med full blære om natten prøver jeg heller å sove til neste morgen og så gå på do fremfor å gå på do om natten. Så død føler jeg meg om natten. Hvem skal da passe på barnet når det skriker i 3-tiden? I tillegg er jeg usikker på om jeg kan gi kjærlighet. Har nok med en 36 år ung jente som krever masse kjærlighet.

Egentlig litt rart jeg har havnet i denne situasjonen. I 2008 var jeg ganske bra bygget opp. Det samme i 2012/13. Etter det har det gått litt opp og ned helt til jeg nå føler meg nesten like dårlig som om jeg gikk uten medisin. Hva skal til? Er det fysisk eller psykisk? Må man jobbe med det fysiske, det psykiske eller begge deler? Eller er det enda verre? Det går ikke å bli bedre?

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Ikke lett å finne rett forum (undergruppe) her. Dere får flytte om det er feil. Virker litt dødt her. Har facebook tatt over alt av diskusjon overalt?

---

Hej I-D-M vink11 Det kan vist ikke være mere rett for dig, end at være i forummet "Lavt stoffskifte hos menn". Ser ud til, at indlægget er flyttet til din oprindelige tråd, du startede i 2012.

Nej, ikke helt... Det er ikke diskussioner, som er flyttet til Facebook, men mennesker, som før har været her. Det er ikke helt det samme, fordi dialog(er) som her, findes ikke på Facebook. Der er det mere on and off med opmærksomheden på hinanden, uforpligtende og meget gerne - så ansvarsfrit som muligt, men det er vist tidens trend, så muligvis ville det også ske her, hvis Facebook ikke fandtes?

Fordi flere af de nye og nyere brugere medbragte med sig socialmedias "ghosting-adfærd" (oprindeligt et socialt fænomen opstået i online dating-miljøer, hvor man ignorerer [indlæg fra] dem, man oprindeligt selv har kontaktet), blev det gamle fællesskab efterhånden tyndslidt, fordi dialogen (diskusjon) er jo kun muligt, når begge parter deltager, men flertallet af de nyankomne end ikke kvitterede for den hjælp, de har fået her, uanset at vi ofte brugte masser af tid, for at finde information til dem. Til sidst lukkede Forummet for optag af nye medlemmer, simpelthen for at vi andre, ikke skulle brænde ud af denne envejskommunikation, men skaden var allerede sket. Typisk Internet, når det er værst.

Derimod gæster er der massevis af, nok fordi der er så meget værdifuld information at hente her, åbent og ikke gemt væk i "hemmelige grupper", så folk kommer her i hobetal (efterhånden næsten 6 millioner unikke besøgende + de som vender tilbage), og lærer af fortidens erfaringer. Det er den korte forklaring, den mere uddybende kan læses i tråden Kjære alle. vink11

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av I-D-M

Folk husker sikkert meg. Ikke akkurat ny her på forumet. Føler meg så likegyldig. Føler jeg må tvinge meg selv til å ta grep nå før det går galt.

---

Nope. Du er ikke glemt. Jeg husker så meget af det du skrev før, at det gør mig (så) ondt at høre, hvor plaget du fortsat er. :sad: Det bedste råd jeg kan give dig lige nu er, at du tilmelder dig på dr. Øverbyes My health Club, hvor du kan læse en hel del om lavt stofskifte, og stille spørgsmål. Dr. Øverbye er gået på pension og ikke længere behandler patienter, men han skriver en masse og gerne svarer på spørgsmål relateret til det, han skriver, så vidt jeg ved. Jeg kan også anbefale dr. Øverbyes bog Lavt Stoffskifte, forklart slik det skal !. Specielt bogens jod-kapitel kan anbefales alle, der ikke forstår, hvorfor deres behandling ikke virker, eller aldrig har virket.

Hvis du kan starte med dr. Øverbyes Club og hans bog, kan det være at du bliver senere bedre rustet til at klare evt. at blive patient hos dr. Hertoghe. Det er nemlig ingen trylle-behandling, Hertoghe kan love, men en støttet process mod en bedring, som desværre kan tage temmelig lang tid for dem, der har været syge længe. At blive patient i (fjern)behandling hviler på en del af egen indsats, så det kræver forberedelse og en god portion tålmodighed.

Derudover kan du i første omgang bestille "private" blodprøver hos Werlabs.se. Du kan se på YouTube mere om Werlabs. Se på de tests de tilbyder. Når der kommer svar på de prøver man har købt, er de ledsaget af kommentarer og anbefalinger, skrevet af læger, der har vurderet resultaterne. Det er altid et godt sted at (gen)starte forsøg på at få det bedre. Sorry, at det ikke kan være mere, jeg kan hjælpe dig med, andet end det jeg allerede har skrevet til dig. Lykke til. vink11