Samliv og Familie

Våt og kald, trøtt og sliten, glemsk og rørete, smertefull og indisponibel.

Dette er vel kategorier eller beskrivelser som vi med lavt stoffskifte kjenner igjen,
vi har alle utfordringer ifht leger og behandling, offentlige systemer og jobb,
men den vanskeligste jobben er kansje å holde familien på et normalt nivå.

Utilstrekkeligheten eller følelsen av å ikke være som man var er tung å bære.
Ingenting er jo som det var,
den effektive moren som gjorde alt, sydde,lappet, fulgte opp treninger, hjalp til med lekser, alt var i topp shape,
det var før,
nå glemmer hun legetimer og tannlegetimer, blir tilsnakket hos reguleringstannlegen, barna må stå over kamper for treninger har blitt glemt,
dårlig med lekser for mor har ikke hode til det bestandig,
Dårlig mor plutselig, enda godt barn er trofaste og blod er tykkere enn vann.

Har bestandig jobbet mye og tjent godt, kreativ og aktiv, engasjert og inkluderende,
Orker ikke jobb og stress, eier ikke engasjement og energi, kreativitet kan man bare se langt etter, mindre jobbing,mindre inntekt, mer sykemelding.

Hus og hjem var bestandig i orden, alt var strøket og lå i rette bunker,
ingen opphopning på vaskerommet eller full oppvaskbenk,
den hvite tornadoen ble grå,
Det er et ork å få oppvasken i maskinen og klærne i vaskemaskinen,
strykehaugen er så stor som et fjell, hybelkaninene koser seg overalt,
ingen rene sokker? ligger nok i kurven som skulle vært brettet.

Godt samliv i 20 år, godt å krabbe inni armkroken, kile i nakken, slenge kjærtegn når man passerer, vandre under dyna og finne varme, godt å trygt i bamsefavnen, samliv blir dypere og inderligere etter så mange år lissom,
Så har man lagt på seg 30 kilo og føler seg ikke så attraktiv, man er dårlig form og ikke sprudlende mer, man vandrer ikke under dynen etter bamsefavnen heller og bamsefavnen søker ikke, hos meg er det kaldt og vått og lite attraktivt, plutselig ser jeg gammel og lubben ut.

Alt får sine begrensninger, ingenting som det var,
nå er det tidsbestemt når man kan gjøre ting enten fordi man må passe på når det ikke er for tåkete, når det ikke er for mye smerter eller når man ikke er kliss våt.

Å som jeg lengter til det jeg var.
Enda godt at jeg er omgitt av mennesker som er glad i meg uansett de begrensningene jeg har fått,
Når jeg er ved å gi opp er det mange ganger dem som holder meg og håpet oppe,
jeg skylder dem å prøve å bli meg igjen, uansett hva det koster i søken etter behandling eller penger.
Vi har heldigvis humor som hjelper oss, så når jeg har tatt en for mye, gubben er mater, eller jeg har fått et par på tryne, jeg har blitt gammel og senil og prater med meg selv, glemte å gå på skolen etc så er det vår måte og overleve på,
men det er også min trygghet på at mine kjære ser meg og hva jeg gjennomgår og hjelper meg og kjempe!

En annen utfordring er at utenforstående treffer oss når vi har det "bra". Vi går ut av huset og smiler, og alt ser tilsyndelatende fint ut.

Lite vet de om at vi kanskje glemte å låse døra til huset, før vi dro. Eller at vi nesten gikk tom for bensin på bilen, fordi vi glemmer å følge med. (Jeg er i hvertfall skylding her, selv om jeg alltid hadde kontroll før).

Eller hva vet de om hvordan vi fungerer. I forrige uke var jeg på et 1/2 dags seminar. Veldig bra, men da jeg kom hjem sov jeg i 5 timer, mens pappaen gjorde alt annet resten av dagen.

Eller hvordan det er når jeg har henta barna. Jeg henter dem på skolen, hilser og smiler og alt ser bra ut, men når jeg kommer hjem finner jeg ikke sofaen raskt nok. Pappaen kommer fra jobb, lager middag, gjør lekser med barna og legger dem. Mens jeg gjør svært lite. :oops: Ungene har tom. begynt å kommentere dette veldig nå. :cry:

Eller hva med mammaen som ikke orker all lyden og av og til holder seg for ørene over barnelyder. Nå bråker mine mer enn gjennomsnittet, men likevel. Slik skal det ikke være.

Eller som nå, når jeg totalt datt av og ikke husket hva jeg hadde tenkt. Så derfor stopper jeg her. :?

Eller... når du hører at folk er skuffet over deg fordi du aldri kommer på besøk og at du aldri er med på noe lenger. "Skal du bli en sånn sofagris uten venner du eller? Syntes du skal skjerpe deg og bli flinkere til å huske på oss.. vi er tross alt familien din!" :roll: Ja, og jeg som i det minste hadde håpet at i alle fall familien ville være de som forsto meg..

Eller når de på helsestasjonen er på nippet til å tipse barnevernet, fordi jeg ikke har kommet på de 4 siste avtalene jeg hadde med dem..

Eller når mannen din blir sint å klager på at du ikke har tatt ut av oppvaskmaskinen, når du egentlig heller ønsket å få ros for at du var flink og satte den på..

Eller når regninger går til inkasso, fordi du rett og slett har glemt at du har fått regningene!

Eller når en bekjent eller slik begynner denne moralpreken: "Åh.. jeg skjønner ikke hva du klager over.. Da jeg var ung var jeg alene med 2 barn og full jobb og bla bla bla..." Jeg bryr meg fint lite om hvor mye den personen gjorde med alt hengene over hodet.. Poenget var at hun taklet det helt perfekt. DET ville jeg gjort også om jeg ikke hadde den kroppen som jeg har..desp2

Eller mannen som blir litt grinete for at du ikke er like spontan og sporty som før, og som ikke skjønner hvorfor en handletur i en klesbutikk alltid ender med at du er lei deg.. Det er ikke mye pene klær i str 46 og oppover.. Og det jeg finner, sitter ikke pent på.. enten for stramt her eller for slakt der...

Eller mannen som ikke forstår hvorfor du alltid ønsker å sove lenge og er oppgitt over at han aldri er den som får sove lenge og blir vekket med kaffe på sengen.. Åh Gud hvor jeg ønsker meg en dag hvor jeg våkner klokken 7 eller 8 og faktisk kan fungere som et menneske... DA skal jeg love deg at jeg skulle gjort mye mer enn å bare servere kaffe på sengen.. DA skulle jeg vasket huset, stelt meg, laget DEN frokosten og massert han mens han kosa seg.. MEN.. dessverre er ikke den energien der akkurat nå.. :sad:

Ja det er utrolig mye som ubetenksomhet fører med seg av ting og uttalelser,
tenk om vi hadde hatt ork nok til å svare igjen?
Det har jeg faktisk begynt med de dagene jeg er up to it.
Ikke det at det ikke sårer like mye men jeg er blitt flinkere til å ikke la meg plukke på nesa,
jeg sier klart ifra at dem kan prøve det dem som vil,
prøv å ha influensa 365 dager i året, de fleste klager over seg hvis dem er syke i en uke, prøv det hele året,
og en influensa er allikevel et lettere alternativ ifht det generelle sykdomsbildet vi har.
Jeg skal være så privat at jeg forteller at vi hadde emnet oppe ganske hett her hjemme hvor jeg gjorde det helt klart at dette er meg og deal with it hvis ikke har jeg det bedre alene,
jeg har fått mine til å lese sykdomsbilde og risokoer,
det som lagde størst vekker var vel det at det faktisk står ganske klart enkelte steder at risikoen for bla hjerte er stor og at det faktisk ikke behandlet kan være dødelig,
Jeg spurte ganske enkelt, hadde jeg vært kreftsyk ville dere klaget på formen min da? Nei for det er en allmen kjent tilstand hvor man har lov til å være syk,
akkurat! bare fordi ordet er kjent er det lov,
Nå er det vel ikke riktig å sammenligne dette men noen ganger må man strekke grensene for å få andre til å forstå.
Mine har blitt heldigvis blitt mye mer oppegående når det gjelder meg og gubben min som ikke var særlig interessert har våknet,
Jeg er blitt åpen når det gjelder sykdommen min, det er vel også først i det siste at jeg har kommet dit at jeg kaller det for det,
Jeg har en sykdom, jeg gjør mitt beste for å søke best mulig behandling for å fungere best mulig for meg selv og mine, de som bryr seg om meg takler det, de som ikke bryr seg nok om meg til å gidde å prøve å takle eller forstå kan dra til bloksberg. Dermed basta!

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av Pebles

...det som lagde størst vekker var vel det at det faktisk står ganske klart enkelte steder at risikoen for bla hjerte er stor og at det faktisk ikke behandlet kan være dødelig.

Jeg spurte ganske enkelt, hadde jeg vært kreftsyk ville dere klaget på formen min da? Nei for det er en allmen kjent tilstand hvor man har lov til å være syk,
akkurat! bare fordi ordet er kjent er det lov.

---

Hvor er det godt sagt og gjort - Pebles! hjertflag1

Det er jo netop dette vi vil opnå ved at oprette det "chokerende" forum Lavt stoffskifte og dødelighet, som kan være en hård kost for nogen. Men hvad nytter det at sminke sandheden pæn, når den faktisk er grim og barsk?

Tillykke til dig og familien, Pebles. Specielt familien vil hurtigt opdage, at indsigt, hensyn og tolerance giver alle familiemedlemmerne både en bedre familie og meget mere ægte kærlighed i en svær hverdag. xx9