Psykiatrisk diagnostikk når man ikke finner «noe galt»
Psykiatrisk diagnostikk når man ikke finner «noe galt»
"En annen hovedkonklusjon er at legene syntes å anta at symptomene måtte være «psykisk» betinget ved at man ikke fant noe organisk substrat. Dette er en gammel medisinsk tradisjon, som representerer en foreldet enten/eller-holdning og baserer seg på urealistiske forestillinger om mulighetene for å påvise sykdom. Tendensen går tvert imot i retning av utvisking av grensene mellom «organiske» og «funksjonelle» syndromer, og moderne psykiatrisk diagnostikk krever dessuten påvisning av veldefinerte symptomkonstellasjoner.
Er denne tendensen til å plassere uforståelige tilstander innen sekkekategorien «psykiske lidelser» et utslag av legenes håndtering av egen usikkerhet, stilt overfor problemstillinger de ikke kjenner svaret på? Kan overforbruk av spesialiserte tester/undersøkelser også være en konsekvens av legens manglende evne til å tåle denne usikkerhet? Jeg tror svarene er ubetinget ja.
Et annet forhold er skamfølelsen knyttet til psykiske lidelser. Var det skammen som medførte at jeg ble innlagt i medisinsk avdeling under en psykiatrisk diagnose uten at jeg selv var blitt underrettet om dette? Innleggelsen i medisinsk avdeling skulle bare være en slags kamuflasje for å få psykiatrisk behandling! Hvilken betydning fikk nettopp dette forhold for de lidelser jeg ble påført, blant annet i form av forsinket diagnostikk og sjokket da jeg leste journalen min i ettertid? Var det legens usikkerhet knyttet til håndteringen av en slik situasjon som medførte at han unnlot å diskutere dette med meg, mens alle andre involverte var informert? Var det fordi jeg var lege – og psykiater – at denne usikkerheten ble så utålelig, slik at han valgte bort den eneste farbare vei, nemlig full åpenhet og direkthet? Personlig tror jeg svaret er ja." Les saken...
