Kan jeg føle skam av å ikke være 100 % fungerende? Kan jeg oppleve skam og flauhet over å ikke make det andre makter: å ha en velstelt hage, et vakkert og ryddig hjem, lage selskap for venner eller orke å utvide interessene mine? Kan skammen komme over å ha en tretthet som alltid ligger på lur, smerter som ikke synes, en sykdom som er usynlig for alle andre enn meg selv?
En skam for den som er på trygd, som er hjemme når alle andre er på jobb, for det er så lett å se at du ikke løper til bussen hver morgen kl 7 25, men siger opp av sengen litt senere. Skamfullt å være en løvraker i hagen en vanlig hverdag, alle ser deg. Alle ser også at du tar sekken på ryggen og går i skogen, midt på dagen. Hun kunne jo jobbet, kjenner du kanskje at det hviskes i nabolaget.
Skam over å være tjukk. Overspiser, tenker de andre, de stirrer på kroppen din. Skam over å ikke kunne holde følge med de andres hurtige levesett. Pinlig å vedkjenne at du ikke holder tritt. Flau over at andre må ta over dine arbeidsoppgaver på jobb. Skam fordi de må gjøre mer når du gjør mindre.
Skam overfor ektemake, som må gjøre mer, mens du ligger på so****, svimmel og sliten. Flau over å glemme: glemme handlelisten, glemme de viktige ingrediensene til middag, glemme avtaler, glemme hva du skulle hente i kjelleren.
Fra en artikkel om skam http://www.aftenposten.no/kul_und/article3110097.ece
Finn Skårderud:
"–Den livshemmende skammen – finnes det flere varianter av den?
–Ja. Du har den globale skammen, og med global mener jeg «hele mennesket», jeg mener at skammen er altomfattende som i «jeg har ingen verdi». I tillegg har du lokale skammer. Man kan skamme seg over følelser, som misunnelse. Eller kroppen, en følelse av at det er noe galt med den. Unge jenter kan forsøke å takle dette ved å trene mye og spise lite. De har en idé om at hvis de blir tynne nok, så blir de kvitt skammen, da vil de føle seg bedre.
–Men slik er det ikke?
–Nei. Den som slanker seg vilt, sprekker gjerne før eller siden og overspiser. Da blir skammen desto større. Det samme skjer hvis man forsøker å drukne skammen i alkohol – eller døyve den med annen rus. Før eller siden klarner man opp, og skamfølelsen er blitt enda sterkere.
–Hva gjør vi med skam som er blitt livshemmende?
–Snakk om det. Det er første bud, fra en som meg. Skammens vonde psykologi er at man forblir taus. Når skam blir lidelse, må den isen brytes. Nøkkelen er selvaksept. Å akseptere seg selv som den man er – også i møte med andre. I tillegg er motet sentralt. Det finnes en grunnleggende urettferdighet: At har man vært uheldig i livet, må man være ekstra modig for å bryte ut av skammens enecelle og våge seg mot de fellesskap hvor kjærligheten finnes.
Hanne Ørstavik:
–Det er ikke alltid så lett å vite at det er skam en føler. Du kan føle deg feil, dum, usynlig, for mye. Du kan føle deg stygg, sier Ørstavik og ser på meg med vakre øyne. Hun er kledd i rødt fra topp til tå, for å gi det grå Oslo–været litt motstand. Hun lykkes. Det har hun også gjort med sine skamfylte romaner.
For skam er drepende, hvis jeg gir etter for den, er det en form for død. Vi sier «jeg kunne dødd av skam», og det er ikke bare ord. Skam er livsalvorlig. Jeg tror det å skrive handler om håp. Håp om å bli tatt imot der hvor jeg er aller mest alene.
–Hva skal vi ikke tåle?
–Skamløshet. At noen påfører andre skam som et maktmiddel. Da må vi si fra.
–Hvor ligger løsningen på denne floken?
–Å se innover og våge å møte sin egen skam, sin egen smerte. Vi må ha kontakt med oss selv og lodde våre egne motiver.
–Det er en lang vei fra det indre fundamentale spørsmålet «hva har du her å gjøre», til det jeg håper en dag trygt å kunne si; at jeg er født, at jeg er her – at jeg har lov til å puste og leve. "
