En fin og tankevekkende artikkel i Morgenbladet i dag om leger og kommunikasjon med pasienten. Noen som kjenner seg igjen? Jeg tror det! :mad:
http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll...UELT/861918096
Printable View
En fin og tankevekkende artikkel i Morgenbladet i dag om leger og kommunikasjon med pasienten. Noen som kjenner seg igjen? Jeg tror det! :mad:
http://morgenbladet.no/apps/pbcs.dll...UELT/861918096
Kjenner meg igjen der, ja! Det gjelder forøvrig ikke bare leger, det gjelder i grunnen alle som jobber innen helse eller andre som møter folk i sårbare situasjoner (begravelsesagenter f.eks).
Jeg har jo tidligere nevnt den legesekretæren som sa i en sur tone at jeg bare fikk leve med plagene mine. Et annet eksempel er jo den legen jeg gikk til en gang som bare svarte at jeg bare fikk se på diareen som "en fin måte å gå ned i vekt på"...
Men på en annen side kan jeg jo skjønne at helsepersonell må holde en viss avstand til pasientene, for de får sikkert høre om mange vonde skjebner.
Greit at en som jobber i helsevesenet må "beskytte" seg selv mot å ta alt inn over seg. MEN fra det og til å unnlate å lytte..
Det er en vesentlig del av jobben å lytte til det pasientene sier og prøve å forstå. Det gjør faktisk jobben lettere når man er en god lytter. Pasienten har levd med sin kropp hele livet og kjenner den på godt og vondt. Ingen mennesker er like selv om man får lik dose med medisiner, vil den enkelte pasient reagere forskjellig.
Det er ikke så vanskelig å tenke litt før man går inn for å informere en pasient om sykdom. "Hvordan ville jeg selv ha ønsket å motta denne informasjonen?"
Jeg har jobbet over 10 år i helsevesenet selv, og er sjokkert over hvordan enkelte ansatte behandler pasientene. Som student presterte jeg den genistreken å skjelle ut avdelingssykepleieren for dårlig oppførsel ovenfor en pasient. Dere kan vel tenke dere hvordan det ble tatt imot:?
