Deprimert - eller bare litt ”hypotyreot”?

Deprimert - eller bare litt ”hypotyreot”?

"19 år gammel prøvde jeg å ta mitt eget liv fordi jeg var så sliten, trett og deprimert at jeg ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Jeg manglet et normalt sosialt liv som andre ungdommer på min alder. Jeg gikk til en psykiater i Oslo som gav meg antidepressiver, som jeg visste kunne ta livet av meg. Så tok jeg alle tablettene, og havnet i koma. Dette var oppstarten til min opplevelse av norsk psykiatri i 1990-årene.

Familien min mistenkte sterkt at mine tilbakevendende tunge perioder kunne ha noe med skjoldkjertelen å gjøre, siden min farmor hadde hatt hypotyreose og min far hadde hypertyreose. Når jeg nevnte dette for mine behandlere, og at jeg ville ha dette utredet, lo de nesten av meg. Omkvedet var: ”Ja, det hadde jo vært en behagelig løsning for deg det, jenta mi.” En bedrevitersk holdning som var skremmende for meg å oppleve i en alder av 19 år.

Noen år senere ble det konstatert en betennelse i skjoldkjertelen, og allmennlegen min igangsatte behandling med tyroksin. Da var jeg allerede så nedkjørt at jeg havnet på psykiatrisk sykehus, bare noen uker etter at behandlingen var iverksatt. Sykehuset tok som alltid stoffskifteprøver ved innkomst, og bare tre uker etter at jeg hadde startet med tyroksinbehandlingen, ble hormonet seponert av legen og erstattet med antidepressiver. Disse hjalp ikke. Hormonprøvene mine var ikke unormale nok, ble det sagt, og på sykehuset var de overbevist om at jeg var et psykiatrisk tilfelle. Jeg var redd, for jeg følte at dette var veldig galt, men jeg hadde ikke mye jeg skulle sagt. Legene visste jo best.

Etter dette har jeg klart å jobbe i perioder og ta noen eksamener, men trettheten og depresjonen har stadig kommet tilbake. Jeg fikk en personlighetsforstyrrelsesdiagnose, etter først å ha fått diverse depresjonsdiagnoser. Jeg gikk til psykolog, og prøvde flere typer antidepressiver med nedslående effekt. Jeg gikk også til mange alternative behandlere i håp om å bli sterkere. Min tillit til psykiatrien var lik null. Jeg kom inn på høyere utdanning, men våget ikke starte studiet fordi erfaringsmessig var høst og vinter den perioden hukommelse og konsentrasjon var dårligst. Jeg kunne sove døgnet rundt.

Til slutt klarte jeg å få det psykiatriske sykehuset til å garantere for et opphold på Modum Bads Nervesanatorium. På dette tidspunkt trodde jeg selv at jeg hadde alvorlige psykiske plager jeg måtte jobbe med. Der følte jeg en viss tillit til behandlerne, og jeg var optimistisk med tanke på fremtiden. Men da høsten og vinteren kom, var jeg like trett og sliten.

Jeg fikk igjen tyroksinbehandling noen år senere, men siden den minste dosen ikke holdt til å bli bedre, gikk nok legene ut fra at jeg ”bare” var depressiv - noe jeg selv også var redd for helt til jeg sommeren 2001 gikk til en endokrinolog. Han påviste så unormale hormonverdier at det ikke lenger var en skygge av tvil. Jeg var ”hypotyreot”. Jeg var i ekstase. Jeg var alvorlig syk! Få har vært så glad som jeg var over å få konstatert en kronisk sykdom. Legen økte gradvis tyroksindosen og jeg ble gradvis bedre. Søvnbehovet ble redusert, angsten ble mindre, og jeg følte at jeg ble meg selv igjen. Igjen klarte jeg å uttrykke meg med ord, ”alzheimer”-tilstanden min ble borte.

Jeg lever ikke lenger i en tåke. Nå er jeg ikke lenger redd for å sette meg på skolebenken, eller få en fast jobb. Nå vet jeg at jeg ikke er gal, og at jeg kan gjøre alt jeg ønsker i livet så lenge jeg får riktig dosering med tyroksin.

Jeg har møtt flere i psykiatrien som har hatt ubalansert hormonproduksjon i skjoldkjertelen, som vet de har hatt en betennelse i den, men som ennå strever. Og, jeg er sikker på at det er flere. Hypotyreose er en lumsk sykdom som kan komme i mange forkledninger, og den er livsfarlig. Jeg er i dag kjempeglad for at jeg har overlevd. Tross alt har jeg vært heldig. Men jeg har opplevd mye jeg godt kunne vært spart for. Samfunnet har brukt altfor mye penger på å feilbehandle meg. Familie og venner har også fått lide mer enn noen fortjener."

Offentliggjort under KOMMENTAR OG DEBATT Personlige opplevelser
Tidsskrift for Den norske legeforening Nr. 10 / 2002. Kan hentes som pdf-il HER! kram1