Printable View
Leste denne artikkelen nettop i VG:
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=558932
Der står det at Lavt Stoffskifte kan være årsak til vektøkning, men i følge pasienthåndboka, kun noen få kilo.
Kanskje pasienthåndboka må oppdateres? opgiv1
Jeg tror jeg la på meg mer enn "noen få kilo" pga sykdommen... (selv om det ikke må være ett symptom for alle).
Og jeg la aldri på meg noe som ikke stemte med hva jeg hadde kjørt i meg av feil mat.
Ja, de sier at man ikke går opp mer enn noen få kilo når man har hypothyreose. Men det tror jeg er en sannhet med modifikasjoner. Selv tror jeg det kommer mye an på hvor lenge en går med sykdommen før en får hjelp. Det vil ikke forundre meg om man legger mer på seg jo lengre tid man går uten behandling. Jeg gikk jo jevnlig til lege i de 11 årene jeg hadde sykdommen uten å få medisiner, og uansett hvilken diett legen satte meg på, fungerte det ikke. Til slutt ga jeg opp og ga blaffen, for ingenting fungerte uansett hvor flink jeg var til å følge opplegget. I senere tid har jeg fått vite av eksperter at en pulverkur som legen tvang meg på, sannsynligvis har ødelagt stoffskiftet mitt mer enn den var til gavn.
Jeg har også vokst opp i en familie med normalt, sunt kosthold i normale mengder. Mine foreldre har i alle år hatt båt selv, så fisk stod ofte på menyen. Det meste av maten ble laget fra grunnen av, det var svært lite i alle fall av middagsmat som var ferdigmat. Overvekt ligger i høyeste grad til slekta, begge sider. Hypothyreose også på begge sider, samt diabetes.
Jeg tror det er mange flere årsaker til overvekt enn de har funnet ut til nå. Det er godt det stadig skjer forskning på området. Men det hjelper lite mot all mobbingen og trakasseringen som mange av oss overvektige blir utsatt for. Nettdebatter er nesten aller verst, synes jeg. Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har fått beskjed om at jeg bare bruker stoffskiftet som en "unnskyldning for ikke å gjøre noe med min egen situasjon". Og når jeg så forteller hvor mye jeg trener og hvor sunt jeg faktisk spiser, så får jeg høre at jeg bare er en løgner. For hadde jeg trent så mye og spist så sunt, så hadde jeg ikke vært overvektig...
Jeg klaget en sak inn for PFU sist høst. Det var VG Nett sitt debattforum som tillot særdeles trakasserende innlegg om overvektige. Dessverre tapte jeg, for slik mobbing er nødvendigvis en del av "takhøyden" på slike debattfora. Så nå har jeg begynt å ta igjen med mobberne, jeg bruker samme drittspråk som de tiltaler meg med, og hvem som blir utestengt først av mobberne eller meg, det er ikke jeg i tvil om. Mobberne har som regel all beskyttelse.
Trakassering av overvektige forekommer også innen helsevesenet. Jeg blir sett på som dum som ikke vil ta slankeoperasjon. Det hjelper ikke om jeg sier at jeg ikke vil, jeg stoler ikke på helsevesenet. De har vært med på å ødelegge for mange år av livet mitt til at jeg kan ha noe tillit til dem mer. Til og med NAV bruker det imot meg at jeg ikke vil ta imot deres "flotte" tilbud om slankeoperasjon og nekter meg all støtte. Selvfølgelig forteller de bare solskinnshistoriene, om de tilfellene som har gått bra. Det de aldri forteller noe om, er alle de tilfellene der det går galt. Jeg har kontakt med flere som har gjennomgått en slik operasjon, og det er ikke bare solskinnshistorier jeg får høre, selv om jeg får høre dem også.
Jeg kan kun snakke for meg selv, men jeg var alltid en veldig aktiv person og spiste normalt med mat. I løpet av videregående skole var jeg undervektig. Så skjedde noe med meg når jeg var rundt 20 år. Jeg begynte å gå opp i vekt.Sitat:
Opprinnelig skrevet av baremei
Jeg var like aktiv som før, og spiste helt likt. Men forskjellen var at jeg nå ikke gikk på skole, men jobbet (og det tror jeg ikke har noen innvirkning).
Fastlegen jeg gikk til fra jeg var 10 til jeg flyttet ut av landet i 2000 mente jeg hadde struma fra jeg var ca 12 - 13. Men blodprøvene på dette tidspunktet viste ingen ting.
Jeg tok blodprøver nesten hvert år fordi han mente at halsen min var så veldig tykk. Men det ble ikke noen behandling, for han fant ikke noe i blodprøvene. Det hører med til historien at jeg hadde kyssesyken når jeg var ca 13 og at jeg lå og sov hver eneste kveld etter skolen. Ingen av foreldrene mine syntes at dette var rart, så de lot meg sove (jeg var fremdeles tynn på dette tidspunktet).
Så flyttet jeg for meg selv når jeg var ca 20 og begynte å jobbe, og nå begynte jeg også å gå opp i vekt. Jeg fikk problemer med beina mine, og måtte operere for Tarsal Tunnel Syndrom.
Først i 2005 når jeg var 29 fikk jeg diagnosen Hashimoto/lavt stoffskifte. Og da hadde jeg økt sakte men sikkert vekta siden jeg var 20.
Jeg hadde en periode jeg gikk ned i vekt, men da fikk galleblæra nok, og sa farvel.
Det er mulig at det å gå opp i vekt er en bi-virkning av alt annet. Og at det ikke er en direkte årsak til lavt stoffskifte.
Men, hva om legene hadde funnet ut av dette tidligere? Kanskje de hadde klart å stoppe overvekten??
Jeg er i dag 33, og vekta har stoppet opp. Den gikk ned når jeg sluttet å spise glutenprodukter og gjær, men så stagnerte det igjen. Men i allefall så holder jeg meg rimlig på samme sted, noe som er en lettelse når jeg vet hvor fort det gikk oppover før jeg ble behandlet.
Jeg tror du har rett om det Sonja! Overvekt (det som da er mer enn noen kilo) er kanskje ikke direkte symptom på lavt stoffskifte, men kanskje noe som skjer etterhvert som det drøyer å få hjelp.Sitat:
Opprinnelig skrevet av sonja
Det er jo mye som skjer med kroppen til oss som er syke med lavt stoffskifte. Depresjoner, aktivitets nivå blir lavere etc. Om man da trøstespiser eller ikke regulerer inntak i forhold til aktivitet så er muligheten der for å bli overvektig.
Men det er igjen noe som bør plukkes opp av helsemyndighetene. Får man rask nok hjelp, så kan man kanskje komme seg opp på beina ganske så fort igjen.
Jeg synes det er for enkelt å ignorere lavt stoffskifte, eller kun å gi piller og si at nå blir du bra. Her trengs det kanskje bedre oppfølging for å kunne regulere diett samt å unngå trøstespising...
Man skal ikke undervurdere sykdommen heller!
Stofskifterelateret overvægt kan enten være primær eller sekundær, dog begge med udgangspunkt i den kendsgerning, at man har hypothyreose.Sitat:
Opprinnelig skrevet av sivcath
Det er efterhånden mit indtryk, at er hypothyreose er "begrænset" til skjoldbruskkirtelens tilstand og inden den udvikler sig til at bringe uorden også i cortisol og insulin - kan vægtstigningen sagtens (for)bliver moderat eller ingen.
Så er du heldigere end mange. Og tillykke med det. Jeg selv var ikke så heldig som du. På operationsdagen vejede jeg 48 kg (er ikke så høj) og dette vejede jeg også de kommende 20 år (kun på Eltroxin, der ikke virkede godt nok) og først da jeg var i begyndelsen af fyrrerne (og mine binyrer øjensynlig er begyndt at give op) begyndte vægten at kravle op uden at jeg har stoppet mig selv med forkert mad. Faktisk spiser jeg stort set det samme som altid (bevidst) og har til alle tider haft ringe appetit. Alligevel er jeg gået fra tøjstørrelse 34 og op til 46 i dag, og er et levende eksempel på, at du kan rolig være tilfreds med din egen vægt, baremei. vink11Sitat:
Opprinnelig skrevet av baremei
Hei Anisa,Sitat:
Opprinnelig skrevet av Anisa
Og godt er det! Jeg trives godt jeg også, men skulle ønske at jeg hadde litt bedre kondisjon. I dag ligger jeg på nesten Diabetes diagnose, men har kuttet poteter og ris etc for å få bukt med dette. Og det har til nå gått veldig greit.
Men håper snart å føle meg i god nok form til å gjøre noe aktivt også, sånn at jeg kan puste litt lettere når jeg går på tur og sykler etc :-)
Men, som du, jeg trives som jeg er :-)
Halløj Sivcath vink11 Med min sidste bemærkning ville jeg gerne bekræfte baremeis held med at kunne holde vægten trods sygdommen, nu hun gjorde os opmærksom på det.Sitat:
Opprinnelig skrevet av sivcath
Men derudover kan jeg godt genkende din holdning til din (over)vægt, dvs. afslappet og konstruktiv.
Livet (med/uden hypothyreose) er for kort til at se på sig selv gennem et spejlbillede og har man lyst til at leve og holde af sine og andre - er der ingen grund til at spilde tiden med at ærgre sig over vægten (eller andet udseendetsmæssigt for den sags skyld). No way! Vi er så meget mere end krop og udseendet! I morgen er der atter en dag og snart er det forår. kram1
Jeg gikk veldig ned i vekt ved hyperthyreose, 10 kilo av en allerede slank kropp forsvant. Etter behandling med radioaktivt jod og deretter lavt stoffskifte som skulle stabilisereskiloene seg på.
Overgangen fra et akselerende stoffskifte til ett nær ikke-fungerende ble brå for kroppen og jeg var svært syk og ekstremt lite aktiv. 2 år senere og 25 kilo tyngre (10 av dem hjertelig velkommen, de andre 15 hmfr) forstod jeg at jeg måtte ta skjeen i ei anna hånd hvis ikke dette skulle fortsette.
Det første jeg forstod var at sukker var blitt min største fiende i forhold til vekt. Det var selvsagt ikke noe problem ved høy forbrenning. Min andre forståelse ble at jeg spiste for sjelden og jeg økte derfor hyppigheten av måltider, men minsket porsjonene. Dette hjalp også på dagsformen da blodsukkeret ble mer stabilt. Og det tredje var selvsagt aktivitet. Dette ble det vanskeligste, da jeg alltid var sliten....
Men jeg begynte å gå små, små turer. De har blitt lengre og er nå laaaaaange. Nå veier jeg litt under det jeg gjorde da jeg ble syk. Altså er jeg en av de som ved stabilisering av stoffskiftet, økt aktivitet og mer gjennomtenkt kosthold er så heldig at vekten gikk den rette veien.
Ved denne sykdommen rammes man ikke bare av den. Noen rammes av andre sykdommer i tillegg, en kropp i ulage på flere områder og nedsatt aktivitetsnivå. En meget uheldig kombinasjon av ulike faktorer fører altså til vektoppgang.
Blir jeg syk og passiv over lengre tid tar det bare uker før jeg har noen kilo ekstra, så aktivitet er for meg alfa/omega. Men noen ganger er aktivitet et "umuligus". Cola kan heller ikke være en del av mitt daglige kosthold lengre :wink:
Så summa summarum fører nok lavt stoffskifte til øket vekt, naturlig nok (forbrenninga er lav). Hvor mange kilo er nok svært individuelt og avhenger av hva annet man rammes av og aktivitetsnivået man klarer å opprettholde når man føler seg som en utslitt skureklut.
Det er også min erfaring. Det er jo ikke så lett å konstatere akkurat når stoffskifteproblemene startet, men at det var ustabilt i minst 10 år - kanskje 15 - før diagnosen er jeg ganske sikker på. Jeg har alltid vært slank, og kommer fra en slank familie. Vektkurven min gikk bratt opp først ca 3/4 år før diagnosen, la vel på meg en 11-12 kilo i den perioden. Før det var det en snikstigning over flere år med ca 5 kilo. Ikke mer enn at det kunne vært alderen, at jeg nærmet meg de magiske 30, som jeg jo også trodde. Vektøkningen stoppet opp da jeg begynte på Levaxin, men rikket seg ikke før jeg over 2 år senere begynte med en kostholdsdiett basert på matintoleranse vha Balderklinikken. Da gikk jeg ned 15 kilo på ett år... og fant igjen kroppen min! - En vidunderlig følelse!Sitat:
Opprinnelig skrevet av Hildemor
Men den skulle vise seg å gå over dessverre. Matintoleranse-problemet, candidaen eller hva søren det er, har ikke rettet seg permanent, så nå er jeg gått opp 5 kilo igjen... Jeg tar tak i det igjen nå, MÅ det, men man må sannelig være motivert for den prosessen der. Men én ting er å være litt rund, (jeg som alltid har vært litt pinnetynn, syntes jo det var artig å ha litt former :wink:) det viktigste var at jeg følte meg i utrolig god form! Både hode og kropp fungerte! Og som Hildemor påpeker, da blir jo det å holde seg i aktivitet en fryd!
Hilma
