Hvordan leve med høyt stoffskifte? (litt langt)

Jeg tror jeg går på veggen snart! Er så sliten og lei!

Da jeg var 15-16 år så fikk jeg diagnosen høyt stoffskifte, etter mange år med depresjoner og "sykdom". Ingen tok meg alvorlig, og jeg følte de så på meg som en hypokonder.. Det var en turnuskandidat som fant ut at det måtte bli tatt prøver av meg. Takker han!! Spesialisten jeg går til sier at siden jeg fikk det så ung, så er det liten sjanse for å bli helt frisk. (veldig fint å gi meg håp liksom :wink: )

Uansett, jeg begynte på Neo-M, og var nesten ferdig med "kuren" da jeg ble gravid. Så jeg kunne bare kutte ut medisinene og se det ann. Og det var de beste 9 mnd i mitt liv. Jeg har aldri, ALDRI vært så frisk før!
Men ca 6 mnd etter fødsel så fikk jeg tilbakefall, som visst nok var veldig vanlig.

Nå har jeg gått på medisiner i 1 år. Går på både Neo-M og levaxin. For det har visst blitt litt lavt også..Er egentlig ikke sikker, bare hører på det legen be meg om jeg :wink:

Men nå i det siste har jeg blitt så sliten igjen, og vil bare gjemme meg under dyna! Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal makte hverdagen lenger! Sambo får skikkelig gjennomgå. Det er tider hvor jeg har mest lyst til å banke dritten ut av han! Jeg er bare så sliten!
Vi prøver også å få et barn til. har liksom et håp om at jeg iallefall får 1 år fri fra denne dritten.. men etter det så er det jo tilbake på det samme opplegget igjen!

Dette ble mye klaging, men det er liksom bare det jeg føler for om dagen.
Er det noen av dere som kan fortelle meg at det blir bedre? At man lærer seg å leve med det? Hvordan takler dere dette?

Takker for svar!

Hei

jeg håper du finner en måte å takle dette på. Kan ikke så mye om dette jeg. Jeg mener i hvertfall at man aldri skal gi opp. Jeg tror det alltids finnes løsninger på ting jeg måtte søke utenfor legevitenskapen for å få svar på mine plager men det blir jo annerledes i ditt tilfelle. Anbefaler deg å prøve reconnecting healing hvis du er litt åpent for slikt. Den energien går dit den trengs mest. kraftfulle saker. Vi får desverre ikke selv bestemt hvor energien skal gå.

Lykke til.

Hei!

Jeg fikk diagnosen Graves da jeg var 28 år og hadde vært syk lenge. (De skjønte at det feilte meg noe da jeg var 11 år, men fant ikke ut hva det var.) Jeg er nå 30 år.
Jeg syntes det er trist å lese hvor dårlig form du er i, og ingen er like så derfor så må du bare ta det jeg skriver som råd.
For det første vil jeg si at det å akseptere at man kanskje aldri blir helt slik som før, eller helt bra igjen noen gang, er det første man må jobbe med. Det gjør sykdommen lettere å leve med. Når jeg blir skikkelig dårlig avlyser jeg avtaler og legger opp dagene til det som er best i forhold til helsa mi. På den måten slipper jeg å gå å hangle hele tiden. Da får jeg hentet litt overskudd igjen. Det neste som jeg vil råde deg til hvis du ikke gjør det allerede er å trene. Det er tungt å komme i gang, men jeg kover at du etter noen uker vil ha dobbelt så mye overskudd. Det er super tungt å komme i gang, men belønningen er stor på sikt, jeg lover.
Jeg har lagt om kostholdet mitt drastisk, så jeg passer på å få i meg sunne fettstoffer som er i nøtter og avocado. Samt masse frukt og grønnsaker.
Samt at jeg prøver å passe på å bruke energi på ting jeg liker å gjøre. Ikke bare ta ut all overskuddet på aktiviteter som er plikt, men også på kos.

Nå kan det hende at du gjør alt jeg har skrevet. Og det kan også hende at det som hjelper for meg ikke hjelper for deg. Men når jeg så hvor tungt du hadde det var det bedre å prøve å komme med noen tips. Uansett er det tungt å bli syk i ung alder, og omverden kan ikke se på oss at vi er syke.
Håper du finner en løsning slik at du blir i bedre form.

Lykke til!

mvh
Nina

Jeg glemte å skrive en ting. Jeg ble faktisk bedre når jeg avsluttet medisineringen. Min teori er at medisineringen er en påkjenning på kroppen selv om den gjør den frisk. Jeg var så syk av medisineringen at jeg ble helt sengeliggende da jeg fikk størst dose. (nå fikk jeg for mye tabletter)
Så jeg tror at du uansett kommer til å bli i bedre form den dagen du kan avslutte medisineringen. Det ble ihvertfall jeg. Jeg ble i mye bedre form for å si det sånn.

Tusen takk for alle svar.

Jeg trener ikke nå lenger, og spiser egentlig ikke så veldig sunt. Jeg sier til meg selv at jeg må begynne med det, men jeg orker ikke, gidder ikke!
Men jeg vet jeg MÅ! Så det er vel bare å sette i gang..

Det jeg har funnet ut med denne sykdommen, er at den gjør meg "lat". Jeg føler iallefall det..

Jovalo: hva er reconnecting healing ? Hva vil det si?

Nina: Jeg føler jeg ikke kan avlyse i siste liten. Samvittigheten min gnager hele tiden. Jeg har blitt mye mer innestengt etter at jeg ble syk..og når min samboer også sliter med diverse psykiske ting, så er det ikke så veldig lett! Forresten, hva er graves? Er det det samme?

Har noen av dere holdt fast på partneren deres? Legen jeg går til fortalte oss at det var ganske så vanlig at forhold ble brutt..

Og ang det å trene..opplever noen av dere å bli så slitne at dere bare griner? Jeg blir så sliten, og orker ingen ting, og så begynner jeg å gråte! Syns nesten litt synd på sambo jeg som må gjennom så mye :wink:

Tusen takk for svar. Jeg skal prøve å spise sunnere, og jeg skal begynne å trene..trenr du på helsestudio? Og så er jeg nysgjerrig på hva reconnecting healing er..

Hei igjen :)

Graves er autoimmun høyt stoffskifte.
Først vil jeg bare si at ja jeg er så sliten at jeg enkelte ganger gråter. Jeg bare sitter å lar tårene renne. For meg har det blitt viktig å la meg være skikkelig trist når jeg har behov for det for å klare å ha det skikkelig bra ellers. (Men alt har blitt bedre etter at jeg ble ferdig med medisinene, de er tøffe. Fikk Neo Mercazole jeg og)
Jeg vet ikke, men jeg tror at du vil komme til å bli bedre den dagen du er ferdig med de.

Jeg tror ikke at det er sykdommen som gjør at en blir "lat", men medisinene. (dette etter egne erfaringer, jeg beveget meg som en snegle den tiden jeg fikk medisiner)
Ellers startet jeg med å gå tur, så økte jeg opp med å svømme, så begynte jeg å trene med en strikk hjemme i tillegg. Til slutt kunne jeg ta skrittet å begynne på treningsstudio. Det ble ekstra motivasjon ettersom jeg i tillegg fikk et problem med vekta etter medisinene, selv om jeg spiste så lite som jeg aldri har gjort før.

Jeg har fremdeles samme mann som da jeg gikk inn i sykdommen på det værste, og jeg tror at det har vært en stor påkjenning for han å ha en syk kone. Spesielt ettersom vi i tillegg er barnløse pga sykdommen (svarte deg på innlegget ditt om graviditet også)

For meg var perioden med medisiner langt tøffere enn tiden med sykdommen i forkant. Selv om jeg hadde det forferdelig da også.

Det gikk ganske lenge etter at jeg var ferdig med medisiner før jeg ble skikkelig pigg, men som jeg har skrevet så må jeg fremdeles ta det litt med ro. Spesielt ettersom jeg er veldig aktiv så lenge jeg ikke må ta Neo Mercazole, og må sette grenser for meg selv slik at jeg ikke blir helt utslitt.

Håper at du fort blir i bedre form.

Hilsen Nina

Hei

Dere skriver at dere har sluttet med medisiner. Jeg bare lurte på hvor lenge dere har gått på dem, samt hvor lenge det er siden dere sluttet med dem.
Jeg har nå gått på medisiner i ca to år, tipper jeg. Går på block and replace-behandling. Tar både Propyltiouracil og Levaxin. Doktoren min sier at det er bedre jo lenger jeg bruker dem, for da tar det lengre tid til stoffskiftet blir høyt igjen, sier han. Han er overbevist om at jeg kommer til å få høyt stoffskifte igjen etter at jeg slutter med medisiner, det er bare et tidsspørsmål, sier han.
Noen av dere som har fått beskjed om det samme?


Tina

Jeg fikk diagnosen hyperthyteose for 4,5 år siden. Hadde da FT4 på 79. Har trappet nede medisinene to ganger, sluttet helt siste gang i desember 2004. Da var TRAS ikke målbar, og alle verdier var normale. Men det varte ikke så lenge :( Ved siste måling i juni var verdiene steget igjen, og jeg fikk behandling med radioaktivt jod den 7. juli. Nå er nok stoffskiftet temmelig høyt igjen, og jeg ser bare fram til at det skal gå ned. Jeg har vært ganske sliten i perioder, men har hatt full jobb hele tida, og har fungert ganske normalt. Jeg har vel vært heldig som ikke har fått noen andre plager i tillegg til stoffskiftet.