Printable View
Jeg funderte over noe i går kveld..
Det var om barn født av "sånne som oss" :lol:
blir preget av noe slag. Englen min er snart 2, men har alltid vært en behagelig unge. Veldig snill mot alle rundt seg, og liker og slappe av.. ?
Det er vel ikke så mange på den alderen som kan sitte i en stol og lytte til musikk? Eller like å stå å se på fuglene i evigheter...
Har jeg skapt en lat unge? :?
Jeg tror du rett og slett har et harmonisk barn som ikke er påvirket av at du har hypothyreose. Kanskje du ikke stresser så mye (det er jo ikke bra for oss), og at det smitter over på barnet? Jeg har to barn, og de bærer ikke preg av å være late iallefall :) Kunne godt tenkt meg at de var litt mindre propell av og til, sånn at de var mer tilpasset mitt tempo... Det eneste jeg har merket er at minstejenta har fått veldig eksemoppblussing etter at jeg begynte med Levaxin, så det er vel bare å slutte med ammingen.
Jeg så en gang en artikkel om såkalte "Heriterende forhold".
Det kom fram at det var visse forhold som var mistenkelige. Jeg beit meg særlig fast i at de nevnte at jenter født av fedre med hypothyreose var i overtall. Jeg har jo to da, men ingeting har vist seg enda.
Heldigvis.
på aøt.support. autism sa de at det var en del autister som hadde mor med autoimmun thyreoditt.
nora
...men det høres nå IKKE ut som barnet ditt har autistiske trekk, ung mor! :D
Jeg har tenkt mye på det å være hypothyreot mor i det siste, jeg også... Da jeg fikk diagnosen i vinter, gikk jeg ganske fort fra å være lettet over å få en grunn til tingenes tilstand, til å bli veldig lei meg for at jeg ikke hadde skjønt/oppdaget det før. Jeg tenkte på hvor mye jeg kunne ha spart den lille gutten min for - hvor mye bedre det hadde vært for ham å ha en opplagt og BLID mamma de første årene av sitt liv! :( I stedet har han måttet slite med en mamma som er konstant trøtt og sliten, som har store problemer med å komme seg ut av sengen om morgenen, som altfor ofte er irritabel og gretten og 'snapper' for småting...
Huffameg.
Dette har virkelig vært vondt for meg. Jeg har ikke skjønt hvorfor jeg så ofte ikke har klart å kontrollere irritasjonen min - og fått enormt mye skyldfølelse og dårlig samvittighet for det. Hver gang beherskelsen min har røket, og jeg har ropt til ham eller holdt ham hardt i armen, har jeg hatt verdens svarteste samvittighet etterpå - og jeg har ikke for mitt liv forstått hvorfor jeg ikke har klart å kontrollere sinnet mitt. :( Og når jeg da plutselig skjønte at det skyldes en sykdom, og at jeg faktisk kunne ha gjort noe med det...
Heldigvis har jeg alltid klart å forsøke å 'gjøre opp' etter sånne raseriutbrudd. Jeg har bedt om unnskyldning, tatt på meg ansvaret og sagt at det er jeg som er dum som blir så sint, og jeg har forvisset ham om at jeg er veldig glad i ham selv om jeg blir sint på ham. Og det virker heldigvis som han ikke er preget av dette - han er en harmonisk og grei liten fyr. Og kanskje han til og med har lært noe som kan være nyttig å ha med seg videre i livet...?
Vondt og sårt tema for meg, dette. Alle mammaer sliter vel litt med å leve opp til idealmammaen de gjerne vil være. Men jeg skulle så gjerne hatt litt bedre forutsetninger for å gjøre det...
