Dette var supert (langt)

Jeg satt og surfet litt tilfeldig i går, men at dette var noe som fantes hadde jeg ikke forestillt meg :D
og attpåtil virker det som om dette forumet blir mye brukt.

Jeg har hatt autoim. thyr. i 3-4 år, men i det jeg fikk diagnosen ble jeg gravid - og hadde nok med det + et lite nurk ..
jeg klarte det veldig nra, og samtidig fikk jeg endelig fullført videregående skole (voksenopplæring på 1 år, tviler på om jeg hadde klart meg på en normal vidergående) Men uansett :
det er først nå jeg virkelig har gått på trynet..
jeg har vært i job i 1 år, og hadde klart meg veldig bra med kombinasjonen småbarnmor-kjærste-husmor og arbeidsaktiv(med mye ansvar i jobben)
Men plutselig en dag slutta hjernen å fungere, den Klarte ikke å ta inn noe - ikke en enkelt beskjed engang :oops:

Formen er værre en noensinne, og i perioden jeg har vært sykemeldt (ca 3 mnd) føler jeg at det går nedover - nå trenger jeg 12-14t. søvn Hver dag, og ligger bare å slumrer på sofaen - mulig jeg klarer å gå en tur...
Jeg har bare kollapsa så enormt :(
og føler at Ingen forstår og at mange ikke tør snakke med meg lengere :?: , og kjærsten min og lille englen min stakkars..
det er virkelig perioder, som nå, at jeg vil gjøre forholdet slutt, kun pga sykdomen..
legen min mener jeg er "utbrent", men han hadde nylig vært på en konferanse ang utbrenthet - og der var jeg den Yngste de alle hadde hørt om :shock:
Og det gjør jo ikke livet bedre at det må være minimum 4mnd! å vente på en time hos endokrinolg...
jeg er lei meg og deppa og ønsker bare å være FRISK ...

Jeg er nysgjerrig på hvordan dere andre her inne har det, lever med sykdom, og hvordan hverdagen deres ser ut.. Finnes det håp?

Takker uansett for at noen har laget et slik forum - noe beder kan ikke finnes :wink:

Hei ung mor.

Du lurer på om noen blir bedre?

Jeg ble ca 80% bra, men det varierer.

Jeg insisterer på prøver flere ganger i året, legen sa i høst at 1 prøve i året er nok, men jeg nekter for at der er nok.

Når du er så ung, og har små barn, så kan du få episodeer med mere antistoffer. Bare littegrann positive antistoffer er nok til at du føler deg ille, samme hva legene sier.

Jeg fant ut jeg måtte ha liothyronin i tillegg til levaxin. Det var også enkelt å se på blodprøvene at jeg trengte det, for FT3 var i nedre halvdel.

Som sagt må nesten alle ha både FT4 og FT3 i øvre halvdel av sin referanseområde. Det er mere nøyaktig enn TSH, som ofte er under 1 hvis riktig medisinert, ja endog 0,3 eller sånn.

Og jeg fant ut at hvis jeg tar selen 100µg blir jeg mye bedre. Det senker antistoffene og øker deiodineringne av T4 til T3 som er det aktive hormonet. Det fins ikke noe sånt som reseptorer for T4 engang.

Hva er dine prøveresultater? Pleier du å holde oversikt over dem, for å finne ut hvor du skal ha de diverse verdiene for å føle deg ok?

Følg også med på B-12 og ferritin og andre autoimmune sykdommer. De er hyppigere hvis man først har en av dem.

Det er slett ikke sikkert at en endokrinolog kan hjelpe deg, de er mest opptatt av diabetespasienter og hyperthyreose. Hypo er ikke så interessant, og de vil ha oss alle på en TSH på 1.

hilsen
nora

legen har bedt meg ta selen, c- 1000g, omega-3, e-vit. og b-stress hver dag...
Mange ting å huske på, men han lovte meg at det skulle fungere bedre.
Det har jo vært fint vær noen dager nå, og det merker jeg veldig - bla. så klarer jeg og holde meg våken igjenom dagen :shock:
Og jeg har klart å vaske huset :D

likevel ligger det noe å ulmer under ...
det værste er likevel den følelsen av at Ingen forstår, ikke sant?

Det er veldig, veldig vanskelig å føle at ingen forstår! Særlig i tunge perioder og særlig i nære relasjoner med venner og familie.

Jeg strever også mye med dette, og har gjort meg mange tanker om det, uten at jeg helt har kommet fram til de helt store løsningene. (Det går litt i ring med dette, som med så mye annet, men det hjelper å skrive ned tankene, både her og i en dagbok. Anbefales!)
Jeg føler ofte at folk ikke forstår meg, mye fordi hypotyreosen kanskje ikke synes så innmari godt utenpå, men slik er det vel også for mange med andre kroniske sykdommer. Det er lett å bli misforstått og satt i bås som en lat, tiltaksløs person som burde "ta seg sammen". Folk sammenligner med den de har kjent meg som "før" og mener at jeg bør skjerpe meg, osv., osv... Men jeg tror også at vi må forstå at det er vanskelig for andre å forstå hvordan vi har det! Det er vel nærmest umulig for en som ikke har kjent det på kroppen selv. Derfor har min strategi vært å snakke om det så mye jeg bare orker, til alle jeg mener det kan ha en betydning for, og den grensen er vid. Til de ytterst i bekjentskapskretsen blir det vel ikke akkurat noe stort tema, men jeg nevner det ofte med noen ord, og alt av venner og familie og arbeidsgivere har jeg valgt å være veldig åpen med, og så langt har det bare vært positivt.

En annen ting er at jeg ser på det å snakke om hypotyreosen som et slags opplysningsprosjekt. Det er nå engang slik at det er mye uvitenhet om denne tilstanden blant folk flest. Har du f.eks diabetes, så har de fleste i alle fall en slags forestilling om hva det er, og har i det minste garantert hørt om det. Samtidig må ikke hypotyreose bli det eneste man snakker om, da blir folk lei, og en får et for ensidig fokus selv også, man har bare godt av å glemme det bort av og til, så langt det lar seg gjøre. Så det er ikke slik at jeg går konstant rundt med en hevet fane, heller.

En ting er nå det at å opplyse flest mulig om hvordan jeg har det, gjør at det blir tatt mer hensyn til meg, og det føles selvsagt godt. En annen side av det er at jeg har oppdaget at flere i min omgangskrets faktisk har den samme diagnosen, og jeg fant noen å dele felles erfaringer med rett foran nesa mi... (Hurra!) En tredje side, er at andre har fått nytte av å vite om en diagnose de aldri har hørt om før, som kanskje kan være nøkkelen til deres egne uløste plager. Et konkret eksempel er min egen mor, et annet en nær venninne og et tredje moren til en venn av meg som er virkelig syk, men hadde fått helt feil behandling, og som min venn nå både kan hjelpe og forstå bedre etter å ha hørt mine erfaringer. Det er jo helt sjokkerende hvor vanlig hypotyreose er!

Når det gjelder kjæreste/samboer-forhold kunne det sikkert vært en egen tråd om det her inne. Jeg er ingen samlivsekspert, men mitt råd er å få kjæresten din med på laget! Er han glad i deg, så vil han ønske å forstå deg og dele prosjekt "bli bedre og å få leve et godt liv" med deg. Ta ham med på legetimen, få legen til å forklare hva dette handler om (fint med en nøytral person), server ham utskrifter fra internett, bøker, artikler. La ham (og andre nære) få innblikk i både de fysiske og de psykiske sidene. Det kan være en fordel å innrømme både overfor seg selv og de som omgir en at: Jeg er nok ikke så lett å leve sammen med for tiden.... Ikke vær så "flink": Vær ærlig, si: I dag føler jeg meg ikke så bra, jeg tror ikke jeg kommer til å klare å vaske huset, kan du være så snill å ta hovedansvaret for det?... Det tar kanskje litt tid å forstå, men gi ham muligheten og tid nok til å la det synke inn.
Det har i hvert fall hjulpet her i huset...

Dette ble mange ord, håper det er til nytte...
Lykke til!
Varm klem, Hilma

P.S: Ikke si at du har det bra for å være høflig når du slett ikke har det greit...

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av ung mor

legen min mener jeg er "utbrent", men han hadde nylig vært på en konferanse ang utbrenthet - og der var jeg den Yngste de alle hadde hørt om

---

Måtte bare kommentere denne: Faktisk er den 'typiske' utbrente en ung, ofte nyutdannet kvinne, i følge statistikkene. Så at ingen hadde hørt om unge kvinner med den diagnosen er nesten litt rart.

Utbrent-diagnosen er jo blitt litt av en motediagnose også, da - og det er kanskje ikke uten grunn at legen din 'kom på' denne diagnosen etter å ha vært på en konferanse om dette. Men det er slett ikke utenkelig at du faktisk er utbrent, du er kanskje ekstra sårbar siden du har hypothyreose fra før?

okei, da har jeg uttrykt meg galt.
Legen satt diagnose "utbrent" Før han var på konferansen..

har begynt å jobbe så smått igjen, men føler ofte at jeg blir helt kvalm av å være på jobb.. som om kroppen ønsker seg laaangt bort..
Det er dårlig med positive opplevelser på jobb, merker jeg - særlig når jeg ser tilbake. men det er utrolig mange krav, og det kreves at jeg skulle ha gjort alt i forrige uke.. :(
Vet ikke. merker bare at jeg ikke er den jeg skulle ønske jeg var :roll:

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av nora

Hei ung mor.

Du lurer på om noen blir bedre?

Jeg ble ca 80% bra, men det varierer.

Jeg insisterer på prøver flere ganger i året, legen sa i høst at 1 prøve i året er nok, men jeg nekter for at der er nok.

Når du er så ung, og har små barn, så kan du få episodeer med mere antistoffer. Bare littegrann positive antistoffer er nok til at du føler deg ille, samme hva legene sier.

Jeg fant ut jeg måtte ha liothyronin i tillegg til levaxin. Det var også enkelt å se på blodprøvene at jeg trengte det, for FT3 var i nedre halvdel.

Som sagt må nesten alle ha både FT4 og FT3 i øvre halvdel av sin referanseområde. Det er mere nøyaktig enn TSH, som ofte er under 1 hvis riktig medisinert, ja endog 0,3 eller sånn.

Og jeg fant ut at hvis jeg tar selen 100µg blir jeg mye bedre. Det senker antistoffene og øker deiodineringne av T4 til T3 som er det aktive hormonet. Det fins ikke noe sånt som reseptorer for T4 engang.

Hva er dine prøveresultater? Pleier du å holde oversikt over dem, for å finne ut hvor du skal ha de diverse verdiene for å føle deg ok?

Følg også med på B-12 og ferritin og andre autoimmune sykdommer. De er hyppigere hvis man først har en av dem.

Det er slett ikke sikkert at en endokrinolog kan hjelpe deg, de er mest opptatt av diabetespasienter og hyperthyreose. Hypo er ikke så interessant, og de vil ha oss alle på en TSH på 1.

hilsen
nora

---

Dette er det første indlæg, Nora har postet som registreret bruger på Sonjas Stoffskifteforum d. 30. marts 2005, kl. 14:57.

Norge1 Norge1 Nora 5 år på Sonjas Stoffskifteforum! Norge1 Norge1

Mange tak, Nora norsk1

Kjære Hilma.
Jeg fikk diagnosen lavt stoffskifte for et par dager siden, og er altså helt "ny" når det gjelder dette her. Men jeg hadde stor glede av å lese dine velvalgte ord, var mye sant som stod der og som man kanskje ikke tenker på sånn med en gang. Regner med at vi "høres" ved en senere anledning - ønsker deg uansett en fin dag videre.

Klem.