vanvittig angst...

Lurer på hva som skjer med meg... Merker at jeg er veldig hormonell om dagen og har fått veldig angst. For sånne duste ting! Og det kommer helt ut av det blå! Her om dagen fikk jeg angst når jeg var i butikken med datteren min, den kommer som en lammende følelse i hele kroppen og truer med å besvime meg eller noe. Det verste er at jeg får angst av å kjøre i tunnel!!!! Så vanvittig dust! Har aldri i hele mitt liv vært på randen til klaustrofobisk og tenkt på tunnel-slitere som idioter... Det kom plutselig for ca 1 mnd siden, fikk denne lammende angsten bare av å kjøre. Måtte stoppe og gå meg en tur. Kult med datteren i baksetet.. Nå er det hovedsakelig tunneller som er problematiske. Og jeg vet jo at det bare sitter i hodet, hvis jeg klarer å fokusere (virkelig fokusere) på noe annet går det "bra". Som i morges, jeg måtte gjennom en - ringte en venninne og snakket om diverse gjennom hele turen. Var veldig fokusert på veien og kjente at jeg hadde ikke klart det uten henne. Hadde en kjempeklump i magen etterpå.

I det jeg kjører inn i tunnel er det akkurat som om synsfeltet innsnevres, både fra siden og ovenfra, samtidig som jeg får en lammende følelse i kroppen. Jeg er redd for å miste synet og kjøre i veggen. Det kommer også delvis når jeg bare er passasjer.

Slipper heldigvis vanligvis å kjøre, men kan ikke begynne å unngå tunneller heller - det blir jo for dumt. Da blir det jo bare verre, gjør det ikke?

Jeg har økt jevnt og trutt over svært lang tid, nå er jeg på 100ug/dag og har hatt denne dosa i 2.5 mnd tror jeg. Vært veldig fin frem til dette tullet.
Kanskje jeg bare er sliten om dagen - at det er det som gjør det? Det har vært litt stress i det siste

Bp fra forrige uke viste:
TSH (0,5-3,4) 0.69
f-T3 (2,7-6,3) 4.6
f-T4 (9-21) 16

Jeg har aldri ligget under 1 på TSH før, men føler jo selv at verdiene er gode på papiret. Men det er kanskje for lavt?

Beklager, dette ble langt - deilig å skrive av seg litt ......... Takk for at du gadd å lese om mine trivialiteter .................

Jeg er er i samme situasjon som deg når det gjelder angsten. Kan plutselig bare få slike anfall. Dette hender veldig ofte som du sier, i butikken. Jeg sliter noe sinnsykt med å gå i kjøpesentre da jeg vet at det er langt til nærmeste utgang. Føler meg ofte veldig innesperret, og får følelsen av at jeg kommer til å besvime eller kaste opp, blir helt lammet i kroppen og vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg...og da må jeg bare UT! Har ikke erfaring med angst i tuneller, men jeg kan tenke meg at det føles ganske likt. Har gått til psykolog og har lært meg hvordan jeg skal takle slike episoder. På det verste var angsten min så "gal" at den hindret meg å gå ut i det hele tatt. For å klare å overleve i butikkene prøver jeg å fokusere på andre ting, trekke pusten dypt inn og ut, og puste med magen. Hvis det blir altfor vanskelig(gjerlder særlig i kjøpesentre), pleier jeg å finne meg et rolig sted å sette meg ned å slappe av og fokusere på andre ting. Det hjelper!

Er ikke helt inni hvordan man kan forklare angsten utifra målingene på blodprøvene og slikt - det er det sikker andre her inne som har mer peiling på enn meg - men angst og depresjon følger ofte med lavt stoffskifte så det er hvertfall ikke unormalt å ha det slik som du/vi har det.

Lykke til!

Det jeg tenker ang bp er at jeg kanskje er bittelitt overdosert og at angsten kommer derfra..?

komlå: Jeg går iblant med iPod og distanserer meg fra omverden når jeg handler alene. Jeg orker ikke handle med andre, får helt klaus.

Hvordan takler dere dette? Jeg gjør hva jeg kan for ikke å unngå stedene, innbiller meg at det blir verre da.

Jeg har hatt angst helt siden jeg fikk stoffskiftet, så det er ikke overdosering som har skylden, er nok heller det at stoffskiftet mitt ikke har stabilisert seg enda. Men det er jo fullt mulig at du kan være overdosert for det :)

Jeg synes nesten det er bedre å handle med andre, da jeg har noen å snakke med, slik at jeg kan prøve å "glemme" angsten (selv om ikke alltid det hjelper da..) Har siden jeg fikk lavt stoffskifte og angst, hatt Sobril på lur. Jeg vet at dette er noen veldig vanedannede tabletter, så jeg prøver å ta dem KUN dersom angsten er helt uoverkommelig. De er heller en slags forsikring, "bare i tillfellet" liksom.

Jeg pleier å oppsøke de stedene der jeg blir angrepet av angsten, for å utfordre angsten.. Kan ikke gjemme meg for den, blir mer deprimert og frustrert av det. For meg har trening hjulpet. Får da mer kontroll over både pusten og angsten.

Merker at jeg har blitt redd for mye mer. Har alltid vært litt pysete når det gjelder bilkjøring, men nå er jeg direkte redd og kjører heller ikke. Har også opplevd maktesløshet inne på store sentra. Vet ikke hvor og hva jeg skal, klarer ikke å samle meg og vil helst ut. Små bagateller blir problemer, begynner med et nytt gjøremål mens jeg fremdeles ikke er ferdig med det første osv.