Situasjonsavhengig hypo

Jeg har lenge tenkt på å skrive dette innlegget og har vel slik sett kanskje glemt litt hva jeg skulle skrive, men som overksriften sier. Mitt stoffskifte og mine symptomer ser ut til å påvirkes i ekstrem grad av hva jeg gjør, spiser, hvordan jeg sover o.l.

Jeg har allerede vært igjennom en lang behandlingsperiode og jeg har utallige besøk hos lege, endokrinolog, psykiater, psykolog, homeopat, ernæringsrådgiver og alternativ medisin. Og det er vel bare å innrømme at jeg tok feil av hvor mye levaxin kunne hjelpe meg, eller hvor mye som kan gjøres med stoffskiftet.

Etter 12 år har jeg lært hva som gjør meg dårlig, og hva som gjør meg bra. Alkohol fungerer nå ikke. Bare bryter meg ned. Jeg kan ikke si jeg liker det, men det har blitt mindre og mindre av det. Jeg har vurdert å droppe det rundt familie.

En annen ting er å stå opp midt på natten. Og det gjør jeg jo mye i min jobb. Jeg har ikke tall på hvor mange som har sagt til meg at jeg må legge meg tidlig om jeg skal tidlig opp. Akkurat som om det har noe å si? Klokka 22-23 når andre legger seg er jeg på mitt mest våkne hele dagen, og jeg sliter med å sovne da. Og får jeg sove føler jeg meg rævva når jeg våkner uansett. Jeg tror ikke enkelte av oss som har lavt stoffskifte er laget for å stå opp da. Kroppen min trives best når den får sove til 12-13. De siste timene er da den virkelig slår seg til ro og jeg kan oppnå kvalitetssøvn. Står jeg opp tidligere føles 10 timer stort sett mest som 10 minutter. Men hva skal man gjøre når man jobber skift? Ikke får jeg sykemelding, og ikke får jeg tilpasset arbeidstid. Jeg hadde det en periode, men etter 3-4 måneder satt bedriften seg på bakbeina og så på meg som et problem. Hva skulle nå jeg i deres bedrift og plage dem etter?

Så ting ville vært bedre og mer stabilt om jeg kunne sove til 12-13 hver dag. Trenger gjerne ikke alt det hver dag, men noe rundt der. Da slipper man å brytes ned hele tiden. Noe som går utover psyke og stoffskiftet ser det ut som. Nå er jeg i noenlunde ok stand omtrent annenhver uke. Dårlig akkurat nå da.

Det ser heller ikke ut til at jeg tåler bekymringer og masse tanker. Jeg føler vel at jeg ikke bekymrer meg så masse. Jeg har passert 30 og jeg har en viss rutine i å takle problemer. Det ordner seg jo uansett liksom. Likevel er vel tankene min som ikke alltid er positive i stor grad med på å bryte meg ned. Men samtidig føler jeg det er lite å gjøre for å tenke mer positivt. Jeg tror hjernen stiller seg helt automatisk inn på at den ikke vil være positiv. Noen ganger har jeg prøvd de klassiske tipsene om å si til seg selv at dette blir bra, jeg er bra osv, men maken til løst krutt. Det blir bare tomme og ubetydelige ord i min hjerne.

I tillegg blir jeg ofte så utrivelig og leter etter bråk med folk. Jeg vet ikke om det er stoffskiftet sin feil da, men det ville overraske lite om det har noe med det å gjøre. Jeg blir så apatisk og ser ikke vitsen med noe. Da blir det fort til at man gjør narr og ypper til bråk fremfor å være grei med folk som ikke gir meg så mye. Dog vet jeg at mitt egentlige jeg liker å være hyggelig med folk. Jeg synes det er dumt at en dimensjon av meg bare forsvinner og at verden går glipp av meg på mitt triveligste. :) Ofte er jeg enormt ekstremistisk også selv om jeg føler jeg har vokst fra den alderen for lengst. Jeg skal helst trekke ting enormt langt og over grensen og provosere til folk sprekker.

Det som pleier å hjelpe meg opp og får meg til å føle meg ganske normal er ideer om ferier og reise da. Det har det blitt masse av også. Det er klart at det er bedre føde for hjerne og psyke og dra ut og oppleve ting fremfor å ligge i senga dagen lang (som jeg aldri gjør), men at det skal ha så stor innvirkning på stoffskiftet synes jeg er rart. I sommerferien med mye fri og mulighet til å hvile ut hver dag kommer jeg meg veldig. Jeg er veldig innstilt på å fortsette oppturen når jeg skal tilbake i jobb, men jeg detter ned hver gang. Jeg forstår ikke helt hvorfor.

Og for de som skulle lure på om jeg har problemer med stoffskiftet kan jeg nevne at jeg har og har hatt massevis av symptomer. Det er gledelig at jeg er kvitt en del av dem da, men jeg sikter høyere og ønsker å finne en magisk formel som gjør det mulig å leve et A4 liv og trives også. Slik det er nå blir jeg så fort sliten, jeg går lei av alt og alle utrolig fort(spesielt den begredelige musikken som gis ut i disse dager). Jeg går fort inn i perioder med utbrenthet der jeg føler jeg bare sover, spiser og jobber. Og ofte går jeg overraskende fort ut av de periodene også.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Levaxinen hjelper meg til tider føler jeg. Bare jeg har hatt nok hvile og har hatt en kvalitativ god nok søvn, men samtidig detter man så fort sammen. Helt ned på et nivå som om man skulle gå uten medisin. Dessuten er det enkelte ting medisinen aldri klarer å fikse. Håret mitt er en katastrofe hver dag og følelsene mine er flat som Nederland (dårlig metafor). Forrige gang jeg følte skikkelig glede må ha vært i 1996. Og jeg tror ikke en gang siden jeg fikk dette at jeg har opplevd lys som behagelig. Jeg hater lys om natten og sover med nattbriller eller genser bundet rundt øynene.

Kan det være noe mer å hente på endre behandling? Jeg har jo prøvd andre doser med levaxin, men både høyere og lavere dose gjorde meg dårligere. Kan det være noe med binyrene mine? Føler jeg blir fort stresset ut av ingenting selv om jeg bevarer roen utad pumper gjerne adrenalinet innvendig og sinnet vokser til store høyder. Jeg har tatt blodprøver på det flere ganger og de er normal, men også kortisolet kan vel vise normale verdier og fremdeles være unormal for meg? I perioder med mye stress har jeg flere ganger siste året slitt med podagra. Nå har jeg holdt det på avstand en stund og det virker heller som stresset leder til mer tradisjonell depresjon nedstemthet. Egentlig føler jeg meg vel flink til å ikke stresse, men jeg må ofte gjøre en del ting jeg absolutt ikke vil eller føler jeg ikke orker. Det er vel det verste stresset for meg. Så er det jo spørsmålet om armour og liothyronin. Jeg føler at ingenting burde være uprøvd, men samtidig tror jeg at jeg i mitt liv slites så fort i stykker at ingen medisin kan hjelpe meg.

I det hele tatt vet jeg ikke helt hvor veien leder videre, men jeg vet at å mase med psykolog leder ingensteds og at jeg antageligvis ville blitt en del dårligere om jeg sluttet på levaxin. Slik jeg tolker andre her inne så har de sine symptomer enten man er happy eller nedstemt. For meg virker det som om symptomene kommer og går avhengig av masse ting som skjer rundt meg. På tide å avslutte. Kan nevne at jeg nettopp har tatt blodprøver for å måle en del forskjellig, men jeg tviler på at de vil bringe inn noe nytt.

tror mange kjenner seg igjen her ja.

det med aggressiviteten og "kverruleringen" kan vel kanskje ikke knyttes til stoffskiftet slik sett, men det kan godt tenkes at din utilfredshet med blandt annet sykdom gjør at du tar det ut på andre.
akkurat det er noe du må jobbe med selv, og det vil jeg virkelig anbefale deg å gjøre noe aktivt med. dette tror jeg handler mye om å snu sitt syn på seg selv og omverdenen, og det tar lang tid - men er absolutt verdt det.
selv om dette skulle skyldes stoffskiftet er likevel egenatferd noe man må endre på aktivt selv.

nå vet jeg ingenting om din jobb eller utdannelse, men det kan godt tenkes at en omutdannelse eller jobbskifte slik at du slipper skiftarbeid er løsningen for deg.

det vil aldri gjøre deg frisk, men kanskje du vil føle at arbeidssituasjonen er lettere for helsen å håndtere.

jeg tror grunnen til at du sliter så mye med søvnen er at du ikke har rutine på den. jeg har selv slitt skikkelig med det, og jeg trodde da at jeg hadde behov for 10-12 timer søvn hver dag.
etter ett år med fast rutine på 8 timer(superkjipt i begynnelsen) har kroppen min best av 7-8 timer med søvn. faktisk er det slik nå at jeg blir dårlig av å sove mer......det hadde jeg aldri trodd skulle skje.

jeg tror du skal ta deg tid i tenkeboksen for å vurdere arbeidssituasjonen din, og om du har andre muligheter som kan hjelpe deg på sikt.

men til syvende og sist må desverre vi alle her inne akseptere at vi er stuck med denne sykdommen.......det eneste man kan gjøre er å være snill med seg selv:)
men, sympatiserer sterkt med frustrasjonen din, er ikke rent så lite frustrert selv for tiden...:/