frekke tantebarn(entall)

hehe.....ja.

har vært en flittig barnevakt for diverse nieser og nevøer, og det er jo som regel hyggelig det. man merker jo at de kommer i visse perioder, og det er jo greit nok.

den det gjelder er frekk på en annen måte enn barn vanligvis kan være, og jeg er ganske sikker på at det har noe å gjøre med at mor ikke alltid har orket å sette grenser(han er veldig krevende, men får aldri resultater på utredning).
gutten har arvet en uten om det vanlige stor interesser for spill(dataspill) av sin spillegale far. faren er utenom dette også et ekstreeeemt dårlig forbilde.
hans eneste interesser er å spille spill, eller se på tv. (sønnen altså)

jeg prøver å sette grenser for han med spilling, oppfordre til andre aktiviteter osv.

altialt så aksepterer han ikke grenser på dette. han refererer til "mamma sier at..", "gleder meg til i morra for du da er ikke du her" osv.

han hører alt voksne sier om spilling, men har bestemt seg å ikke bry seg med det. han får jevnlig migrene av all spillingen(og sukker), men dette har ingen preventiv virkning.

jeg har prøvd rasjonelle diskusjoner, incentiver, grenser, spillenekt, reduserte spilletider you name it.

når jeg sitter barnevakt begynner det alltid veldig hyggelig, han er i godt humør osv. etter kort tid tar han opp spillingen(kan jeg spille på blabla...) og så er diskusjonen igang uansett hva jeg sier.
såfremt ikke svaret er "ja, gjør hva du vil hele dagen" så er han supersur og frekk som få.....

mister veldig lysten på å sitte barnevakt for å være helt ærlig!! er jo ikke noe særlig når man er sliten i utgangspunktet å komme til en som bare er helt hyper og blir enda mer hyper om han ikke får viljen sin........:/ super :/
men det blir jo litt drøyt å si at "nei, jeg gidder ikke sitte barnevakt fordi jeg blir irritert ut av en annen verden"....

noen superpedagogiske tips som virkerr som et mirakel? :)

blæææh:P

Jeg har ett tips, utifra egen erfaring:

Ikke gå inn i diskusjoner. Du har bestemt. Punktum.

Fortsetter han å tvære på det sier du at det hjelper ikke, du har ikke tenkt å diskutere det.

Og fortsetter han da (for det vil han nok) må du bare gjenta. Og tredje gangen kan du varsle om at du vil svare på alt annet han spør om enn akkurat det. Det er ikke åpent for diskusjon, og du kommer ikke til å svare. Og da må du for all del ikke la deg hisse opp til å gjøre det heller, for da må du begynne på nytt.

La ham furte og sutre og skrike, og overse ham totalt. Når han har gjort det en stund kan du tilby ham et alternativ, feks en tur ut eller en runde ludo sammen med deg.

Vil han ikke er det greit, men IKKE spør en gang til,, men si at han kan si ifra hvis han ombestemmer seg. Og blir det feks for sent på dagen til en tur ut kan du si at "om en halv time gjelder ikke tilbudet lenger, for da skal vi..., det blir for sent... hva som helst.

Når du har gjort dette - helt konsekvent - noen ganger vil han skjønne lunta.

Og si at hva mamma bestemmer hjemme hos dem er helt greit, men nå bestemmer du. Og sånn er det bare.

Noe av trikset er å faktisk gjøre det du har sagt du skal gjøre. Hver eneste, jævla gang. Om og om igjen. Og gi gutten en sjanse til å skjønne hva som kommer hvis om atte. Han må vite på forhånd at en gitt adferd får gitte konsekvenser, helst på kort sikt. Kino en gang om mange dager funker ikke med sånne barn, vanligvis, eller trusler om ting han ikke vil få om noe mer enn noen få timer. Til og med mer enn par timer kan være for mye til å begynne med.

Også må han få hemningslyst med saklig skryt hver gang han klarer å høre og å gjøre som du vil. "Nå ble jeg glad fordi du..."

Vi har hatt en adhd-jente her mye, hun er svært hardt rammet. Men dette fungerte veldig bra med henne (og med ikke-hypre egne unger i verste alder) ganske fort, selv om mammaen også er svært konsekvent og tydelig.

Gir du etter bare en gang strekker de deg til du ryker, og det er ikke noe hyggelig for noen av dere. Men lett er det ikke... Det krever at du hele tiden tenker noen trekk fremover og har en plan klar for hva du skal si og gjøre når han slår seg vrang.

Trekk pusten, legg en plan og sett igang.

Og lykke til. :lol:

jaja, jeg er stor tilhenger av den metoden. den funket veldig når han var mindre, men nå som han har fått snakketøyet i orden så er det jo helt ubrukelig. gutten forstår alt jeg sier, og logikken i det, men han er rett og slett helt besatt av denne spillingen sin. ingenting annet i verden er viktig, bare han får spille.

jeg konkluderte med at det hjelper ikke at tante setter grenser ei gang i måneden hvis ikke foreldre gjør det i det hele tatt...:P

uffamæi......kan jo bli spennende å se hvordan det der fungerer med han i lengden altså:/
barn som sliter med atferdsrelaterte problemer trenger jo ekstra klare grenser, så......får håpe at det hjelper med alderen.