Printable View
Jeg sliter så jævli om dagen. Lurer på om det er fler som har det sånn.
Jeg elsker samboeren min overalt på jord, men truer med å flytte ut flere ganger pr uke.
Hva skjer med meg? Er jeg deprimert eller konstant hespetre?
Jeg tenker irrasjonelle tanker, er urimelig, sur, sårbar, følsom, redd, og perioder med angst.
Jeg har ikke kontroll på meg selv. Jeg lurer på om jeg burde flyttet for meg selv slik at jeg kan isolere meg.
Jeg er såååå sliten, og tankene mine sliter meg ut.
Hei,
Jeg kjenner meg godt igjen slik som du beskriver at du er/føler deg. Jeg har slitt med angst og deperesjon fra 2005. Har gått på Zoloft i ett år nå samt at jeg har samtaler med psykolog - og dette hjelper meg kjempe masse. Jeg sliter fremdeles med angst og deperesjoner, men klarer som regel å takle dette noenlunde.
Da jeg var på mitt værste var jeg skikkelig jævlig mot mannen min. På det værste truet jeg med å ta selvmord..opptil flere ganger! Trodde jeg skulle ødelegge hele forholdet. Men han hadde tålmodighet og støttet meg så godt han kunne. Jeg råder deg til å snakke åpent til samboeren din. La ham få vite hva du tenker, føler. Få ut frusterasjonen!!;) Han kommer helt sikker til å støtte deg. Et annet råd kan være å få fastlegen din til å henvise deg til psykolog - det hjelper virkelig å snakke med noen utenforstående, som vet hvordan de skal "behandle" deg.
Ønsker deg masse lykke til!!:o)
Takk :D
Vel, jeg prøver vel å forklare han det, men vet ikke hvor mye han forstår. Det blir vel mest syting i hans ører. Jeg er sliten og trøtt bestandig. Latmannsykdommen.
Jeg tror ikke han skjønner hvor ille det egentlig er, selv om jeg slenger diverse kommentarer ut i ny og ne.
Verste er at jeg er akkurat begynt i en ny og krevende jobb, som tar mye av energien min selv om jeg jobber litt kortere dager.
Jeg sliter med å forstå meg selv til og med. Jeg har bare lyst å krype under dyna og ligge der. Til ting går over. Hjernen min fungerer på høygir, sliter meg totalt ut med mørke tanker.
Jeg har vært deprimert før, samt gått til psykolog. Jeg tror kanskje jeg må vurdere det igjen, før forholdet vårt går sønder og sammen.
Jeg vil bare være blid og glad. Få tilbake energien og livsgnisten.
Er et positivt menneske av natur, det skulle man ikke tro lenger. *snufs*
Jeg har vel også slengt fra meg at alt hadde vært bedre om jeg var dø. Da slapp jeg å streve så fælt hver dag. Men jeg er jo livredd for å dø, så da vil jeg vel neppe det...? Vil vel bare ha det bra:O)
Kjenner meg igjen med å bare ville legge meg under dynen å vente til alt er over. Jeg og min mann har hatt mange kvelder der vi har ligget i sengen og jeg har forklart det akkurat slik som jeg har det og tenker, selv om det såret han i flere tilfeller. Jeg tror han forstod en del..men alt var nok ikke like enkelt. Jøg følte at det til og med var ting som jeg ikke forstod en gang!
Jeg husket at jeg ble sint og sur for den minste ting - begynte å gråte, skrike, slå alt jeg kunne i veggen, slå meg selv i ansiktet...synes det er helt forferdelig å tenke tilbake på...
Du kan jo høre med legen din om du kan få aktiv sykemelding nå når du har det som værst.. Ja, få kontakt med psykologen din - det høres ut som en lur idè:) og snakk med samboeren din! Tror han liker å vite hva som skjer, selv om det kanskje er vanskelig..
:)
Takk for svar.O)
Ja må nok snakke med han. Merker at dette sliter på.
Jeg syns det er flaut å få aktiv sykemelding nå, siden jeg startet i ny jobb nå like etter nyttår. Den jævla samvittigheta. Den er der hele tiden. Hver gang jeg avlyser ting eller ikke orker gjøre ting. Feks ha tantebarna mine. Jeg klarer ingenting om dagen. I dag hadde jeg motet meg opp og bestemt meg for å begynne å trene. Istedet ble det sofa og skallebank.
Jaja, ikke alt går som planlagt i denne verden.
Er jo utrolig bra at du ble frisk igjen da:O) Håper det skjer meg også, klem:O)
helt frisk er jeg ikke, men dette er nesten bare barnemat i forhold til slik jeg hadde det for ett år siden. Får tilbakefall av og til, feks rundt jul ble jeg "dårlig" igjen. Da hadde jeg stresset med eksamener + 1000 juleselskaper, jeg ble helt utslått..så akkurat nå har jeg det ikke helt greit..men skal til min venn psykologen den 14 februar så får håpe det hjelper:) Kjenner det hjelper på å hjelpe andre i samme situasjon:o)
Det som jeg fant ut funket var å gå tur ute i frisk luft. Trengte ikke være treningstur, bare gå rolig og slappe av og lufte tankene:)
Klem til deg:o)
