Når går det over?

Jeg er 27 år og har hatt hypothyreose i ca. 15-17 år. Fant det ut for ca. 5 år siden ved en tilfeldighet. Husker ikke helt verdiene mine da, men tsh var over 400. Jeg har hatt masse symptomer hele tiden. Trøtt, sliten, frøs mye, ukonsentrert og mistet mye hår er noe. Siden jeg fikk det når jeg var så ung var det ingen som oppdaget det og det som jeg nå vet er symptomer var den gang bare en naturlig del av den jeg var. Selv ikke da min far fikk diagnosen var det noen som stusset.
Jeg har gått på thyroxin siden jeg fant det ut. Jeg har nå ligget innenfor "normalen" ganske lenge, noen få justeringer innimellom bare. Likevel blir jeg ikke kvitt følelsen av å hele tiden være utslitt. Aldri uthvilt, alltid sliten. Alltid behov for å hvile og sove. Det er frustrerende og hele tiden ha det sånn. Med full jobb, mann, barn, venner og familie og alt det som hører med er det fryktelig slitsomt. De aller fleste vet om sykdommen min, men jeg tror de fleste tenker at jeg får medisiner for det og siden verdiene mine er "normale" så går ting greit. Aldri noen som spør hvordan det går eller tenker på å senke kravene litt. Jeg prøver selv å senke kravene til meg selv og ikke overanstrenge meg, men hvordan vet jeg når det blir for mye? Hvor sliten er det normalt å bli og hva er normalt for meg? Det jeg en gang trodde var normalt er jo ikke dte likevel. Er jeg kanskje ikke noe mer sliten enn det alle andre er? Utad viser jeg sjelden at jeg ikke har det bra. Smiler alltid, gjør alltid det jeg skal. Sjelden syk og hjemme fra jobb, da er det helst sykt barn som gjør at jeg er hjemme. Det virker ikke som om andre synes det er ok være så sliten som jeg er så ofte.

Samboern vet godt om sykdommen og at det er pga den jeg ofte ikke orker så mye. Jobben krever sitt. Likevel virker det ikke som om han skjønner eller kanskje vil skjønne hvor ille det føles for meg. Kravene til at barnet må passes, maten må lages, oppvasken må taes, klærne må vaskes, det må ryddes , ja alt må jeg gjøre. Han tar selvfølgelig noe av det, men mesteparten faller på meg. Tid for meg selv er noe jeg bare drømmer om. Har forsøkt å snakke med han om dette så mange ganger, og han sier han forstår men han klarer jo ikke å vise det.

Familien forventer at jeg stiller opp i selskaper, middag og det som måtte være. Nesten aldri orker jeg egentlig, men må man så må man. Alltid like tilsynelatende "frisk". På jobb er det noen få som vet, men her også er det få som skjønner hvordan det er. Med jobb innen helsevesenet er vel kravene like store her som privat. Jeg har gått fulltidsskole i tre år, fått barn midt i studiet og hatt to jobber ved siden av og det fikset jeg jo greit, så hvorfor fikser jeg det ikke nå? Ja, jeg burde kanskje fortelle noen om det, men erfaringen er at det er like greit å la være. Hvordan skal jeg få andre til virkelig å forstå hvordan jeg har det?

Kanskje er jeg sånn som alle normale folk er, eller kanskje ikke? Skal jeg "jobbe" til jeg ryker på en smell? Det føles som om jeg gjør det snart. Ofte er jeg så sliten at jeg bare vil gråte. Når tar det slutt? Jeg husker at legen beordret meg hjem i seng når hun ga meg diagnosen, jeg skulle ønske det skjedde igjen...

Jeg kjenner igjen den derre "skulle ønske at noen kom og fiksa dette herre". Tror ikke den er kjønsbetinget, men sikkert ulik likevel.

Så er det vel også slik at du hadde vært like sliten om ingen stillte krav....
Du er syk og bør oppleve en forståelse for det - også fra deg selv.
Jeg har ikke fått det - hvertfall ikke fra meg selv. Jeg trengte det mest før jeg ble syk, som "de velmenede" kaller det.
De forstår meg ikke når jeg sier at det var før jeg ble syk - at jeg var syk.......
Det tok jo mange år med slit før jeg fikk en diagnose, og den ordinerte medisin virket svært dårlig - så dårlig at det gikk rett i dass.
Jeg ble verre, men blodverdiene var innimellom ok og da var jeg "friskmeldt".

Først mai-04 greide jeg å få prøve noe annet.
Det gjorde store underverker og jeg har det mye bedre nå - for seint, men det er nå jeg lever.

Ã…rsaken til at vi ikke blir bra er sikker ulik for de fleste av oss, og vår personlige årsak må vi prøve å finne.
Du er sikkert på rett vei ......

Hei kwilmann :)

Jeg skal ikke fortelle deg hva du skal gjøre, men fordi du legger ut denne posten tar jeg meg frihet til å svare på den. Jeg må si at jeg fikk veldig vondt av deg når jeg leste det du har skrevet. Du kjemper mot noe du er dømt til å tape. Du etterlyser hele tiden forståelse fra de rundt deg, samtidig som du gir inntrykk av at de ikke trenger å forstå (du er jo blid hele tiden, du fikser det meste og du møter opp i selskaper du egentlig ikke har krefter til å være i). SLUTT MED DET!

Det største (les: eneste) problemet her er samboeren din. Kort og godt fordi du må ha en form for samarbeid med ham.

Det rådet jeg vil gi deg er å gi deg selv den forståelsen du søker hos andre. Da har du mulighet til å bygge opp en bra selvfølelse, og du vil ha mot til å kreve din plass i samfunnet rundt deg. Et konkret råd er å lese boken til Mia Tørnblom: "Mer selvfølelse!"

Jeg ønsker deg alt godt og håper at du får orden på ting slik at du kan føle deg mye bedre.

:) fra Lie

hei kwilman...om det er en trøst så kan jeg fortelle deg at jeg kjenner meg velig godt igjen i din historie. du må ikke presse deg selv slik du gjør, til "du går på trynet" for det vil du angre. jeg har også i en årrekke gjort det, smilt, sminket meg opp og spilt skuespill for omverden og meg selv..men til slutt kollapset jeg både fysisk og psykisk, det er 13 måneder siden nå og jeg er fremdeles sykmeldt og kommer meg ikke ovenpå. livet har tatt en ny vei..jeg må være ærlig mot meg selv og sette grenser..øver på det. sist nå i helgen fikk jeg en ny trøkk..ble med på hyttetur (det skulle bli så koooselig) men da må man jo være frisk, jeg begynner å komme til hektene nå etter det. kjente jeg ikke burde dratt men ville ikke svikte familien og venner- irriterende at hensynet til andre teller mer enn hensynet til meg selv i slike situasjoner....men jeg har blitt flinkere og sier nei mens jeg klapper meg selv på skuldren!! flink pike!!
jeg håper du lytter mer til kroppen din, den tuller ikke med deg når den ikke fungerer....
ønsker deg alt godt...stor klem fra snoopy

Hei Kvilmann!

Kjenner meg også veldig godt igjen i det du skriver - sånn sett har du mange "sjelefrender" her inne - og det er jo det som er så bra med dette forumet :) . Det finnes dessuten mange kloke hoder som i alle fall har hjulpet meg til å forstå sykdommen og derigjennom meg selv bedre...

Mitt eneste lille bidrag til deg blir derfor følgende: Du skriver du hele tiden har hatt verdier innenfor normalen. Tja - er du sikker? Min fastlege sa til meg i fem år at jeg hadde normale verdier. Likevel ble jeg bare dårligere og dårligere - med sist høst som total nedtur :cry: Og siden lege sa prøvene var normale - ja, da var det jo MEG det måtte være noe galt med? Etter å ha funnet dette forumet og fått gode råd her inne fikk jeg nærmest sjokk da jeg omsider ba om å få utskrift av prøvene mine helt fra 2001 og frem til i dag. Jeg ble rasende :evil: ! Joda, de var innenfor referanseområdet - men slett ikke "normale" ut fra hvordan de bør være for oss som behandles for hypothyreose, og hva som anbefales fra NTF.

Nå er jeg kvitt idiotlegen min :evil: , og har økt levaxindosen jevnt og trutt siden oktober. Fortsatt tror jeg det må økes enda mere for å få TSH ned mot 0,5 - 1 og høyere FT4. Men jeg kjenner nå at kreftene vender tilbake og humøret er bedre og mer stabilt. Og ikke minst - når jeg kjenner meg sliten tillater jeg meg selv å ta en timeout på sofaen, uten å få dårlig samvittighet slik jeg fikk tidligere og ikke visste bedre :? .

Jeg har nettopp fått en stor utfordring på jobben - som jeg i egenskap av min stilling bare MÃ… takle. Hadde dette skjedd i september hadde jeg gått rett i kjelleren - såpass vet jeg!

Et lite tips til slutt: For i det hele tatt å få mannen min til å forstå sykdommen min (og som jeg selv følte jeg ikke klarte å gi uttrykk for) skrev jeg ut en artikkel om hypothyreose som jeg ba han lese, skrevet av Grethe Fischer. Jeg fant den på noras hjemmesider mener jeg å huske. Veldig bra artikkel som sier det meste vi ofte ikke klarer å få satt ord på selv. Jeg tror han fikk seg en aha-opplevelse, og opplever at han forstår meg i mye større grad enn før. Og ikke minst hvrodan man kan vise hensyn med å trå til litt ekstra og ta ansvar når du trenger en timeout!

Lykke til kvilmann - det er alltids håp i hengande snøre!