Hei allesammen her er jeg

Jeg er en ung mann på 28 år med null barn og ingen ms"rett" i livet mitt for øyeblikket.
For omtent akkurat et år (okt05) siden gikk jeg på en kjempesmell i livet mitt. Alt jeg skulle gjøre blei et ork, jeg sov nesten hele dager iu strekk og var konstant sliten og egentlig veldig nefor.
Klarte til lsutt ikke annet enn å låse meg inn i huset og skru av telefonen. Tanken på å skulle jobbe var nok til å sende meg til etasjen under kjellern, for å finne noe pågangsmot, hvist det var der da...
Besluttet derfor å kontakte legen for å ta en sjekk. Der blei jeg først satt på b12 sprøyter for å se om det hjalp noe. Men da effekten uteble og min følelese av å være nedfor bare økte, mente legen min at jeg måtte være deprimert og sendte meg til psykolok, sammen med en resept på antidepresiva.
Etter en del timer hos psykolog fant vi jo ut at jeg hadde en tung depresjon, som måtte løses. Det gikk langt tid hvor jeg stadig hadde timer hos min psykolog og fastlege, forruten at jeg nå ågså skulle ta Levaxine, så uteble desverre resultatene nok en gang,
Så nå sitter jeg her da,på full fart inn julestria, over et år etter at jeg blei sykemeldt, uten å ha blitt noe klokere på hva som egentlig er galt med meg. Eneste nye nå er at jeg har fått på viist veldig lave verdier for ett eller annet som har med lavt stosskifte å gjøre. Det eneste jeg har oppnådd med all medisineringa jeg har tatt, er en voldsom vektøkning ( 30 kilo) på et år.Så når jeg legger inn de kiloene i den allrede så ommfattende diagnosen/e jeg har fått, så føler jeg nå at den totaøe bunnen må være nådd.
Begynt å speide litt etter muligheter/tillbud som en som meg kan benytte seg av for å gjennoppbygge kropp og sinn. Finnes slike steder foresten?..
For selv om jeg prøver selv så har jeg ikke på langt når den viljestyrken jeg må ha for å klare dette aleine.

Men så til grunne for at jeg skriver dette her- jeg lurer på om det finnes lag/foreninger rundt om i nonrge med bistandsgrupper aom kan hjelpe slike som meg opp igjen fra den hengemyra jeg har føler at jeg har satt meg dast i,,,
For jeg skal ærlig innrømme at jeg nå begynner å bli veldig redd, redd for å ikke komme meg opp igjn,redd for å bli for dyster og redd for at jeg avisolrer meg selv alt for mye fra omverdenen. Så hvis noen her inne kjenner seg igjen i min historie og har noen råd og bidra med. så vil de bli motatt med stor takknemmelighet.

Mvh Raymond

Hei Shiny 78 og velkommen:)

Dette høres ikke bra ut.. :oops:
Vet du hva dine siste stoffskifteprøver viste? TSH, fritt T4, fritt T3? Hvis feilen ligger i stoffskiftet og du liksom skal ha fått den oppfølgingen du trenger, så burde du følt deg bedre nå enn du gjør. Jeg syns ikke det høres ut som du er godt nok undersøkt/ har fått riktig diagnose.. Har du vært hos endokrinolog?
Har egentlig ikke noen veldig konkrete råd..
Men ikke gi opp før du finner feilen og en behandling som virker!
Jeg tipper det er mange her som har lignende erferinger og kan gi bedre råd enn meg

Hilsen Klara

Ja, det ser ut som om du har hatt det knalltøft!

Det jeg lurer på er om du skulle hatt levaxin mye før? Depresjon og angst kan nemlig være klare symptomer (noen av de mange) på hypothyreose - og du har kanskje ikke fått nok medisin eller du har brukt levaxin i for kort tid?

Mange med denne diagnosen har blitt sendt til psykolog først - før det er tatt stoffskifteprøver av dem....

Vel, dette var bare noen tanker etter å ha les brevet ditt, så kan andre kanskje ha råd om evt. lag/foreninger som passer deg.

Lykke til!!!

Hei og velkommen :)

Når det kommer til Hyoptyreose (lavt stoffskifte) så kan de psykiske symptomene være veldig sterke. Du har ikke noen prøve svar og da blir det anskelig å vurdere om du skulle hatt mer Levaxin osv, men det er en god mulighet for at du kan være undermedisinert.

Sitat:

---

Pasientene hadde betydelig redusert livskvalitet, depresjon, angst og redusert korttidshukommelse, samt mer diffuse psykiske og kognitive plager. Alle plager ble redusert med tyroksin, uten at normal funksjon nødvendigvis ble nådd på 6 - 12 måneder.

---

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_L ... _ID=380454

Det er en stor del å gi kroppen tid nok. Det gjelder også psyken. Skjønner du er litt bekymret med tegn til sosial angst og stor vektøkning osv, men ikke bli alt for bekymret. Det å ha dårlig motivasjon er også en del av symptombildet og gjør det meste mye verre å håndtere.

Deprimert - eller bare litt "hypotyreot"?
Elisabet Opsahl Tidsskr Nor Lægeforen 2002; 122: 1037 utga

Sitat:

---

19 år gammel prøvde jeg å ta mitt eget liv fordi jeg var så sliten, trett og deprimert at jeg ikke klarte å konsentrere meg på skolen. Jeg manglet et normalt sosialt liv som andre ungdommer på min alder. Jeg gikk til en psykiater i Oslo som gav meg antidepressiver, som jeg visste kunne ta livet av meg. Så tok jeg alle tablettene, og havnet i koma. Dette var oppstarten til min opplevelse av norsk psykiatri i 1990-årene.

Familien min mistenkte sterkt at mine tilbakevendende tunge perioder kunne ha noe med skjoldkjertelen å gjøre, siden min farmor hadde hatt hypotyreose og min far hadde hypertyreose. Når jeg nevnte dette for mine behandlere, og at jeg ville ha dette utredet, lo de nesten av meg. Omkvedet var: "Ja, det hadde jo vært en behagelig løsning for deg det, jenta mi." En bedrevitersk holdning som var skremmende for meg å oppleve i en alder av 19 år.

Noen år senere ble det konstatert en betennelse i skjoldkjertelen, og allmennlegen min igangsatte behandling med tyroksin. Da var jeg allerede så nedkjørt at jeg havnet på psykiatrisk sykehus, bare noen uker etter at behandlingen var iverksatt. Sykehuset tok som alltid stoffskifteprøver ved innkomst, og bare tre uker etter at jeg hadde startet med tyroksinbehandlingen, ble hormonet seponert av legen og erstattet med antidepressiver. Disse hjalp ikke. Hormonprøvene mine var ikke unormale nok, ble det sagt, og på sykehuset var de overbevist om at jeg var et psykiatrisk tilfelle. Jeg var redd, for jeg følte at dette var veldig galt, men jeg hadde ikke mye jeg skulle sagt. Legene visste jo best.

Etter dette har jeg klart å jobbe i perioder og ta noen eksamener, men trettheten og depresjonen har stadig kommet tilbake. Jeg fikk en personlighetsforstyrrelsesdiagnose, etter først å ha fått diverse depresjonsdiagnoser. Jeg gikk til psykolog, og prøvde flere typer antidepressiver med nedslående effekt. Jeg gikk også til mange alternative behandlere i håp om å bli sterkere. Min tillit til psykiatrien var lik null. Jeg kom inn på høyere utdanning, men våget ikke starte studiet fordi erfaringsmessig var høst og vinter den perioden hukommelse og konsentrasjon var dårligst. Jeg kunne sove døgnet rundt.

Til slutt klarte jeg å få det psykiatriske sykehuset til å garantere for et opphold på Modum Bads Nervesanatorium. På dette tidspunkt trodde jeg selv at jeg hadde alvorlige psykiske plager jeg måtte jobbe med. Der følte jeg en viss tillit til behandlerne, og jeg var optimistisk med tanke på fremtiden. Men da høsten og vinteren kom, var jeg like trett og sliten.

Jeg fikk igjen tyroksinbehandling noen år senere, men siden den minste dosen ikke holdt til å bli bedre, gikk nok legene ut fra at jeg "bare" var depressiv - noe jeg selv også var redd for helt til jeg sommeren 2001 gikk til en endokrinolog. Han påviste så unormale hormonverdier at det ikke lenger var en skygge av tvil. Jeg var "hypotyreot". Jeg var i ekstase. Jeg var alvorlig syk! Få har vært så glad som jeg var over å få konstatert en kronisk sykdom. Legen økte gradvis tyroksindosen og jeg ble gradvis bedre. Søvnbehovet ble redusert, angsten ble mindre, og jeg følte at jeg ble meg selv igjen. Igjen klarte jeg å uttrykke meg med ord, "alzheimer"-tilstanden min ble borte.

Jeg lever ikke lenger i en tåke. Nå er jeg ikke lenger redd for å sette meg på skolebenken, eller få en fast jobb. Nå vet jeg at jeg ikke er gal, og at jeg kan gjøre alt jeg ønsker i livet så lenge jeg får riktig dosering med tyroksin.

Jeg har møtt flere i psykiatrien som har hatt ubalansert hormonproduksjon i skjoldkjertelen, som vet de har hatt en betennelse i den, men som ennå strever. Og, jeg er sikker på at det er flere. Hypotyreose er en lumsk sykdom som kan komme i mange forkledninger, og den er livsfarlig. Jeg er i dag kjempeglad for at jeg har overlevd. Tross alt har jeg vært heldig. Men jeg har opplevd mye jeg godt kunne vært spart for. Samfunnet har brukt altfor mye penger på å feilbehandle meg. Familie og venner har også fått lide mer enn noen fortjener.

---

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/pa_l ... _ID=526567
Legger ut denne artikkelen for at du skal kunne se at du ikke er alene om å slite med det du sliter med og har slitt med.

Det finnes et kurs som går på å mestere sykdommen hypotyreose på Blefjell sykehus på Notodden. Det er lang kø, men av de jeg har truffet som har vært der er veldig, veldig fornøyd.

Ikke glem at det finnes psykriatrisk krisehjelp i alle kommuner! Sånn om det blir for mye på en gang. Og ved sykehusene har de fleste steder noe som kalles Lærings og mestringssentere. Der kan du nok henvende deg og få informasjon om din region.

lykke til :D

Tusen takk for at dere tok tiden til å lese om meg og det jeg strever med.
Angående resultater på prøver har jeg ikke fått de noen gang. Men jeg skal passe på å be om å få de når jeg skal ta nye prøver hos legen neste uke.