Nytt (gammelt) medlem fra Trøndelag.
Hei…
Jeg er en mann på 41 som vært medlem i dette forumet ganske lenge, men har ikke vært aktiv på en stund, derfor hadde jeg kastet bort passord og måtte registrere meg på nytt nå.
Dette innlegget føyer seg (dessverre) til mange andre jeg har sett på dette forumet.
Det hele startet i 2000, en stund etter at jeg havnet på attføring av andre årsaker. Jeg frøs, jeg glemte, jeg sov og var ellers helt på trynet med det meste. (dvs. alt) Mye vondt i hele kroppen.
Jeg måtte gi meg i min vanlige jobb pga. problemer med rygg/nakke og skuldre. (1998 Elektriker,)
Av disse årsaker, havnet jeg i 1999 nok en gang på attføring, med alt dette innebærer.
Må legge til at jeg har vært der før, gikk da tekn. fagskole. Elektrolinje ferdig i 94.
Før jeg startet på denne â€videreutdannelsen†gav jeg den gangen uttrykkelig beskjed om at jeg allerede den gangen var â€lut†lei av alt som hadde med strøm å gjøre, og gjerne ville komme meg inn på en annen retning i yrkeslivet. Dette var den gangen som å tale for døve ører, dermed måtte det bli tekn. fagskole elektro, fordi dette var det faget jeg hadde valgt for 12-13 år siden.
Fagskolen ble gjennomført med relativt bra resultat, på tross av litt manglende interesse.
Jobbet litt i min gamle jobb mens jeg gikk på skolen.
Etter endt skolegang, fant jeg ingen jobb (på den andre siden av skrivebordet), og det ble til at jeg gikk tilbake til min gamle jobb.
Dette gikk fram til 1999. da det nok en gang stoppet seg selv pga. rygg/nakke og skuldre.
Jeg startet på et opplegg ved en attføringsbedrift i nærheten her.
Slet litt med jobben pga. ryggen, men klarte en halvstilling sånn noenlunde.
Vinteren 2000 tok det totalt stopp, orket ingen ting. Jeg gjorde ikke annet enn å sove, pluss at jeg fyrte så ille i ovnen at andre folk rømte huset.
Fikk etter hvert konstatert lavt stoffskifte og fikk medisin for dette.
Jeg fikk da en ganske umiddelbar skikkelig opptur og tenkte da at dette skal det nok gå bra å leve med.
Det gikk bra i noen måneder, så begynte nedturen og den har til dags dato egentlig aldri stoppet
Har som mange andre her i dette forumet, fått beskjed fra legen at jeg ikke må skylde på stoffskiftet, da dette er regulert nå og funnet i orden. Altså er jeg frisk! (lat?)
Dette stemmer imidlertid dårlig med den situasjonen jeg opplever.
Før jeg fikk disse problemene, var jeg vant til jobb i full dag, pluss en god del overtid. I tillegg var jeg alltid i gang med noe hos meg selv eller hos kamerater, var sjelden i seng før 1-2 på natten. Hadde ingen problemer med dette den gangen.
Skjønner godt at jeg ikke kan vente meg riktig det samme tempoet lenger når jeg er over 40, men det blir litt for stor forskjell.
Nå går jeg to fulle dager på et verksted og har mer enn nok med det.
Både kvelden og delvis dagen etter er jeg nokså redusert.
Dette gjør også noe med hodet ditt etter hvert. Det er ikke enkelt å godta at men ganske enkelt ikke er i stand til å jobbe mer enn noen få timer i uka når man har hatt et rimelig hektisk liv før.
Bare disse to dagene i uka, fører til at ting som skulle vært gjort hjemme, blir utsatt gang på gang, orker bare ikke å gå i gang med det.
Denne situasjonen føles nokså uholdbar, spesielt i og med at du hele tiden sitter med følelsen mistro fra lege og trygdekontor. Har også fra trygdekontoret fått samme beskjed som fra legen, det er ikke noe i din helsesituasjon som tilsier en eventuell uføretrygd.
Har i tillegg fått konstatert at jeg har hemakromatose = for mye jern i blodet, går nå til jevnlig tapping for å redusere dette.
Har heldigvis en samboer som skjønner situasjonen rimelig godt, ellers hadde nok dette forholdet vært noe vanskelig å holde på, da det ofte faller litt for mye på henne.
Verkstedjobben er foreløpig via attføring, men jeg skal bli ansatt fra 1. januar i 40 % stilling.
Hva som da skjer med den resterende 60 %’en vet jeg ingen ting om ennå. Dette er også en gjenganger når man er i attføringssystemet, du har forholdsvis små muligheter til å se litt framover.
Dette ble et litt langt innlegg, men jeg håper det går bra.
Jeg avslutter for denne gangen med en stor hilsen til alle som sliter!
