hvordan gi andre innsikt om sykdommen sin?

jeg trenger tips her...
etter å ha lest her en stund har jeg fått med meg at antidepresiva ikke er bra blanding med vår diagnose... jeg går ike på dette selv, men jeg har en mor som er livredd for å slutte med dem :(

kort sykehistorie slik jeg kjenner den:
1973 fikk hun meg. hun mener selv i ettertid at det muligens var da hun fikk hypothyreosen, siden hun aldri var seg selv etter dette i følge henne selv.
hun fikk tidlig diagnosen depresiv og etterhvert også angst. hun har vært innlagt på psykiatrisk 2 ganger og har vært på rehabilitering pga "sammenbrudd",noe som ganske sikkert var en dårlig periode av hypoen som hun ikke var behandlet mot.
1986 fikk hun et bar til i en alder av 45 år... ikke helt planlagt, men :roll:
det ble en skikkelig omveltning for meg og pappa. hun ble skikkelig syk, svangerskapsforgiftning og på toppen en skikkelig allergireaksjon mot noen medisiner hun fikk. hun måtte bli på sykehuset lenge og ble derfra overfør til Psykiatriske og innlagt der sammen med babyen. hun ble det i flere måneder. vistnok et nyt "sammenbrudd".
1997 fikk jeg en datter og ble skikkelig syk. jeg trodde det var fødselsdepresjon pga at vi fikk en skikkelig bøyg med fødselen som absolutt ikke gikk som den skulle. både jeg og datteren min holdt på å dø pga ubehandlet svangerskapsforgiftning, og hun svevde mellom liv og død i 14 dager. det var svært dårlig oksygenopptak på tross av at hun lå i respirator i 4 uker og vi ble forespeilet å få med oss en "grønnsak" hjem... :( heldigvis gikk det ikke så ille. jenta mi er en fullstendig frisk 9 åring. hun er døv da...,men det er jo ingenting i forhold til hva vi kunne ha slitt med. :D
poenget var da at jeg ikke ble bedre.... slit med jobb skole og barn og ting fungerte ikke i det hele tatt.
jeg ble også sendt rundt til psykiater, psykolog, fikk xeroxat osv osv...
men jeg er mye mer sta og egoistisk enn mamma, heldigvis :wink: jeg gav meg ikke, byttet leger og prøvde å få folk til å forstå at jeg ikke var lat eller giddalaus. jeg var rett og slett tom for energi. :(
omsider havnet jeg hos en lege som tok de rette blodprøvene og sendte meg til endokrinolog.
da fikk jeg omsider thyroxin-natrium ( samme som Levaxin i dag). verden ble da noe bedre, men ikke flott kan man si. :(

hvorfor det endelig gikk opp for mamma at hun kanskje kunne ha det samme vet jeg ikke, men et år etter at jeg fikk diagnosen fikk hun den også :). hun har da muligens gått udiagnosert og med ubehandlet hypothyreose i kanskje 28 år og minst i 15 :shock:

i alle disse årene har hun gått fast til psykiater som har foret henne med valium, medisin mot panikkangst og diverse antidepresiva...
hun har jo vært deprimert så klart, hvem ville ikke vært det med alt hun har slitt med :( hun har gått opp og ned i vekt som en jojo disse årene også, noe som har ført til at fordøyelsen ikke fungerer som den skal lenger. det hjelper heller ikke på allmentilstanden hennes.
nå tør hun ikke å slutte med medisinene. selv om legen hun nå har mener hun ikke trenger dem. hun klarer ikke å tro på seg selv som en som ikke er depresiv og nervøs... hjelper ikke at hun vokste opp med en mor av den "skjøre" typen og at hun mener jeg er det... :( det bekrefter teorien hennes om at dette er noe som vår slekt arver... :(

hva kan jeg gjøre for å nå inn til henne?
er det noen som har råd til meg? jeg vil så gjerne nå inn til henne med all kunskapen jeg har fått her inne, men hun velger å ikke tro meg... hun prøver også stadig vekk å overbevise meg om at mine symptomer er psykiske ikke fysiske. som for å rettferdiggjøre at hun fikk den diagnosen i alle år kanskje???

hva skal jeg gjøre for å få henne til å forstå?

Hmm.... jeg tror ikke du kan nå ind til din mor, før hun er klar til det. Hele hendes voksne liv er jo blevet bygget op omkring hendes "psykiske" sygdom. Mange af det ting de "sunde" mennesker gør - er hun gået glip af og har sikkert også udviklet mange "erstatninger", der skulle gerne hjælpe hende til at (over)leve i dagligdagen.

Denne tunge overbygning er ikke sådan til at kaste af sig, men denne faktum, at hun selv begyndte at drage sammenlingingen mellem hendes og din sygdom - er et meget godt tegn og lover godt for fremtiden.

Nu spørger du jo om råd, og det råd jeg umiddelbart og foreløbigt kan give dig er, at du bør forsøge ikke at tænke for meget på at "omvende" din mor nu, men prøve mere at delagtiggøre hende i dit eget forløb, behandlingerne, konklussioner og frem for alt - hver gang du oplever en god udvikling, noget der begynder at gå bedre og en lettelse i dagligdagen som følge af måske en vellykket dosis eller andet, der har med din sygdom at gøre - få alt fortalt hende om og gerne overdriv lidt, så det ikke er tilat tage fejl af. Vær meget omhyggelig med, at det IKKE lyder som om du prøver at overtale hende, men tag udgangspunkt udelukkende i din egen evt. glæde og tilfredshed når/hvis noget går godt med din sygdom.

Derimod fortæl hende IKKE for meget, hvis noget går mindre godt for dig m.h.t. f.eks. medicin der evt. ikke virker godt nok eller lignende. Det vil kun "overbevise" hende i at ingenting nytter noget. Er hun bange for at ændre sit syn på hele sin fortid - vil hun gribe alle mindre gode nyheder og bruge dem (ubevidst) til ikke at give slip på sin aktuelle opfattelse.

Jeg tror, at hvis du "begrænser" dig mest til at vise din mor dit eget sygdomsforløb, behandling, dine egne tiltag, stille og roligt på vej i den rigtige retning..... og når hun begynder at opleve din udvikling mod bedre, glædere og hvis du sørger for at binde disse til en positiv udvikling m.h.t. din sygdom - vil hun en skønne dag selv begynde at turde at overføre dine erfaringer til hendes egen situation. Men det er vigtigt, at hun gør det selv og i sin egen tempo.

Jeg havde en mor, der var diagnosticeret med en manio-depressiv psykose gennem 35 år og først til sidst gik det op for saggkundskaben at hun havde lidt af en atypisk form for sukkersyge..... men da var hun ved at dø som 56-årig af kræft i æggestokke og denne erkendelse kom alt for sent.

Håber, at det kommer til at gå anderledes med din mor, så hun kan nå at opleve livet anderledes bedre end hun er vant til.

Ovenstående er min vinkel til din beretning om din mor. Kan være andre har anderledes (bedre?) tilgang til en evt. løsning. Der skulle gerne være mere end en vej "til Rom" :wink:

Mange hilsner.

Synes din vei er utrolig bra Anisa!

Man kan ikke forandre mennesker om de ikke vil det selv - det er et av mine mantra i livet. Når mennesker er redde, setter de seg på bakbena og blir ofte negative. Som Anisa sier så er nok det beste å gå fremfor henne som et godt eksempel. Etter som tiden går er det ikke lenger så skummelt. Hun gjemmer seg jo bak det som fagpersonene har sagt og det må jo stemme...
Gi henne tid og omsorg så snur det gjerne. Og om det ikke gjør det så husk at du må leve ditt liv og bare la henne tenke og mene det som hun vil. La det ikke tynge deg om du klarer! Det er vanskelig når det er familie, men prøv :)

nei å forandre henne er ikke mulig... hun tror ikke på et ord jeg sier uansett :?
nå har ikke jeg noen gode fremgangseksempler å vise frem heller når det gjelder meg selv...
det eneste som har vært i noe positiv retning de siste 10 årene, med tanke på hypothyorosen min er det hypoperioden jeg er i nå... ikke for at det er så utrolig positivt egentlig, men jeg har gått ned 6 kg... det er positivt.

hva er egentlig farene ved å bruke antidepresiva når man er hypo?
er det kun dårlig allmentilstand, eller får det mer alvorlige følger på sikt?

Lissa ;)

Min dypeste medfølelse til både deg og din mor - dere har hatt mye å stri med.

Råd og råd, fru Blom, vet jeg ikke om jeg har, men mye av ditt likner litt på mitt... Har nok også gått i mange år før jeg ble medisinert, men det er jo ikke relevant her. Det som er relevant er at jeg har sittet hos legen og grått mang en gang fordi jeg var så dårlig. "Nei, nå tror jeg vi skal forsøke med noen antidepressiva." Og så ulykkelig som jeg var da, så har jeg tatt med meg dritten hjem. Fast bestemt på at NÃ… hjalp de nok (det er jo ulike merker, og mange sier at det ene kan hjelpe en, mens et annet kan hjelp en annen. Altså må du kanskje pløye gjennom 20-30 stykker, før du finner "din".) Og poenget mitt her er at jeg alltid ble DÃ…RLIGERE. Fra å ligge 3 uker i angst på sofaen til utslett i ansiktet og på hendene slik at jeg ikke orket å gå ut, og så mye, mye, jeg kan slett ikke huske det. Så din mor har egentlig alt å vinne, og intet å tape. Kan du foreslå for henne at hun forsøker å trappe ned, og ser hva som skjer? Hun kan alltids gå tilbake til samme dose igjen. Også hvis hun slutter helt, hun kan alltids få medisinene sine igjen? Skjønner du - da risikerer hun ingenting. Hun kan forsøke å se om det hjelper, samtdig som hun ikke behøver å frykte at hun blir dårlig uten tilgang til medisinene sine.

Så farene ved å bruke antidepressiva når man er hypo er jo din mor skoleeksempelet på! Sykdommen blir kamulfert av en psykisk diagnose og man får ikke rette hjelp.

Ellers er det mange farer ved antidepressiva for alle. Tenker hver sort har sine ulemper. Men det kan kanskje være nyttig for noen få mennesker i en spesiell situasjon/fase. Problemet nå er at det er blitt en "moteting" hos legene. OK - en tåre! Hit med noe antidepressiva :shock: For noe vas.

Men har du lest denne artikkelen?

F.eks.

Sitat:

---

Det er vist at ca. 25 % av klinisk deprimerte pasienter ikke har nytte av trisykliske antidepressiver.

---

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_L ... _ID=380454

Det er noen som mener at et lite tilskudd av Liothyronin kan hjelpe på psyken. (Levaxin = T4 skal jo omdanne seg til T3 i kroppen. Noen har treghet med dette, og Liothyronin = T3). Det er ikke alle leger som vil gi dette. Og de som vil, har ikke nødvendigvis så god greie på dette. Så les nøye her inne om det før dere (begge to?) evt forsøker dette. Jeg kan f.eks. si at ofte doserer legen for mye T3, og mange må faktisk beholde Levaxin-dosen sin og ikke redusere den, som noen leger foreslår. Dette visstnok fordi Liothyronin får T4 til å gå litt ned. Selv ble jeg hyper når jeg forsøkte Lio, men da var da også dosen på 20 µg - etter legens anbefaling. Nå forsøker jeg meg på 5 µg, og skal kanskje øke til 10 µg.

Lykke til - både til deg og til din familie, Lissa :D

takk for omtanken :)
jeg får prøve å "dryppe" litt innimellom...
jeg husker jo selv at jeg fikk voldsomme bivirkning når jeg trappet ned og sluttet med xeroxat... jeg var både svimmel og kvalm. det varte i 2 uker, så en dag var det som blåst bort. medisinen var ute av kroppen min omsider. :D

jeg tror mamma ikke klarer å skille bivirkningene av medisinen og symptomene på angsten... :( det er derfor hun ikke tør å trappe ned... hun har prøvd nemlig, men sier da at hun blir verre.
det er jo ikke mulig siden disse medisinene holder seg i kroppen opptil 2-3 uker før virkningen gir seg, men det vil hun ikke skjønne tror jeg :(
hun har diagnosen "angst for angsten"... så det hun er redd for er faktisk å bli redd... :shock: når hun blir svimmel tror hun at hun besvimer og da har hun fått beskjed at det er et angstannfall. det er derfor hun går på medisinene. :(

Dette er min erfaring med antidepressive:

Æ har brukt antidepressive 5 år. Synes at æ hadde nytte av de når æ bynte, tok ikke tingene så tungt. Også æ fikk antidepressive før hypotyreose diagnosen, men heldigvis så fikk æ den diagnosen bare 3 mnd etter at bynte med antidepressive.

Men, nu har æ slutta for 12 dager siden! Måtte selv "mase" på legen om å få slutte. Alle disse årene har legene bare mata meg med de uten å tilby noe annen psykisk hjelp.

Ble forkjølet samtidig som æ slutta, så det ble litt ekstra tungt, men fysisk. Psykisk har ikke merka noe, litt lettere å kjenne følelser, blir fortere sint og lei meg, men det syns æ er bare positivt. Var svimmel ca 8 dager, men når man vet at det er pga abstinens, så er det greit.

Er ikke sikker , men føler meg kanskje litt mer våken, klarere i toppen. Men prater masse feil ennå og finner ikke de rette ordan. Men det ska mye til at æ bynne med den medisinen igjen!

Skjønner godt at mor di er redd for å slutte. Men kanskje hu trenger lenger tid å komme seg etter at hun har bynt med tyroxin? Iom. at hun har gått mange år udiagnosert. Så , kan hende når hun blir bedre av tyroxin, at hun vil slutte med antidepressive.

Men, dette vet æ ikke, bare lure på om det kan være sånn, at noen må ha antidepressive mange år for å fungere ?

Jeg tror ikke det gjelder lykkepiller nei. Men det jelder for thyroxin :)