Nylig fått diagnose lavt stoffskifte, erfaringer og sprøsmål

Hei!
Jeg er en gutt/mann(etter dagsform), som nettopp har fått diagnosen lavt stoffskifte. Har lenge slitt med lite energi og ekstremt stort søvnbehov. Prøvde ut alle mulige kosttillskudd og endringer i matvaner, samt trening for å bygge opp igjen ett overskudd, men ingen ting hjalp. Situasjonen blei bare værre og værre og til slutt måtte jeg bare sykmeldes, for det siste året har jeg ikke klart å fungere i jobb eller i hverdagen ellers. Har nå vært sykemeldt i over ett år med det legen trodde var en depresjon/utbrenthet, noe jeg styntes var merkelig for en 28 åring.
Men etter nye prøver fastslår han at det er stoffskiftet mitt som er for lavt, samt mangel på B12.
Føler at jeg på mange måter har måtte melde meg litt ut av samfunnet, da jeg blir sliten av alt. Selv å ha besøk, blir i lengden slitsomt, da alt jeg vil er å sitte alene for å kunne koble ut alt og slappe av. Dagene består stort sett av å sove, spise og sove igjen.
Blitt litt redd for å si at jeg fortsatt ikke føler meg bra, etter så lang tid, og redd for at folk ikke skal forstå hva som feiler meg, og at de skal tro at jeg ikke vil bli bedre, men bare er blitt lat. Jeg kan på kveldene sitte og tenkte at i morgen skal jeg virkelig ta tak og komme meg ut i frisk luft, på trening og starte alt på nytt,men da neste dag kommer, er alt jeg orker å stå opp. Er det andre som føler det slik? Blir dette bedre eller må jeg bare leve med det og ta meg sammen?
Har i perioder nå følt at jeg på en måte hovner opp i halsen, bak strupehodet. Må liksom sitte/ligge på en bestemt måte for at det ikke skal merkes. Føles som en slags "kul" i halsen. Har ingen problemer med dette på morgene, men det kommer ofte utover kveldene og på natten, særlig etter jeg har spist. Noen tips om hva dette kan skyldes?

Blei mye dette her, men alt dette er så nytt for meg.

Har du begynt på levaxin?

Jeg selv kan ha depresjon hvis dosen er for lav slik at blodprøven ft3 eller ft3 blir liggende i nedre halvdel. De fleste pasienter må ha både ft4 og ft3 i øvre halvdel.
Depresjon er et vanlig symptom på lavt stoffskifte, og det forsvinner når dosen er riktig. Så det er ingen ekte depresjon.

Lavt B-12 er ikke uvanlig heller ved lavt stoffskifte.
Det kommer av at hypothyreose er nesten alltid autoimmunt.
De har vel tatt antistoofprøver hos deg.
Og mange har aogså antistoffer i mage-tarmsystemet som de ikke tester for, som gjør at m,an får for lavt B-12.
Husk å be om rutineprøver for cøliaki også mens du holder på med legene. Det er autoimmunt også.

Hilsen
nora

jeg er ei jente på 25, og var i din situasjon fra jeg var ca 20. og for ei som skal bli karrierekvinne og ha tusen prosjekter på ei gang, så var jo ikke det så lett å akseptere....jeg var bare kjempedårlig i form fysisk og psykisk.

jeg hadde det/har det avogtil akkurat slik som deg, men med tiden har det bedret seg.
jeg har måttet kreve skikkelig mye av legen for å bli trodd, og det har vært en laaang vei.

du må bare være tålmodig, og litt etter litt få rutiner som letter hverdagen din.
ikke forvent å kunne trene med det første, prøv korte gåturer i starten. det er viktig å føle at man når noen mål på veien:)

utdannelse holdt ogå på å gå rett vest, men jeg brukte rutiner som passet meg med tanke på søvn og energi. og jeg kom meg helt utrolig nok godt ut av det:)
nå har jeg faktisk hatt en skikkelig bra stilling med masse ansvar og utrolig mye stress i ett år- og jeg gjør faktisk en bra jobb også! jeg har vært livredd for at hele livet slik jeg hadde tenkt meg skulle gå i vasken, men det gjorde ikke det!
jeg har bare vært myyyye mer sliten og fortvilet på veien enn planlagt, men jeg er jo foreløpig litt karrierejente likevel hehe...:)

så jeg synes du skal slappe av og vite at du bare må gi kroppen tid.
klarer jeg det så klarer du det.

men jeg lurer litt på hvordan prøveresultatene dine er, og om du har fått medisiner?

Hei igjen
Takk for svarene. Selv oom man ikke øsnker noen å oppleve denne situasjonen, så er det godt å vite at man ikke er alene. Og ikke minst få høre at det faktsik går ann å leve normalt med denne sykdommen. Da jeg nesten begynte å lure på om jegnoen gang kom til å bli bedre. Har liksom prøvd alt jeg kunne tenke meg for å bli bedre, uten resultat.
Angående medisiner så har jeg nylig fått starte på levaxin(50mikrogram), 1 gang om dagen. Har brukt disse ei uke nå. Tidligere satte legen meg på antideppresiva(effexor), men dise har jeg gradvis kuttet ut.
Prøvene mine så har jeg ikke fått høre så mye om, annet enn at de ligger ltt lavt. Tok ny blodprøve nå for ei uke siden,men har ikke hørt noe mer om resultatene. Som jeg nevnte er alt dette ganske nytt for meg så jeg veit ikke helt hva som er hva av med. utrykk og navn på forskjellige ting, men prøver å lese meg til litt mer forståelse her.

Høres desverrre alt for kjent ut den historien din. Har omtrent samme - og den er snart 20år gammel, så det ser ikke ut til at verden forandrer seg.
Det jeg kanskje kan tipse litt om er at du ikke får noen beskjed av legen hvis prøvesvarne dine ligger innenfor referanseverdiene.
Gjør en avtale med søstrene om at de poster labarket til deg - de kaster det jo allikevel etter at det er lagt inn i på dataen.
Ellers får du ringe. Tar jeg prøven på en mandag har de prøvesvaret utpå torsdagen, men det kan nok variere noe.

Så er du inne på at å utdanne seg i sin egen sykdom er lurt - ellers bløffer dem deg jo sønder og sammen .....