Sitat:
Hadde vært lettere å få ting unnagjort om jeg hadde hatt sertifikat, jeg burde absolutt kjørt opp, som alle sier, men koordinasjonen min sliter, jeg får hjerneteppe under stress, og jeg vet rett og slett ikke om det vil være mulig for meg å kjøre opp slik kroppen min oppfører seg nå. Misunner de av dere som fikk slike ting i orden før dere ble syk.
Ha, ja du kunne tro! Kjørte rundt som hypernervøs, nærsynt 30-åring med kronisk hodepine som truet med å sprenge hele pappaskallen når jeg skulle ta lappen jeg. Jeg hadde ingen tro på at dette kunne gå bra. Hvordan skulle jeg kunne styre den store sleden? Det var jo som å sitte i og manøvrere en middel stor hytte. Panseret var jo flere meter lengre fram. Jeg var hermetisk innlukket og inneklemt. Og ikke så jeg det kvekk. Og ikke kunne jeg lese trafikkbildet. Og rett som det var tok jeg feil av speed og clucth. Det er det verste jeg har vært med på. Og kjøreskolelæreren satt og ojet seg over bidrag og ekskone og så tydeligvis ikke hvor gal jeg var. "Jeg ser jo ikke en dritt", sa jeg gang på gang. Han mente jeg kanskje trengte briller (ja, det var jo logisk, for jeg må jo nærmest være blind). Og så var det oppkjøringa. Da var jeg jo 10 ganger så mer nervøs. Tenkte at jeg ble nok ikke bare nektet å ta lappen for all fremtid, men jeg ble vel buret inne også når han så mine "ferdigheter". Men jammen fikk jeg den. Føk ut til kjøreskolelæreren og proklamerte sensoren sin senilitet og galskap som utstyrte meg med lappen - jeg kunne jo ikke kjøre i det hele tatt. "Nei, sa han, nå har du lært det grunnleggende. Nå skal du ta bilen din (et eldgammelt vrak med gåen motor - du så jo ikke bilen for bare svart røyk) og kjøre rundt på landeveier og kose deg og bli fortrolig med bilen og trafikken." Hjææææææææælp, gikk lenge mellom de første turene, det må jeg bare si, men litt etter litt ble jeg fortrolig med diverse kjøredoninger, og jammen er jeg en like god sjåfør som noen annen. Så det er håp for alle ;)
