Reaksjoner på stress.

Hei alle sammen :D

Jeg satt å leste innleggene om irritasjon og sinne, og kom til å tenke på, at jeg takler stress utrolig dårlig etter at jeg ble syk.

Er det noen av dere andre som sliter med det? For meg blir det litt slik at jeg unngår stressende situasjoner om jeg kan. Stress tapper meg totalt for energi, tiltakslyst og humør. Spenninger i kroppen kommer som rekende på ei fjøl, med en gang stress kommer til syne. Ganske frustrerende siden jeg ikke kan unngå stressende situasjoner resten av livet.

Noen råd eller innspill??

Jeg slår meg til på denne diskusjonen :)
Stress er en situasjon jeg ikke lenger kan tålerere. Jeg var utrolig flink til å takle stress før jeg ble syk, men ikke nå lenger.

Og blir jeg stressa så føler jeg meg syk, sint, frustrert etc...

Så ja, Stress er kjipt med vår sykdom.

Damn you gays, hver gang jeg finner/blir oppmerksom på et trekk ved meg selv, som at f.eks jeg bukker totalt under for stress, så tenker jeg umiddelbart på stoffskiftet, før det slår ned i meg at jeg ikke kan tilskrive alle mine negative trekk stoffskiftesykdommen, men så kommer altså en av dere og klager over akkurat det samme, og flere støtter seg til, og dermed viser det seg at jeg berettiget kan skylde på stoffskiftet allikevel :lol: he he.

Det har alltid "skulla mye til" for å vippe meg av pinnen, men nå er det altså slik at står det feks. noen med bilnøklene i hånda og venter på at jeg skal pakke og bli klar, og de tripper litt utålmodig, og kanskje maser, klarer jeg ikke lenger tenke klart, blir småsvimmel og oppkavet og greier ikke huske hvilke ting jeg skulle ha med meg..! Bare for å ta et eksempel.. daglidagse situasjoner hvor hypotyreosen viser seg i hverdagen, og jeg føler at den legger begrensinger på mitt liv.

Jeg har nå fått vite at jeg har kommet inn på journalistikk-studier, men vet ikke hva jeg skal gjøre, da jeg tenker på hva yrket vil innebære av deadlines..

Marianne: dette blir kanskje litt utenom selve diskusjonen, men du bør da absolutt prøve det studiet! Hvis du finner ut at det blir for stressende trenger du vel ikke fortsette. Alle journalistjobber er vel ikke like deadline preget?

Jeg har hele tiden tenkt at jeg skulle klare å håndtere stress bedre etterhvert som jeg ble bedre.... Håper jo på det enda da :lol:

Om du skal bli journalist Marianne, så finner du nok ut metoder som gjør at du takler yrket. Og jeg kan ikke tenke meg at alle journalist-stillinger innebærer like mye stress. :)

Nei, men om jeg først skal bli journalist, så skal jeg bli en god en! :wink: Det er enten eller. Hehe. Jeg er veldig målbevisst, syk eller ei.

Og jeg skal sette stoffskifteproblematikk på dagsorden!!! 8)

Må bare ta en stille stund med meg selv først, og kjenne etter om stresshverdagen et liv som journalist vil medføre, er noe jeg kan leve med..

Jeg tror at stressintoleranse ikke i seg selv er et symptom på stoffskifteproblemer, men på binyrebarkproblemer. (Men det går jo ofte som i hånd i hanske, som mange av oss vet...) ;)

Kroppen melder klart fra at den ikke vil utsettes for stress, og det tror jeg det er lurt å lytte til... Prøv å støtte binyrebarken; unngå stressituasjoner så langt det lar seg gjøre, lær deg stressmestrings- og avslapningsteknikker, unngå store svingninger i blodsukker (lavglykemisk kosthold), prøv adaptogener (rosenrot/schisandra), lakrisrot eller hydrokortison, osv. osv.

Jeg har ikke tålt stress på mange, mange år - kanskje aldri.

Jeg er langsom og nøyaktig - vel perfeksjonist (noe jeg selvsagt ikke kan praktisere pga total utmattelse, og dette gjør meg da nedtrykt).

Jeg har vært i flere veldig krevende perioder opp igjennom. Etter en stund har jeg klappet veldig sammen. "Brent meg ut", tilbakefall av ME, binyrebark?

Kan man få ME-lignende tilbakefall av binyrebarktrøtthet, kris? Og hvis mange av mine symptomer muligens kan tilskrives binyrebark, så må jeg jammen meg ha hatt sliten binyrebark også fra barnsben av (mistenker lavt stoffskifte allerede som liten fordi jeg alltid har vært tung og treg, intoleranse for varme, forsinket søvnfasesyndrom m.m.) Kan man få sliten binyrebark allerede som barn? Det må man vel kunne, hvis man kan få lavt stoffskifte som barn, og hvis da sliten binyrebark er nøye knyttet til dette.

Men noe som er veldig rart, er at jeg vel aldri har vært så dårlig da jeg klappet skikkelig sammen for første gang. Det var året etter at jeg hadde hatt en hestekur på kortison for andre gang. Eller kanskje det ikke var så merkelig, kanskje nettopp derfor? Kanskje kroppens egen kortisonproduksjon ble ekstra lav etter hestekuren tilført utenfra - selv om det ble foretatt langsom nedtrapping. Og siden jeg da var i en ytterst stressende situasjon så ble det "dobbelt belastende"?

Oi, det er farlig for meg å forsøke å tenke - det skjer mye rart da ;) Håper dere kan bære over med meg.

Jeg kan liksom ikke helt skjønne at intoleranse mot stress ikke kan være et av symptomene på stoffskifteproblemer. Jeg har tatt testen som Kris har på sidene sine, og jeg er absolutt stoffskiftepasient og ikke binyrebarkpasient. Allikevel har jeg intoleranse for stress. Og da må det logisk kunne finnes flere årsaker. Eller at intoleranse for stress er et av de symptomer på lavt stoffskifte som ikke vanligvis blir nevnt?? Med det mener jeg ikke at det med binyrebark er helt fjernt. Tror det er mye i det, men ikke hele bildet.

Her kan jeg fortelle at jeg har hatt akkurat samme opplevelse. Tatt samme test, samme resultat, men har allikevel relativt lav toleranse for stress. Jeg føler meg ganske sikker på at ubehaget under stress skyldes hypotyreosen, tross alt gjør hypotyreosen i mennesket at alt i kroppen går sakte, alle prosessene tar lengre tid. Tenking, ressonering, som er kognitive ting, men også fysiske prosesser som feks fordøyelse.. Ergo er det ikke rart at også vi "stoffskiftepasienter" blir dårlig under stress.