En liten oppmuntring

Fant dette nettopp:

I began posting on and reading this web board like a maniac when I was
first diagnosed hypo back in January. I thought that at 38, my happy go
lucky existence was over. I had never felt worse.


I just want those of you who are currently suffering the debilitating
symptoms of hypothyroid, that things WILL get better. It does take TIME
and PATIENCE. I know, I've been there.

Yes, there are those that suffer worse than others, some in fact who
don't make any progress at all. But the majority do get well. I
suffered for a good 1 1/2 months before the meds (synthroid) actually
began to make a difference. Today, I feel as good as, if not better,
than I ever have.

I promised myself that I would post this message if I ever felt well
enough that I did't have to read this web board any more. Thankfully, I
finally have. I will continue to check in once and a while, but thank
God, I finally am well and have my life back. I hope the same comes for
all of you.

Uff, eg syns den var berre trist eg... Fint for henne altså, men er vanskelig å sjå fram i tida. Optimist? nei det har eg vel aldri vore.

Jaja. Det går vel over. Sikkert berre dagsformen. :(

Syntes det var deilig jeg!

Godt å høre om de som har blitt bra. Det er jo det vi alle streber etter er det ikke det? Jeg hadde jublet om noen av oss her inne kunne ha kommet med en slik uttalelse :D

Jeg er vel på min måte en ukuelig optimist. Slipper ikke unna tanken "det ordner seg til slutt". Hater den av og til, men som oftest er det en positiv dra hjelp.

Også ønsker jeg dere alle det beste også! :D

Og studine, det varierer masse med formen! :D

Dagsformen kan skifte frå dag til dag, ja. formen min er eigentleg bra no, er berre litt 'nedstemt' for tida. Sliten, sikkert. Har vore litt mykje no, hatt 5 eksamenar dei siste to vekene. Ein igjen. Er litt redd for å gå på ein smell igjen no... Kjenner at eg ikkje har noko å gå på. Er skummelt det der.
Jobba mykje i påsken, og då fekk eg ein smell. Var tilbake i kjellaren i to veker etterpå. Har ikkje lyst å gjere det igjen.

Kanskje bedre i måro. Håpe det.

Hei Studine :D

Ja jeg føler med deg. Er alltid bekymret for hver kraftanstrengelse jeg tar..at jeg skal krasje igjen.. Du er i hvertfall flink som har klart deg gjennom 5 eksamner. Ikke rart du er sliten da. Og det med at du er nedstemt går nok hånd i hånd meg at du er så sliten.

Ønsker all verdens lykkeønskninger for siste eksamen :D

Klemmen.

Jeg synes også det var godt å lese en slik positiv melding. Er forøvrig ganske sikker på at formen vil variere. Tror kanskje at kroppen trenger ulik dose medisin nesten fra dag til dag, jeg - etter aktivitetsnivå, jobbing osv. Og når vi da tar en fast dose medisiner, blir det av og til for mye og av og til for lite? Kan vel egentlig sammenligne litt med diabetes type I, og der tar man jo medisin etter behov.. Men det er vel langt frem for oss med denne sykdommen har jeg skjønt..... :?

Har en teori på det der, også utifra egen erfaring: hvis nivået av FT4 i kroppen er høyt nok, altså i øvre tredel av normalen, takler man sånt mye bedre. Da har kroppen nok å ta av for å lage T3.

Og jeg mener man også trenger tilskudd av T3 hvis man ikke er seg selv på Levaxin (T4) alene, siden kroppen lager det også til "akutt" bruk. T3 produseres bl.a. i hjernen (mener jeg å ha lest), og da er det ikke rart det går tregt i toppen på bare T4.

Med lav (ca 12) FT4 blir jeg amøbe, ligger den på 17 eller mer går det greit.