Sv: Traumer og kroniske sykdommer
Det ligger en veldig god artikkel om Bessel van der Kolk på nettet http://www.traumacenter.org/products.../Networker.pdf
Her snakker han om fortvilelsen sin, på tross av at han var en meget anerkjent forsker, så opplevde han at han som kliniker ikke var i stand til å hjelpe traumepasientene sine. De fortsatte å ha aggressive utbrudd, angst, dyp fortvilelse, depresjon osv. Suicidalforekomsten økte i stedet for å minske. Han var ikke i stand til å hjelpe dem videre i livene sine. Hva slags behandling var det som ikke hjalp? Jo, nettopp, helt vanlig samtaleterapi. Han opplevde at mange av pasientene i stedet for bedring, opplevde å bli sykere av å gå i terapi.
“Når mennesker nærmer seg traumene sine, gjenopplever dem, blir de så opprørte at de klarer ikke å snakke om det, sier van der Kolk. For meg så det ut til at vi trengte å finne adgang inn til traumene, men hjelpe dem til å være fysisk rolige nok til at de var i stand til å tåle å kjenne på det, uten å frike ut eller lukke seg helt nede. det var helt tydelig at så lenge de kun satt og beveget tungene sine rundt, så var det liten sjanse for endring."
Han opplevde på et sykehus hvor enkelt det var for terapeuter med de beste intensjoner å gjøre traumatiserte pasienter enda sykere. Han undret seg over noen kvinnelige pasienter som falt sammen ved personlig kontakt med mannlig personale, de ble opphisset og overfalt de mannlige ansatte. Hvorfor endret de seg så raskt fra å være hyggelig og fornuftlige til å miste hodet når en mann viste interesse for dem? Ved å kikke på journalene deres, fant han ut at de hadde fått diagnoser som borderline og schizophreni, men alle sammen hadde blitt alvorlig og kronisk misbrukt seksuelt som barn eller voksne. Van der Kolk begynte å innse at for disse kvinnene, var det å være i et rom alene med en mann som stilte spørsmål til de, nok til at det følelsesmessig kastet dem tilbake til traumene deres. Han bemerket at hele kroppen svarte som om de ble utsatt for overgrep igjen: hjertebank, musklene var anspente, de virket, bokstavelig talt, klare til
å ta farvel med sine sanser, ute av stand til å skille nåtiden fra den gangen traumene skjedde. Det virket som kvinnenenes traumatiske minner hindret dem fra å kunne modulere sin autonome opphisselse, de naturlige systemene var satt ut av drift.
...Van der Kolk var nå sikker på at opplevelsen av fysisk hjelpeløshet var i kjernen i traumer. Og han begynte å lure på om det å hjelpe traumatiserte mennesker å engasjere seg i meningsfylte, fysiske handlinger ville tillate dem å komme seg ut av knipetanggrepet til PTSD. Hans voksende følelse av at kroppen like så mye som sinnet, altså psyken, kunne være nøkkelen til å komme ut av traumer var i opposisjon mot tradisjonen med en snakkekur som alfa og omega for all psykoterapi.
En annen fin artikkel av Bessel van der Kolk http://homepage.psy.utexas.edu/homep...%20Kolk%20.pdf
