Når er det greit å sykemelde seg?

Hei :)
Jeg er ny her, beklager om jeg poster på feil sted.

Jeg er en 25 år gammel jente. Jobber som sykepleier på sykehus. Dette innlegget blir nok litt langt, beklager det.

Fikk påvist hyperthyreose tilfeldig når jeg gikk på ungdomsskolen. Fikk etter hvert behandling med radiojod og startet deretter på levaxin. I en periode var jeg absolutt ikke flink og ta tablettene mine og ble dermed lav. Dette var når jeg studerte og aner egentlig ikke hvordan jeg kom meg gjennom studiet.

Er overbevist om at jeg var deprimert selv om jeg aldri gikk til legen med det. Mistet også helt troen på meg selv som student. Sov ekstremt mye og var aldri uthvilt. Har etter jeg skjønnte at jeg faktisk måtte ta tablettene komt meg og ikke hatt noen plager fra stoffskiftet.

I desember/januar i år begynnte jeg og grue meg veldig til å gå på jobb, mistet troen på at jeg var en god sykepleier. Jeg kunne sitte og grine før jeg gikk på jobb, og var ofte på gråten når jeg var på jobb. De siste par ukene følte jeg også at jeg ikke fikk gjort ting slik jeg skulle. Følte jeg hadde angst for å gå på jobb og nesten all fritid gikk med til og grue meg til å gå på jobb. Noen dager var helt fine, men klarte ikke å la vær å grue meg for de dagene som ikke var det og som jeg aldri visste når kom. Takklet stress veldig dårlig, ting jeg tidligere ikke har hatt problemer med var plutselig veldig skummle.

Gikk tilslutt til legen som sykemeldte meg en uke og tok stoffskifteprøver. TSH var 6,03. Legen min sier at mine plager kom av stoffskiftet. Selv om TSH ikke var så veldig høy. Fikk ikke vite de andre stoffskifteprøvene.

Forrige uke som jeg var hjemme så hadde jeg det veldig greit. Merker at jeg er trøtt og tåler stress dårlig. Men går veldig greit når jeg kan hvile og ta en time out når jeg føler behov for det. Føler meg aldri skikkelig uthvilt.

I går var første dag på jobb igjen etter sykemelding. Synest ikke det gikk så greit. Nesten hele dagen følte jeg at jeg gikk rundt meg selv, visste godt hva jeg burde gjøre men klarte liksom ikke og fokusere og sette i gang. Ting jeg vanligvis fikser lett som bare det er plutselig blitt veldig krevende. Føler også at jeg glemmer mye mer enn vanlig. Når ting ikke går på skinner blir jeg helt stressa. Føler også at jeg fungerer dårligere med pasientene. Må ta meg sammen for å gjøre oppgavene mine og gjør ikke mer enn absolutt nødvendig. Det var en rolig dag på jobb. Jeg frykter den dagen det blir travelt. Føler det gikk greit i går fordi jeg hadde god tid og ingen dårlige pasienter. Opplevde også det jeg regner med er brainfog? Følte ting surret rundt i hodet mitt uten at jeg klarte og «ta de ut» og gjøre noe med det. Som om det var fullstendig tåke i hodet mitt. Dette bedret seg en del utover dagen, men tok mange timer.

Synst selv det er ganske utrolig at jeg ikke har skjønnt at stoffskiftet mitt er lavt, og nå klamrer jeg meg til at det er dette som gjør at jeg er som jeg er fortiden. Utrolig godt og få en forklaring, så nå håper jeg at det kommer seg nå når jeg har økt dosen. Sist gang jeg var lav tok det hvertfall ½ år før jeg følte meg i nogelunde form, men håper virkelig ikke dette er tilfelle nå da stoffskiftet mitt ikke er så lavt nå.

‘Hovdeproblemene mine på jobb er altså for det første at jeg til tider gruer meg noe helt vanvittig, vet ikke om jeg kan kalle det angst, men tror hvertfall ikke det er langt i fra. Nr.2 er altså at jeg føler jeg ikke gjør en god jobb. Jeg frykter at dersom jeg får en dårlig pasient at jeg ikke klarer og ta tak i dette. Samt at jeg blir veldig lett stresset.

Prøvde i går og snakke med sjefen min. Har for ca 6 uker siden forklart henne at jeg slet med at jeg stresset sånn på jobb og gruet meg til jobb. Hun var som meg glad for at det var en forklaring på dette. Hun sa også at hun tror jeg selv opplever det mye sterkere enn de at jeg ikke klarer å fokusere, konsentrere meg og gjøre en god jobb. Det kan godt hende at hun har rett i det, tror ikke pasientene mine lider direkte nød akuratt og jeg får gjort det mest nøvendige. Men det sliter utrolig på meg å grue meg sånn for å gå på jobb. Og det er forferdelig å være på jobb å føle at jeg ikke mestrer det. Men som sjefen min sa «det er bedre at det går sakte enn at du ikke er der i hele tatt». Føler for min del at det bare handler om å komme seg gjennom dagene.

Dagen i dag var egentlig mye greiere. Jeg har vert veldig trøtt men føler at jeg har hatt hodet nogelunde med meg. Så jeg kan jo håpe at det verste er over og at jeg kommer meg nå. Men har også tidligere opplevd at noen dager er veldig fine og andre helt pyton. Det å være trøtt å sliten går på en måte greit, det verste er å grue seg og følelsen av at jeg ikke klarer å håndtere jobben min på en god måte.

Jeg føler egentlig at jeg hadde trengt ett par uker til med sykemelding, men er usikker på om jeg egentlig burde bite tennene sammen og gå litt på lavgir på jobb til stoffskiftet bedrer seg? Har det greit nok så lenge jeg ikke er på jobb. Merker at hjernen går tregt, men det gjør ingenting når jeg ikke har noe jeg må prestere.

Håper at noen kan gi meg noen råd. Er dette grunn for sykemelding? Eller må jeg «møte» frykten min og komme meg på jobb? Tenker uansett nå at jeg skal gå noen dager til og se. Men dersom jeg "mister" hodet eller ikke føler jeg gjør en god jobb har jeg mest lyst å be om ny sykemelding. Hva tenker dere?

Har lest mye inne på forumen her de siste dagene og er overrasket over hvor mye ett lavt stoffsikfte kan påvirke kroppen. Var faktisk ikke klar over dette i hele tatt selv om jeg selv har sykdomen og faktisk også er sykepleier.

Supert om noen har lyst å dele sine tanker med meg :)

Hei, og velkommen inn! vink11

Sitat:

---

TSH var 6,03. Legen min sier at mine plager kom av stoffskiftet. Selv om TSH ikke var så veldig høy. Fikk ikke vite de andre stoffskifteprøvene.

---

Denne TSH-verdien er ganske mye for høy. Anbefalinger fra thyreoideapoliklinikken på Aker (Oslo Universitetssykehus) er at personer som er i behandling med Levaxin skal ha en TSH på mellom 0,5 og 1,5, og TSH og FT4 i øvre del av referanseområdet. Jeg anbefaler deg å alltid få utskrift av prøvene som blir tatt av deg, fordi det er veldig nyttig å følge med på dem selv. Da har du mulighet til å se hvordan det utvikler seg, og eventuelt hvor du bør ligge for å føle deg OK.

Hvis du ble sykemeldt i januar, er det sannsynlig at du ikke har fått opp stoffskiftet ditt ennå dit det skal være, det tar vanligvis 4-6 uker fra du setter opp dosen og til den har full effekt. Etter beskrivelsen din høres det ut til at du er ganske lav, rikelig med symptomer.

Både angst og depresjon er vanlige symptomer når stoffskiftet er lavt, også denne følelsen du beskriver av å ikke klare å komme i gang med noe, og "ull i hodet" eller "hjemme alene i hodet" som jeg pleier å kalle det.

En vanlig tanke hos leger er at det er greit å få pasienten tilbake på jobb fra sykemelding så fort som mulig, fordi det viser seg at jo lenger du er borte, jo vanskeligere er det å komme tilbake. Jeg vet ikke om din lege tenker slik, men for meg høres det ut til at du kanskje skulle hatt litt mer tid på deg før du gikk tilbake til jobb. Du får vurdere hvor sliten du blir, og hva slags konsekvenser det kan få at du er på jobb med ull i hodet - feilmedisinering av pasienter for eksempel?

Tusen takk for svar :)

Jeg har gått å kjent på at jeg gruer meg til jobb og at noe ikke stemmer siden januar en gang, har også vert sliten. Men jeg har trodd at alt dette kom av at det har vert tungt på jobben pga mye sykdom blant personalet samt overbelegg av pasienter. Jeg har kun vert sykemeldt forrige uke fordi jeg var så stressa og grua meg sån til jobb at jeg rett å slett ikke kom meg dit, og det var da jeg fikk tatt stoffskifteprøver og fikk justert opp dosen.

Jeg skal absolutt be om å få utskrift av blodprøvene, takk for supert tips :))

JEg er redd for å gjør feil på jobb, feks som du skriver med medisiner. Vet jeg har vanskelig for å si hvordan jeg egentlig har det, og når jeg snakker med sjefen (de to gangene jeg har gjort det, terskelen er høy) sitter jeg igjen med følelsen av at hun har "bestemt" at jeg klarer meg fint på jobb. Jeg tror også at ytre sett så ser det ut som jeg klarer meg fint. Det er det som skjer i hodet mitt eller ikke skjer, alt etter som som er det største problemet. Det at jeg bruker veldig mye krefter på å grue meg samt at jeg en del ganger føler at jeg "sitter fast" og ikke får gjort det jeg skal.
Jeg føler også at jeg ikke har skjønnt hvor sliten jeg var før jeg fikk sykemelding. Nå går dagene mine i å gå på jobb så gå hjem og ligge på sofaen til jeg legger meg. Det fungerer på ett vis.

Jeg tror egentlig at jeg får en ny sykemelding visst jeg ber legen min om det. Men jeg har rett å slett ikke skjønnt at det var stoffskiftet som var problemet før jeg fikk sykemelding og svar på bl. prøver. Trodde jeg var på vei til og bli gal og prøvde så godt jeg kunne å være normal og komme meg på jobb.

Nå tar jeg dag for dag, utsetter å be om sykemelding fordi jeg bare skal se hvordan det går neste dag. Jeg kjenner at det jge bekymrer meg mest for er at jeg skal få sykemelding uten å egentlig trenge det. Samt at jeg (idiotisk men sant) bekymrer meg for hva sjefen og kolleganene mine sier om jeg blir sykemeldt, for som saggt så tror jeg at utfra sånn de ser det så fungerer jeg fint på jobb.

Jeg er liksom usikker på om jeg "fortjener" en sykemelding eller ikke. Sykepleier som jeg er så burde jeg vert fornuftig og tenkt på pasientene mine først. JEg er bare ikke sikker på om det er sånn at jeg faktisk kan riskiere og gjøre noe feil, eller om jeg bare innbiller meg det. Det hørtes ganske idiotisk ut når jeg skrev det :roll: Vet ikke helt hvordan jeg skal få forklart hva jeg egentlig mener.

For meg høres det ut som en svært normal ting; grue seg for å gå på jobben når en egentlig ikke har krefter til å være der og utføre de oppgavene som hører med. Du er ikke det minste gal, bare syk xx4

Det er ikke noe liv å ha det sånn som du har det nå, såvidt å ha krefter til å gjennomføre arbeidsdagen, og ligge på sofaen til du skal gå og legge deg. Det blir ikke overskudd igjen til familie, venner, ting som ellers pleier å være hyggelige og gi påfyll - tro meg, jeg vet. Du bare sliter deg lengre ned, til det en dag ikke går lenger, og du bare må sykmelde deg.

Jeg har god erfaring med å fortelle hvordan jeg har det på jobben, og forklare at det har med stoffskiftesykdom å gjøre. Jeg er heldig å ha gode kollegaer og en sjef som har nære familiemedlemmer med stoffskiftesykdom, så jeg får forståelse for at jeg ikke alltid er hundre prosent. Jeg har mulighet for å ta pauser, legge meg ned i et kvarter og puste hvis jeg har behov for det - men så kan man jo stille spørsmål om jeg egentlig burde vært på jobb når formen er såpass dårlig. Det er alltid en vanskelig avveining, og alle har forskjellige arbeidssituasjoner.

Det jeg prøver å si, er at de på jobben din ikke har mulighet til å forstå hvordan du har det, hvis du ikke forteller dem om det. Dette er en vanlig sykdom, men som du sier selv er det lite kunnskap om den, selv hos helsepersonell. Ved å lese deg opp på forumet, får du mer kunnskap om sykdommen selv, noe som i seg selv er bra, men du kan også formidle videre til sjefen din og dem du jobber sammen med. Det gjør det lettere for dem å ta hensyn til deg når du ikke er i form.

Det er en reell sjanse for å gjøre feil når du er undermedisinert og stoffskiftet er lavt. For en litt galgenhumoristisk vri kan du lese tråden Alt det rare vi klarer å gjøre https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=10130 Boka til Audhild Løhre: Hypothyreosen og jeg (kan bestilles på biblioteket) gir også en god beskrivelse av dette. Mener ikke å skremme deg nå, men lavt stoffskifte påvirker hjernen også. Men NB: det varierer fra person til person hvor mye "tåkelagt" vi blir når vi er hypo.

Jeg tror du kanskje skal gi deg selv litt mer tid til å komme deg, og la medisinen virke, før du gir deg i kast med jobben igjen. Hvis ikke du tar vare på deg selv, er det sannsynligvis ingen andre som gjør det vink11