Livet er et mareritt. For noen måneder siden hadde jeg aldri trodd det skulle bli slik som dette.
For 2 måneder siden tok 5 års samboerskap slutt. Eller vi bor jo sammen fremdeles. Avgjørelsen var vi enig om, men siden har alt vært så forbanna idiotisk. Selv om jeg en god stund har ønsket henne vekk så skjer det på verst mulige tidspunkt. Etter en utenlandsreise som dere kan lese litt om her om dere gidder https://www.stofskifteforum.dk/showthread.php?t=15065 endrer hun seg totalt og slutter å bry seg om meg. Mye det jeg har gjort med henne opp gjennom tiden også, men jeg havner litt på etterskudd.
Jeg pleide alltid å ha noe å gjøre. Riktignok satt jeg mye her foran PC'en og TV, men jeg hadde sykkelturene mine, reiser og alltid noe å se frem til. Nå har jeg ingenting. Førjulstid er jo moro? Julestemning? 0. Kjøpe gaver? Bare stress. Skal jeg sette på noe musikk så er det som det er for få band i verden. Virker bare som kav. TV virker meningsløst alt sammen. Jeg hadde det jo sånn til og fra greit rett etter at vi brøt opp da. Jeg hadde stor tro på fremtiden for meg selv og følte jeg hadde gjort fremskritt i livet. Med tanke på vekt for eksempel. Mental og fysisk helse var bedre. Så skjer det som alltid skjer etter gode perioder. Jobben begynner å ta sitt og man blir mer og mer sliten. Jo mer sliten man er, jo mer utsatt er man for depresjon. Eller mange ganger er det ikke godt å vite hva man skal kalle det. Som oftest kjennes det ikke ut som noen depresjon. Nå gjør det det da.
Problemet er kanskje klassisk. Man sammenligner seg med sin tidligere kjære. Man føler seg lett underlegen (hun har kommet lenger enn meg) og at man taper. Nå er hun ute med en venninne og handler julegaver. Hva har jeg for venner? Absolutt ingenting. Slik har jeg jo villet ha det i lang tid da jeg rett og slett ikke får til noen naturlig væremåte med folk. Det ble en endring på det etter mine 3 uker i utlandet. Endelig fikk jeg det til å stemme litt og jeg begynte å kjenne igjen den personen jeg var før jeg fikk lavt stoffskifte. Nå føler jeg for å gå på samme senter og støter jeg på dem så støter jeg på dem. Ikke så mange andre sentre her å velge i. Hater å dilte etter henne. Jeg er bedre enn det, men jeg får ikke til noe bedre. Jeg har prøvd å fiske etter folk på nett. Kommer ingen vei med mindre man har en bra dag. Hun sender da også ut doble signaler på at jeg henger litt rundt henne. Noen ganger er det ålreit. Andre ganger beskriver hun meg som needy og at hun ikke har noen forpliktelser til meg når vi ikke er sammen lenger. Jeg skjønner jo det, men jeg har ingen andre. Og hun bor jo her. I mitt hus, under mitt tak. Skal vi slutte å snakke sammen da? Det går ikke. Vi må samarbeide om måltider, husarbeid og videre progresjon i dette "samboerforholdet".
I går sa jeg til henne at dette er som et mareritt. Jeg greier ikke å bo med henne lenger. Jeg vil vekk. Kan man kaste henne ut? Kan jeg bare stille tingene hennes utenfor? Jeg hadde vel gjort det om jeg kunne fremfor å ha en i hus som bare trekker meg ned. Det kunne kanskje vært tungt til å begynne med, men jeg vet at jeg vil greie å bygge meg opp igjen uten henne. Hun sier bare at hun ikke orker diskusjonen en gang til og at hun ikke vil bli dradd ned sammen med meg. Sa til henne at det driter jeg i. Hun er da høyst involvert. Hun kan ikke lukke øynene til at vi er i en situasjon ingen ønsker. Så hvorfor må vi bo sammen? Hun har gjeld i mitt navn. Hvis hun ikke betaler den gjelden så blir det jo mitt problem. Alternativet da er å selge alt og nekte henne hennes andel i huset. Skal hun greie å betale den gjelden så må hun bo her. Hun greier ikke noen 1000 i måneden pluss husleie, mat og annet til generell livsførsel. Hennes enkle syn på det er at jeg må bo her for at hun skal kunne bo her også. Hun liker seg her da tydeligvis. Jeg spurte henne om jeg fikk dra om hun ordnet finansiering til dette stedet selv. Det var helt ok. Kunne stikke på timen da. Jeg greier ikke å forholde meg til noe slikt. En som på en måte er helt avhengig av meg og samtidig gir totalt faen i meg. Noen ganger når jeg våkner blir jeg møtt med en slik grusom følelse inni meg at jeg ikke tror det er sant. Det er ikke mulig å føle seg så ille tenker jeg. Jeg vil bare tilbake i søvn, men det går ikke.
Finnes det så noen link til stoffskifte her? At jeg har gått fra å være ok med samboerløsningen til å synes den er helt grusom så fort er nok litt stoffskiftet sin skyld. At jeg tar så mye på vei for det henger vel også sammen med stoffskiftet. På gode dager har jeg det bra og jeg legger til side alle tanker om at jeg er underlegen henne og alt det ekle hun driver med. Da er det mitt liv, hennes liv og felles liv på en helt grei måte. Der jeg morer meg over mitt liv, det vi har felles og det hun gjør på egenhånd gir jeg toalt faen i. For noen måneder siden var hun en tam, forsiktig jente/dame med lite appetitt på livet. Hun holdt seg for det meste nær meg. Nå er alt snudd på hodet og jeg har blitt sjokkert som jeg sjelden har blitt den siste tiden. Sjokkene skyldes vel også stoffskiftet. Jeg får lett hjertet i halsen og panikk nærmest, og det synes så godt også. Jeg hater at hun ser det så lett. Jeg kan jo prøve å nekte, men det hjelper lite.
På jobben er det ikke noe bedre. En frisone fra henne kan man kanskje si? Hun er der ikke da. Så man slipper å se det likegydlige, selvgode trynet hennes. Utover det bruker jeg nesten all tid på å tenke på henne og samboerforholdet. Jobben krever lite hjernearbeid fra meg så jeg får ikke fred. Det hjelper ikke om jeg tar med lesestoff eller musikk i pausene. Det som får mest fokus er henne uansett. Ofte sjekker jeg mobilen med jevne mellomrom. Ingen meldinger. Sier til meg selv at hva skulle det stå liksom? Jeg elsker deg? Jeg håper vel bare at jeg blir sett og tenkt på et øyeblikk, men jeg får ingen meldinger fra henne lenger. Kanskje utenom at hun er sulten og vil jeg skal ta med mat til henne. Etter et tips leser jeg en bok om mindfulness. Jeg håper å finne litt ro på den måten, men det virker ikke å være noe for meg. så uendelig kjedelig.
Mitt opprinnelige utgangspunkt fra før utenandsturen min var at vi skulle bryte opp i januar/februar og at jeg skulle stikke i april/mai. Jeg hadde ofte sett frem til det. Hun var jo som en klump rundt foten uansett. Nå føles det bare helt grusomt. Uansett hvilken løsning det blir. Tanken jeg har nå er jo å kontakte megler rett etter nyttår og få solgt her. Greia med å fordele ting, vaske, pynte og rydde opp føles helt uoverkommelig. Og selv om hun er med på det så er det ikke så mye hjelp å få fra henne. Hun orker veldig lite selv, og det å jobbe sammen med henne er bare stress. Jeg er uenig i nesten alle løsningene hennes da de ikke føles grundig nok. Hennes stress smitter over på meg. Så blir det å flytte 500 kilometer tilbake til familie. I verste fall bo en periode hos mor og far. Selv om det er ille her så føles det ille å kaste seg ut i noe slikt fremmed og ukjent også. Det kan bli bra, det kan bli dårlig. Nå er jo magefølelsen mest på det siste selvsagt.
Jeg har mange jeg snakker med dette om litt hit og dit. Fastlegen, slektninger og familie, noen folk fra nettet, noen fora og til og med Balderklinikken fortalte jeg om det. Det er bra sistnevnte greide å holde fokus på stoffskifteproblemene mine også da. Uansett hva jeg sier så hjelper det ikke. Man kan kanskje lure på hvorfor jeg ikke lærer da. Jeg håper vel på forståelse. Jeg hadde vel også en tanke om å skrive mer generelt om den "depressive følelsen" som jeg ofte mener ikke er det samme som depresjon. Det bare ligner. Det har jeg ikke fått helt til her da. En annen ting er at samlivsbrudd i dårlig hypotilstand er liksom annerledes enn for vanlige folk. Det er selvsagt ille for dem også, men jeg føler ikke jeg har samme muligheten til å "sørge meg ferdig" over det. Man føler seg så ufattelig avhengig av det man ikke lenger har. Da vet man ikke hvor man skal snu seg og man blir bare patetisk i egne og andres øyne. Det siste vet jeg jo ikke da. Det er jo ingen som har sagt jeg er patetisk, men jeg har vel en følelse av det.
Ser det har vært sagt at altfor mange kommer inn her og forventer hjelp til seg selv og ikke bidrar videre i forumet. Til det må jeg si at jeg synes ofte det er et krevende forum å finne frem i. Jeg leser ikke på langt nær alle poster, og jeg har vel ikke alltid så mye å bidra med. På toppen av det er man kanskje ikke verdens mest empatiske. Jeg tror det har sammenheng med hvor død jeg føler meg følelsesmessig. Håper i hvert fall det. Jeg ønsker jo å være en empatisk person. Generelt kan man vel si at jeg ikke unner noen denne sykdommen i noen grad. Den er bare så altfor mye, grovt over grensen for hva et menneske burde stå ut med. Tenker vi er flinke som takler dette såpass bra som vi gjør. :)
