Sitat:
Lava: "Jeg følte meg dum."
Mikaela: " Jeg har gått hele veien til myxødem koma. Du husker at det er lett å regne ut hva 10+5 er, men du er ute av stand til å gjøre det. Det er umulig å holde oversikt. Alt må brytes ned til små bestanddeler, vurdert og tenkt over, med en klarhet som en enøyet flaggermus med grå stær som befinner seg ute i sola. Hver tanke må skrives ned og så må alt pussles sammen, det hele er umulig og tar evigheter. Alle tester var normale, men det er først nå på 10 grain Thyroid at jeg klarer å tenke og huske."
Paula: "Jeg lå på sykehuset i 1998 med myxødem og var kritisk syk, men kom meg litt på T4. Uansett hvor mye jeg brukte av T4 så var det noe som ikke var riktig. Jeg følte meg dum, deprimert, og det var som om jeg gikk gjennom livet bak duggete glass. Naven, detaljer, viktige ting glapp unna og hjernen min fungerte ikke. Jeg fungerte elendig til å være en forsker, og måtte skifte jobber over flere år for å finne noe som ikke var så komplisert, rent mentalt. ved å legge til T3 og redusere T4 er jeg for første gang på 15 år NORMAL. Det er tidlig i prossessen, så jeg er i den sinte fasen.... Jeg kunne ha skreket til legene fordi de ikke lyttet til meg disse årene, og fordi de insisterte på å diagnostisere meg med så mange eksotiske sykdommer som krevde enda mer eksotiske medikamenter.Jeg har fått livet mitt tilbake etter å ha mistet de beste voksen årene, inkludert min fertilitet på grunn av legers inkompetanse. Men jeg ønsker å FEIRE denne nye muligheten til å gjøre resten av livet mitt fantastisk!"
Janet: "Jeg kjenner følelsen godt. Da jeg brukte Thyroid eller T4 og nivåene ble lave, følte jeg det som om jeg var under vann og forsøkte å vade gjennom vannet, om det gjør forklaringen mer forståelig. Jeg kunne oppleve at alt var ok og så plutselig falt jeg ut for en klippe og klarte ikke å komme meg hjem før jeg kollapset. Jeg har ingen av disse problemene på ren T3. På det verste hadde legen min halvert thyroiddosen min for å forsøke å rense ut rT3 og det sendte meg inn i en hypokrise hvor jeg knapt husket navnet mitt, jeg snakket utydelig og slurrete, det var som om tungen var knyttet fast, jeg fikk knapt ut ordene."
Julie: "Min klareste erindring av mine verste øyeblikk var uttrykket til mannen min mens han sto og ventet på at jeg skulle fullføre en setning. Det var ikke en setning som involverte spesielle detaljer eller formidling av vanskelig informasjon av noe slag, jeg var rett og slett ikke lenger i stand til å utføre den slags samspill. Øynene hans uttrykte forbitrelse og irriterthet, intoleranse og utålmodighet blandet med forakt. Det var så vondt å innse at jeg var i ferd med å miste respekten hans. "
Anna-Carin: " Jeg følte det som om jeg sto bak en glassvegg, når noen snakket til meg tok det omtrent 3 sekunder før hjernen reagerte, MEN jeg vissteat jeg hadde hørt det, jeg kunne nesten telle sekundene og så reagerte hjernen min.... Herregud, det høres helt sprøtt ut...".
Det står enda flere historier der. Det er kraftig kost å lese. Og veldig smertefylt og gjenkjennelig.
