Endelig fått registrert meg...

etter å ha tittet litt her inne anonymt noen måneder.
Jeg har lest så øyet blir både stort og sårt og jo mere jeg har lest, jo mer har jeg forstått att jeg burde burde komme meg til lege for å få sjekket stoffskiftet mitt.
Så hvorfor mistenker jeg det? Vel la meg se om jeg husker alt og får med noe av det ( jeg glemmer stort sett det meste for tiden og er hjelpesløs uten min 7ènde sans, mister jeg den er jeg ute og kjører... Jeg jobber på ett sykehjem for mennesker med demensdiagnoser og har i det siste fleipet med at "den neste plassen er min tror jeg"...)

Etter mitt siste svangerskap for to og ett halvt år siden var jeg trett, trett og trett, men hvem er vel ikke sliten, med to gutter i hus? Men når året var gått og permisjonen var over, var jeg fortsatt like trett. Så trett att jeg ikke orket å holde øynene oppe de formiddagene jeg hadde fri og en million ting jeg skulle gjøre før en event kveldsvakt. Jeg bare måtte sove en liiiiten time på sofaen, den ble fort til to og tre uten att jeg følte meg noe mere uthvilt av den grunn.
Tilslutt ble nesten mannen min irritert, "det må feile deg noe, du bør komme deg til legen, det er ikke normalt å sove så mye som du gjør"! sa han. Jeg stusset litt over det selv også, fordi jeg er stort sett kjent for å være den som alltid har den ekstra piffen og driven i hverdagen, men den var liksom forsvunnet som dugg for solen... Mens jeg ammet la jeg glemmingen på "ammetåken", men når jeg sluttet å amme da minstemann var 6 mnd måtte jeg finne på noe annet, så jeg påstod att "sånn er det når man jobber med demensdiagnoser" ironisk, men inne i meg, så skjønte jeg allerede da att noe stemte ikke inne i meg.

Mye av det dagligdagse var til tider uoverkommelige oppgaver som stadig hang over meg følte jeg og føler fortsatt. Bare det å stirre på klesvasken olmt i flere timer uten att den gikk noen steder, selv trappen opp og ned i vaskekjelleren var tung til tider, og jeg var like forbasket trøtt og ville helst sove...
Da kollegaer ringte for å høre om jeg ville være med på lønningspils bruke jeg lang tid på å finne på unnskyldninger som virket "troverdige" slik att jeg heller kunne være hjemme og hente meg inn. Kroppen kjennes rett og slett ut som om den har vært gjennom en tre dagers heisakule med alt for mye vin & øl, tidlig som sent.

Da mensturasjonen endelig kom tilbake var den plutselig forandret, fra å være fire dager hver 28 dag, var den nå ti lange dager med masse!!!! og kortere intervaller. Siden min mor også er sterilisert tenkte jeg att sånn er det vel kanskje da, men lot meg irritere av det, siden jeg lar meg irritere av det meste om dagen. Og da mener jeg alt. Mannen er helt oppgitt til tider stakkars, "du skal krangle om alt om dagen, hva feiler deg"? Stakkars mann som jeg er så glad i, han får ikke engang lengre gleden av å "hoppe i høyet" med konen sin han. Jeg orker ikke engang tanken... Innimellom fordi man føler "man må" for å holde kjærligheten varm for han, så han ikke skal føle seg oversett, men det stopper strengt tatt der. Huff og huff, att han gidder kan jeg tenke for meg selv de dagene jeg er litt "nede", for det har blitt noen av de dagene de siste to årene. Jeg føler meg trist inni meg på en rar måte, litt lei meg rett og slett og for ikke å snakke om grining, nesten til å le av, men desverre så er det sånn att jeg griner av alt! Hotell cæsar, nyheter, dårlige b filmer, 17 mai tog, snørrete unger, you name it, jeg sipper. "Hormoner" sier alle, man blir sånn når man får barn.

Man blir hvist mye når man får barn har jeg skjønt, men det rare er att jeg ble sånn etter barn nr to, selv om vi har hatt barn i ni år nå.
De siste ti kiloene fra svangerskapet kan jeg bare glemme å få vekk, jeg har prøvd alt fra kostendring kombinert med muskel og kardio trening, lavkarbo & ketolysedietter, vgs vektklubb, men det rikker seg en eller to kilo ned på to måneder, da er motivasjonen mistet og energien brukt opp og jeg ønsker bare å sove litt, en liten time eller kanskje tre, kanskje jeg orker mer da? Nope...

Etter å ha lest her inne, har jeg forstått det sånn att det er endel prøver man kan ta, sånn att jeg var i går på laben for å få tatt de, jeg fikk en rekvisisjon av vikarlegen under tvil. Jeg brukte laaang tid på å endelig få bestilt time hos legen og når jeg først tok mot til meg å ringte ble jeg så glad! For kontordamen var så hyggelig og jeg følte hun virkelig både så og hørte meg, "du må få tatt noen prøver du, for dette høres ikke noe ålright ut"!, men legen? "Njaaaaa, nå er vel strengt tatt du litt for ung, er du ikke"? "min helse, mitt ansvar, - jeg vil gjerne att du sender en rekvisisjon jeg" og etter mye om og men, så fikk jeg det.

Jeg glemte over halvparten av hva jeg skulle si, så jeg får håpe att "min" lege er tilbake neste gang. Når jeg og da nevnte for vikaren, att jeg syns det var så rart att jeg plutselig etter 1 & 1/2 år slutt med amming plutselig hadde fått melk igjen, dro han bare på skuldrene og tok seg ikke bryet med å svare engang. Det rare er att jeg fikk afipran for å stimulere til økt produksjon, da den nå som forrige gang var lik null nesten og nå, så lenge etterpå, så har jeg både melkespreng og lekkasjer. Men sånn er det vel å få barn det og?

Ifht til tempen, så har den alltid vært lav, jeg har en normaltemp på ca 35 og når jeg som liten ble lagt inn på sykehuset med smittsom hjernehinnebetennelse OG epiglotitt samtidig, holdt det på å gå riktig så galt siden ingen ville ta imot en unge som "bare" hadde temp på 37,5, så den har jeg ikke sjekket.

Jeg husket ikke hva det var legen hadde krysset av på dette skjemaet, men jeg slang på to kryss til selv jeg (hysj hysj...) det to underste på endikri(husker ikke reten av ordet...) i tillegg til jern, b12 osv.
Det hører også med til historien att jeg reker som en katt som feller vinterpels og neglene spretter for ett godt ord, huden er så tørr att den ser ut som skjellaget på en fisk, hjertet galloperer til tider så jeg kan nesten kjenne det spretter ut av brystet, fryser gjør jeg alltid og mens alle andre går i kortbukse, har jeg gjerne lange bukser og en cardigan i tillegg, musklene verker litt, men ikke mer enn att hvis jeg tar 800 mg ibux og 500 mg paracet, så kan jeg holde verken i sjakk noen timer, appetitten er vel som normal, noen ganger laber, men hvem har vel tid til å spise når man har barn? Hvertfall til normale tidspunkt.

Dette ble veldig langt ser jeg jo nå, men det var så hilma godt å endelig føle man får litt utløp for alt man bærer inni seg! Og jeg håper håper håper så inderlig att disse prøvene gir utslag på noe av alle de kryssa, hvis ikke blir jeg rådløs er jeg redd. For inni meg, så vet jeg jo att noe stemmer ikke og jeg har en gnagende følelse av ett eller annet er " i gjerde", men samtidig, så må jeg med hånden på hjertet si att innimellom, så kan man nesten "lese på seg diagnoser" om dere forstår? Hvis man titter på en sykdom, så har man alle symptomer på ett eller annet uten att det nødvendigvis behøver å være det av den grunn.
Men, når folk rundt meg reagerer så sterkt og jeg føler meg så uttafor som jeg har gjort de siste to åra, så må man jo bare ta tak i det.

Velkommen skal jeg være og takk for att du tok deg tid :)

Hei, og velkommen inn! vink11 Håper du vil ha like mye nytte av forumet som jeg har hatt.

Ikke alle leger er like godt oppdatert på stoffskiftesykdommer, og det høres ut som om vikarlegen du møtte har forbedringspotensiale .... Han burde vite at det er relativt vanlig å få lavt stoffskifte etter fødsel, og det trenger ikke å være etter den første. For mange retter det seg heldigvis igjen, og går tilbake til normalt, men for en del blir det værende lavt, og man trenger medisiner. Det har tilogmed et navn; postpartum-thyreoiditt. Er du disponert for stoffskiftesykdom, kan svangerskap og fødsel være det som utløser sykdommen. Det er nok vanligst hos godt voksne, men heller ikke uvanlig hos yngre - jeg har en datter på 18 som har det.

På beskrivelsen din (du skriver godt! hjerte1) høres det jo absolutt ut til at det er mye som stemmer med lavt stoffskifte (hypothyreose). Sliten, nedfor, vektøkning, liten interesse for sex, tiltaksløs, lav kroppstemperatur, frossen, tørr hud ..... Du scorer ganske høyt på lista over typiske symptomer. Hvorfor ikke ta utskrift av det første innlegget ditt, der du beskriver hvordan du har det, og ta med til legen neste gang?

Flott at du sto på og overtalte legen til å ta blodprøver av deg! Du har rett til å få en utskrift av dem når de er klare. Hvis du vil, kan du legge ut prøvesvarene her, og få noen kommentarer på dem fra flere på forumet som har lang erfaring med å leve med dette.

Varme tanker til deg, håper det går oppover igjen herfra! hjerte1

Hei, og velkommen hitvink11
Du skriver utrolig bra og forklarer hvordan det er og leve med lavt stoffskifte på en utrolig levende og treffende måtehjerte1

Håper du snart får tilbake din lege, for den vikarlegen høres ikke ut som han kan noe som helst om stoffskiftet iallefall.

Her i bygda må jeg vente på blodprøvesvarene i 2 døgn. Da henter jeg ut skriftelig kopi av prøvene, og tar vare på dem for og kunne følge med på ting og tang, rett og slett fordi det er en del leger der ute a la vikarlegen din.

Hei og velkommen vink11