Om erkjennelse av egen utilstrekkelighet:)

hei alle gode hverdagshelter her innehjerte1

I en tid nå har jeg vært fullt sykmeldt fra jobb- og annet liv:? etter en "smell"..Viljen vil så mye, men det hjelper ikke så lenge hverken kroppen eller stoffskiftet vil- eller samarbeider "slik jeg vil"....I en tid da alt annet settes på vent- og fokuset blir å komme seg gjennom dagen på best mulig måte, har jeg tenkt noen tanker om verdi og om hva som er et "godt liv"...
Vi pepres med hva som er "lykke" og såkalt "vellykket" i det samfunnet vi lever i, og da må jeg velge å finne mitt gode fokus et annet sted enn ved å se på "alle de andre"...
Jeg har gjort en erkjennelsevink11 Juhuu:) Jeg har kommet til at livet krever en erkjennelse av meg, hvis jeg skal ha det godt! Ei venninne sa det i går; at "kanskje er det en tid for deg nå til å erkjenne og "favne" din egen begrensning, og til å bli tryggere på egen "utilstrekkelighet".."

Så hva er et "godt" liv, et "bra nok" liv? Et godt, "bra nok" liv for meg er å "ville det kroppen min vil"hjerte1 Jeg tror erkjennelser kan føre til gode endringer i livet...

For det er ikke legen som kan definere oss med en kronisk sykdom (f.eks når alle prøvene er "fine"); heller ikke kolleger på jobb som lurer på "hvor man har blitt av"..Eller vennene som ikke skjønner hvorfor jeg ikke kan komme på besøk- fordi dagens porsjon med krefter er "brukt"...

Det er viktig for meg å presisere at disse tankene ikke handler om å "settle for less" hverken i en utredningsfase av sykdommen- eller når sykdomsbildet er "avklart" i større grad...Og jeg tror det er avgjørende viktig å ikke miste håp om bedre dager, uansett egen sykdoms-situasjon eller livssituasjon for den del..

For meg så handler det om hvordan jeg tenker om hva JEG vil; hva magefølelsen min sier meg i det små, men også i det litt større bildet...Jo, jeg har ikke kapasitet til å jobbe fullt, men jammen har jeg tenkt å gjøre min del den tida jeg faktisk er der! Nei, jeg kan ikke ha program hver dag; for noen dager må jeg leve langsomt- for å ha energi de andre dagene...Og noen dager er det bare plass til meg....Men det er mitt fine, gode liv!

Jeg fryder meg over at livet er MITT; og at det bare er jeg som kan definere meg- og hva et godt liv er for meg! Og det er bare DU som har rett til å definere hva som er et godt liv for deg:) Og det er ditt fine liv!

Har lyst å klemme deg som kjenner at livet kanskje er litt for stort og vanskelig akkurat nå...Eller som føler at veien frem til et friskere liv ser tung og bratt ut..jeg tror ganske mange her inne vet hva mørke, tunge dager er....Har du tenkt på at det er i mørket at stjernene blir tydelige?
Jeg tror at den som er kronisk syk får tilgang til noen "livsskatter"...Som kan bli gaver til andre mennesker..Fordi en del av skattene i livet bare kan bli funnet i mørket..Det er hvertfall min erfaring...
Og livet mitt er "godt nok", her og nå, fra øyeblikk til øyeblikk.. Fordi jeg er god nok som jeg er, og det er du og..hjerte1

Klem fra Esmeralda

Hei,

Det er gode og viktige tanker du deler.

Prøver å tenke slik selv, det er nok grunnen til at jeg ikke har gått helt i depresjonskjelleren gjennom en alt for lang sykdomsperiode.

Jeg er takknemlig for at jeg har et sted å bo og mat å spise. Likevel må jeg innrømme at livet blir nokså meningsløst om det skal være alt. For meg er sosial omgang og mulighet til å gjøre noe annet enn å ligge flatt på sofaen så viktig at jeg kjenner at jeg absolutt ikke har det bra slik jeg har det nå. Mye enklere å tåle både sykdom og smerte om man får gjort noe annet en sjelden gang i hvert fall. Men når man ikke har noe alternativ, så har man ikke noe alternativ, og må bare holde ut.

Jo, vi er sterke - og tilstrekkelige - ikke minst fordi vi "holder ut". Livet har mange små øyeblikk som er vakre. Solnedganger og regndråper i gresset. Alle mennesker har like stor menneskeverdi selv om vi ikke nødvendigvis bringer inn store skattesummer i statskassa, eller har et hektisk sosialt liv.

Likevel er ikke min "verdi" nok til at jeg kan si at jeg har det jeg trenger i livet. Mine tanker går til alle syke og ensomme der ute. Vi må holde fast i håpet om at det blir bedre en dag.

Hei Evensen, og velkommen hitvink11

skjønner godt hva du mener; når det kommer til det å holde ut fordi man ikke har noe annet valg- og samtidig ha behov for "noe mer"..Som mennesker er vi alle sosiale av natur-og vi har behov for å speile oss i andre...Håper dagene dine blir sakte men sikkert bedre, og at du kan kjenne på glede og forventning til livet, tross alt...

klem til deg

Jeg nyter faktisk livet i fulle drag, selv om jeg i tillegg til hypotyrosen med Hashimoto og Graves har flere sykdommer som spenner bein for meg.
Jeg dveler ikke over tingene jeg ikke lenger kan gjøre, men setter heller mer pris på de tingene jeg klarer og de dagene jeg føler at jeg virker.
Min filosofi er at for ethvert problem man møter, så finnes det likevel en måte og komme videre. Det gjelder bare og lete etter den og gripe tak i den.
Jeg tror det er utrolig viktig og ikke låse seg i tankene om det som har vært, men heller se mulighetene vi har foran oss.