Besøk av en småbarnsfamilie. Er så sliten at jeg driver og kaster opp.

Hei!

Nok en tråd fra meg, går vel kanskje ann å flette den inn med noen andre av meg men.

Det har sg sånn at vi har fått besøk i pinsa av en småbarnsfamilie. Og det tærer på meg.
Sitter bare og stri gråter nå, mens de er ute på sosiale aktiviteter.
Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre med situasjonen. Jeg vil egentlig bare være helt i fred nå. :oops:
Er så sliten at jeg driver og kaster opp.

Det jeg blir sliten av er at det ikke går ann å kommunisere med de, blant annet hvordan vi kan legge opp dagen.
Det virker som om damen i forholdet der ikke har lyst til å være i en alene situasjon med meg.
Det må kanskje være en sosial angst fra hennes side.
Andre problemstillingen er at vi har kjøpt inn mat til helgen, brukt mange penger på gode råvarer. Også er ikke det bra tydeligvis.
Jeg blir så ufattelig lei meg, og bare gråter av det også.

Nei, jeg har rett og slett lyst til å sjekke inn på hotell over pinsa.

Uff, stakkars deg... tro2

Skjønner at du synes det er frustrerende. Som kronisk syk er en mer prisgitt de folkene en kommer borti eller har rundt deg. Enten det er familiemedlemmer, venner, kolleger, sjefer - eller leger for den saks skyld. Da jeg var frisk kontrollerte jeg mer hvordan jeg forholdt meg til folk. De slitsomme holdt jeg meg som oftest unna, i det minste var det lettere å holde dem på avstand. Som syk er ikke dette så lett.
Og så tror jeg, som du er inne på, at folk gjerne oppfører seg litt annerledes mot deg som syk. (Men det er deres problem).

For meg har løsningen vært kutte ut folk som føles som en belastning. De som bare trekker krefter utav deg, frustrerer deg og kun er en byrde, er jo ikke noe å samle på, tross alt. I mitt tilfelle har det vært nær familie. Det har selvfølgelig blitt tatt ille opp av enkelte, men for meg var det nødvendig. Og det var riktig ser jeg i ettertid.

Disse menneskene dere har besøk av virker uhøflige. Ikke verd så mange tårer, spør du meg. Dere er gjestfrie og rause, de virker egentlig ganske frekke.
En skal selvfølgelig gi folk en sjanse, men du må ta hensyn til deg selv. Håper samboeren din deler ditt syn. Da er det mye enklere.

Håper at resten av pinsen blir fin og på dine premisser hjerte1

Jeg kjenner meg så igjen i den følelsen av og ikke få lov til og være seg selv, fordi man har gjester man vil ta hensyn til.
Nå er jeg i den heldige situasjon at både mann og sønner passer på meg, og lar meg trekke meg vekk når jeg trenger det, men likevel er jeg veldig restriktiv på hvem jeg godtar skal overnatte hos oss (vi bor på en populær plass, spesielt med tanke på vinteraktiviteter og fjellturer, så det er populært med ferie her hos oss). Før gjester kommer, lager jeg meg nødløsninger (som jeg ikke alltid trenger, men som er klar bare just in case). Jeg lager meg en god plass på soverommet, klemmer inn en god stol og musikk/lydbøker med øreklokker, diverse håndarbeidting og kryssord, bærbar data + litt proviant og vannflasker, jeg setter sko klar, slik at det er lett og smette på for og gå en tur, etc.
Beste rådet jeg kan gi deg akkurat nå, er at du trekker deg stille vekk når du føler for det, og får samboeren din til og forklare at du er syk. Ikke alle godtar at man har lov til og føle seg syk når man er stoffskiftesyk, så gjengen min snakker litt rundt og forklarer at jeg er endokrint syk. Det høres visst mye verre ut, så da godtar lettere gjester også at man føler seg syk. :roll:
Sender deg en stor klem og håper du kommer deg greitt gjennom pinsen.kram3

Sitat:

---

Opprinnelig skrevet av flaggstang

Det har sg sånn at vi har fått besøk i pinsa av en småbarnsfamilie. Og det tærer på meg.
Sitter bare og stri gråter nå, mens de er ute på sosiale aktiviteter.
Jeg skjønner ikke helt hva jeg skal gjøre med situasjonen. Jeg vil egentlig bare være helt i fred nå. :oops:
Er så sliten at jeg driver og kaster opp.
Det jeg blir sliten av er at det ikke går ann å kommunisere med de, blant annet hvordan vi kan legge opp dagen.

---

Hvordan kan slegtningene unngå å bli en plage for noen som sliter med hypothyreose?

Ny tråd: En oppskrift på en god familie og gode venner.

Det er ikke alltid like lett å ha mennesker på besøk eller dra på besøk. Synd det er slik. Merker det godt selv også. Noen ganger er det vanskelig å få med seg alt som blir sagt, og konsentrere seg om hva de som sitter rundt meg sier. Blir fort sliten, og lengter etter at besøket skal dra.
Skjønner godt du er trist og lei. Når man legger mye arbeid i forberedelser, og det skjærer seg pga lite imøtekommende mennesker, er det ikke rart det bikker over.

Takk for fin respons.

Det gjør veldig godt at jeg ikke er "alene" om en slik frustrasjon.
Jeg ser at jeg ikke kunne ha gjort noe annerledes fra min side.
Jeg forstår at det ikke er så lett å være i en ny familie situasjon fra småbarnsfamiliens side.
De dro hjem for litt siden, hadde trøbbel med den lille. Ser frem til å kose meg resten av pinsa.

Men til en annen gang er jeg usikker på hvordan jeg bør forbrede meg? Bør jeg (minske forventingene mine) til andre?

Og hva var det egentlig som skjedde?

Bra de dro nå slik at du kan få slappet av :)
Kanskje ble det hele en reaksjon på at du hadde litt for høye forventninger. Det er fort gjort å stå på for mye når man venter besøk. Merker det selv også. Besøkende tenker kanskje ikke alltid på det strevet man har hatt.
Merker at behovet for ro er mye større nå enn det var før. Kan virkelig nyte mitt eget selskap, slik at jeg får litt dårlig samvittighet :wink:

For min del så lever jeg etter filosofien "veien blir til mens man går".
Jeg har gradvis lært meg og godta at jeg er som jeg er, og hva som funker som nødløsninger for meg, men jeg er også veldig åpen om hvordan jeg har det, og har lært at jeg ikke lenger er superkvinne som fikser alt. Tvert i mot trenger jeg, og har lært og ta imot hjelp.
Kanskje en idè og forklare gjestene før de kommer at du selvsagt (om du gjør det da) gleder deg til de kommer og håper det går greitt at det er litt enkelt hos deg når de er her, fordi du er syk.
Mange mennesker SER ikke at vi er syke.
Vi har ikke førerhund, bruker ikke krykke eller rullestol eller mangler lemmer. Vi bærer sykdommen inni oss.
Min opplevelse er at gode venner faktisk setter pris på og vite hvordan helsa vår er, istedet for at de skal føle at de er til plage (jeg klarer iallefall ikke å være en god vertinne når jeg sliter).